Maktskifte ved bardisken

«Jock and Saddle» er navnet på puben ved byen Bulawayos eneste travbane. Tidligere var dette en eksklusiv klubb forbeholdt hvite. I dag snakker de hvite med lave stemmer på den ene siden av den hesteskoformede baren, mens høylytte svarte, mange av dem nye landeiere, suksessrike handelsmenn og andre yrkesgrupper, okkuperer den andre siden.
Det er verken kameraderi på tvers av rasene eller åpenbare spenninger mellom dem. Snarere ser de to gruppene ut til å ignorere hverandre. Kanskje fryder den ene part seg over sin nyfunne selvtillit, mens den andre tilsynelatende grubler over sin tapte makt?
Zimbabwes hvite minoritet befinner seg i et hjørne, som den er presset inn i av en regjering som selv er redd for å miste politisk makt. Og imens utnytter deler av den svarte middelklassen de hvites problemer. De plukker opp bitene de hvite har etterlatt seg, snapper til seg eiendommer, kjører fancy biler og flytter inn i tidligere eksklusive nabolag, mens den stadig svinnende hvite befolkningen dyttes inn i nye enklaver.
- Det de hvite har vanskelig for å svelge, er den harde sannheten - at svarte har gjenfunnet sin status som mennesker, ikke som annenrangs borgere, sier journalist Njabulo Ncube. Han legger til at han ikke støtter sjikaneringen av hvite eller metodene man brukte for å ta jordeiendommer fra dem.

Verst blant eliten. David Coltart, anerkjent advokat og opposisjonspolitiker i parlamentet, sier raserelasjonene på grasrotnivå er gode, mens rasespenningene er sterkest mellom svarte og hvite medlemmer av landets pengesterke elite. Dette, mener han, skyldes en dyp bitterhet, særlig innenfor den regjerende Zanu-PF-eliten som tror på sin egen propaganda: at Zimbabwe er offer for sanksjoner innført av britene for å beskytte sine egne etterkommere, og at MDC (opposisjonspartiet Movement for Democratic Change, red.anm.) er kontrollert av hvite.
Som én av to hvite opposisjonsmedlemmer i parlamentet, har Coltart de siste fire årene opplevd en økende hat-propaganda mot landets hvite minoritet.
- I parlamentet blir jeg utsatt for en helt utrolig strøm av rasistisk utskjelling. Hvis den slags rasisme ble brukt mot svarte, ville den møtt universell fordømmelse, mener han.
Coltart, som er MDCs talsperson i juridiske spørsmål, sier mange av hans hvite bekjente er redde for å assosieres med ham.
Det hvite miljøet føler seg på defensiven, sier han: - De som tror det hvite miljøet er en homogen enhet som driver med sammensvergelser, har ikke grep om virkeligheten.

Media sprer hat. En rapport som nylig ble offentliggjort, bekrefter den økte forekomsten av hat-propaganda. Studien «Media under siege» fastslår at de statskontrollerte mediene bruker samme strategi som Rwandas «hat-radio», som bidro til å fyre opp under volden som førte til drapene på rundt en million mennesker i 1994.
Rapporten, laget av landets uavhengige vaktbikkje, Media Monitoring Project Zimbabwe, er den første som trekker paralleller mellom på den ene siden propagandakrigen, regissert av landets mektige informasjonsminister Jonathan Moyo, og menneskerettighetssituasjonen på den andre. I løpet av de siste fire årene med statsdreven lovløshet er det rapportert om hundrevis av drap, tortur, brannpåsettelser og ødeleggelser av private hjem.
Gjennom sitt monopol i eteren slipper de statlige mediene ut en konstant strøm av nyhetsbulletiner, kommentarer, snakkeprogrammer og PR-snutter som hyller president Robert Mugabe, mens det øses eder og galle over den britiske regjeringen, opposisjonspartiet MDC og andre kritiske grupper.
Eksklusjonen av hvite fra statsmediene er del av en overordnet strategi. Hvite er sjelden å se og høre på fjernsyn eller radio, kanskje med unntak av rasistiske arbeidsgivere og bønder. Bare afrikanske filmer og amerikanske komiserier med svarte skuespillere blir kringkastet, tilsynelatende i et forsøk på å bygge opp under svart stolthet og kreativitet.

Arbeidskonflikter. Rasemotsetningene har ellers kommet tydeligst til uttrykk i næringslivet, som i tidligere år ble dominert av hvite gründere og multinasjonale selskaper. De sistnevnte brukte i en årrekke billig svart arbeidskraft til å bygge opp Rhodesias industri for å konkurrere med nabolandet Sør-Afrika. Hundre år senere hevder mange svarte at de ennå ikke behandles som likeverdige.
28-årige Melusi er ett eksempel. Han ble nylig ansatt i en importbedrift med hvit ledelse. Melusi sier at til tross for at han er del av ledelsen er han den eneste uten firmabil. To av seks salgsrepresentantere er hvite. Disse to har firmabiler, tjener fire ganger så mye som ham og disponerer mobiltelefon på bedriftens regning. Melusi hevder at nestlederen i fabrikken er en ung fyr som akkurat er ferdig med videregående, men tjener mer enn nesten alle i fabrikken, inkludert den tidligere formannen.
Men Melusi vil bli der han er.
- Hvordan kan jeg klage? De vil bare si at hvis jeg ikke liker jobben, har jeg rett til å si opp. Men hva skal jeg gjøre i stedet?

Mistet statsborgerskap. Det er likevel i første rekke for å oppnå politiske gevinster at «raseargumenter» brukes. Det finnes ingen bedre illustrasjon enn krenkelsene aktivist Judith Todd er blitt utsatt for. Todd, datter av Rhodesias liberale statsminister sir Garfield Todd, har brukt størstedelen av sitt liv på å bekjempe urett i Rhodesia. I denne kampen har hun stått side ved side med Mugabe og andre nasjonalister, men i forrige måned måtte hun forlate Zimbabwe etter å ha mislykkes i å få tilbake sitt zimbabwiske statsborgerskap. Dette ble hun og nærmere to millioner andre zimbabwere fratatt som følge av deres uheldige situasjon - «at en av foreldrene er født i et annet land».
For Todd, som mener Zanu-PF er en tro kopi av dets rasistiske forgjenger Rhodesia Front, er opplevelsen ikke ny. I 1972 ble hun fratatt statsborgerskapet sitt av Ian Smiths hvite regime og tvunget i eksil i syv år, etter å ha gitt sin støtte til svart flertallsstyre. Todd tolker regjeringens tilbaketrekking av statsborgerskap for en så stor andel av befolkningen som en bevisst strategi for å ta knekken på landets hvite befolkning.

Deprimerende framtid. - Landet vårt, Rhodesia og siden Zimbabwe, har opplevd den store ulykken først å bli kapret av en gjeng rasister, og siden 1980-tallet av en gjeng kriminelle som gradvis fant ut at rasisme kunne brukes som et politisk våpen, sier hun.
Todds i dag avdøde far sir Garfield Todd ble nektet statsborgerskap og stemmerett i 2001.
- Ian Smith skapte Robert Mugabe, og de to fortsetter ubevisst å rettferdiggjøre hverandres eksistens, sier hun.
Todd mener Zimbabwes framtid er skremmende og deprimerende.
- Ingen zimbabwere, uavhengig av rase og bakgrunn, har noe håp om en konstruktiv og fredelig framtid under de nåværende «fengselsvokterne», sier hun.