Lucy blir gradvis svakere

Vi møte Lucy i Bangwe, en forstad til Malawis nest største by, Blantyre. Den unge kvinnen sitter på gulvet med ryggen mot veggen og beina rett framfor seg. Høyre hånd holder hun på magen, over såret der kirurgene tidligere i år skar seg inn for å fjerne en svulst.
- Det gjør så vondt, halvt hvisker hun og prøver å sette seg litt bedre til rette.
Alle vet at det går raskt utforbakke med henne nå. Den ene infeksjonen avløser den andre og hver gang er immunforsvaret litt dårligere skikket til å kjempe imot. Til slutt klarer ikke kroppen mer.

«Du er hiv-positiv.» - Jeg har vært syk av og på i flere år, og har lenge hatt mistanke om at jeg kunne være smittet. Da jeg gikk til klinikken for å teste meg i oktober i fjor visste jeg egentlig hva resultatet ville bli, forteller Lucy.
Femti minutter etter at hun avga blodprøven kom Dr. Kuyenda inn og formidlet dødsdommen: «Du er hiv-positiv». Deretter fikk hun beskjed om å gå hjem.
- Jeg visste det jo egentlig, men det var et fryktelig sjokk uansett. Både legen og jeg var klar over at jeg ikke har råd til å kjøpe ARV-medisin (anti-retrovirale medisiner) til 2500 kwacha (160 kroner) i måneden. Med slik medisin kan en hiv-smittet holde seg frisk i årevis. Det eneste jeg kunne gjøre var å gå hjem og tenke, sier Lucy og prøver å finne en bedre sittestilling. Ansiktet trekker seg sammen i en grimase når hun løfter seg opp med venstre hånd og aker rompa nærmere veggen.
Lucy er allerede altfor svak til å jobbe, og er fullstendig avhengig av at moren deler pengene hun tjener som grønnsakshandler. Dårlig inntekt er ikke bare et problem i forbindelse med innkjøp av medisin. Første bud for en hiv-smittet er å leve sunt og spise godt. Dette er nærmest umulig når to voksne kvinner skal leve av de få kronene moren klarer å kare til seg på markedet hver dag. Resultatet er at de sjelden spiser annet enn næringsfattig nsima - den tradisjonelle maisstuingen som er å finne på alle malawiske matbord.

Ingen vet om det. I et land hvor 12-17 prosent av befolkningen er hiv-smittet (tall fra UNAIDS) aner folk hva som er grunnen når noen stadig blir sjuke, og begynner å gå ned i vekt. Likevel er det så mye skam forbundet med sykdommen at folk venter i det lengste med å fortelle at de er smittet.
Lucy, som er enebarn, regner med at moren har skjønt tegningen for lengst, men har likevel ikke fått seg til å se henne i øynene og fortelle henne sannheten.
- Jeg har ikke orket å si det til mamma. Den eneste jeg har sagt det til er min onkel.
- Hvilke andre familiemedlemmer har du fortalt det til?
- Det er ingen i familien min som vet at jeg er smittet.
- Men du sa nettopp at onkelen din…
- Han er død, avbryter hun. - Han døde for tre dager siden - av aids. Dette er hans hytte. Han hadde ingen slektninger, så nå kan jeg likegodt bo her…så lenge det varer, sier hun og smiler resignert.

Å leve med aids. Lucy har meldt seg inn i organisasjonen CAPLWHA (Caring for people living with HIV/AIDS), en lokal forening startet av andre hiv-smittede i nabolaget. Ingen av medlemmene har råd til medisin og alle vet at sjansene for langvarige medlemskap er små. Likevel går de på møtene og prøver å gi hverandre støtte til å takle sykdommen som gradvis tar livet av dem.
- Jeg har fått meg en kjæreste som også er hiv-positiv. Det er godt å vite at jeg ikke er alene, sier Lucy.
Hun legger til at hun tror det er Gud som straffet henne med hiv-smitten fordi hun fikk seg kjæreste før hun var gift. Den unge kvinnen aner ikke hvor lenge hun har vært positiv. Hun vet heller ikke hvem som smittet henne og om hun i sin tur har gitt viruset videre til andre.
- Jeg vet ikke hvor lenge jeg vil leve, men skjønner selvsagt at det snart er min tur, sier hun. På veggen bak henne henger en kalender med påskriften «Life is what you make it, use a condom».