Madrasa-bistandens vanskelige dilemmaer
Bryte forbindelser eller forsøke å påvirke i riktig retning? Dette er det klassiske dilemmaet som dukker opp når man står overfor tvilsomme bistandsmottakere. Det er aktuelt igjen, nå overfor koranskolene i Pakistan, de såkalte madrasaene.
I forrige nummer av Bistandsaktuelt satte vi søkelyset på disse skolene, som mange mener er indoktrineringsanstalter for Taliban. I denne utgaven av bladet går debatten videre om Norges bistand til disse skolene. Er det riktig eller galt å støtte dem? Det dreier seg om drøyt seks millioner kroner som går til koranskoler i Nord-Vest-provinsen i Pakistan. Over en femårsperiode yter Norge 72,6 millioner til skolegang i dette området. Målsettingen er å heve kvaliteten på skoletilbudet, til beste for provinsens mange barn. I Nord-Vest-provinsen er det om lag fire millioner barn i skolepliktig alder og 335.000 av dem er i koranskoler. Det er støtten til disse striden står om.
Norges tidligere ambassadør i Pakistan, Janis Bjørn Kanavin, sier til Bistandsaktuelt at det av sikkerhetspolitiske hensyn og av hensyn til kampen mot terror, er viktig å forstå hvilken rolle religionen spiller i folks dagligliv i Pakistan.
- For å forstå potensielle sikkerhetspolitiske farer er det viktig å skjønne det pakistanske samfunnet. Koranskolene er nettopp en slik inngang til forståelse og en mulighet til å påvirke og drive reformarbeid, sier Kanavin. Han mener at det neppe kan styrke Taliban om Norge presser på for å innføre sekulære fag som lesing, skriving og regning i koranskolene.
Da er motspørsmålet om det ikke er naivt av Norge å tro at vi - via noen skolekroner - kan påvirke en så sterk kraft som den ekstreme islamismen. Dette mener Fremskrittspartiets utenrikspolitiske talsmann Morten Høglund. Han spør om ikke midlene kan brukes bedre gjennom andre kanaler. Enda lenger går professor i sosialantropologi Unni Wikan. Hun er sterkt kritisk til at Norge støtter koranskoler og kaller dem fundamentalistiske indoktrineringsanstalter.
Det er ikke lett. Dilemmaene i bistanden er mange. En tilsvarende problemstilling har vi i Zimbabwe. Norge støtter selvsagt ikke Robert Mugabes regime, men bidrar med støtte til hjelpeorganisasjoner som lindrer noe av den nød diktatorens styre fører til. Man kan hevde at Norge dermed bidrar til å tilsløre konsekvensene av Mugabes vanstyre. Men er det riktig å la folk i Zimbabwe i stikken av den grunn? Et fullstendig brudd med landet ville også bety stopp i enhver dialog og et lokk på oppmerksomheten overfor landet.
Det er alltid viktig med dialog og kontakt, men det er også svært avgjørende å følge med i timen, slik at man ikke støtter krefter man selv er imot.
