81 stengte helseklinikker – bare i ett distrikt

Solen står høyt over åskammene utenfor Lilongwe. Inne i den lille Kandiyani-klinikken er det stille. Der det før var lange køer av mødre med småbarn på ryggen, står nå bare en håndfull kvinner og venter.

For bare kort tid siden tok denne klinikken imot over 800 pasienter hver eneste dag. Folk kom for alt fra barnevaksiner og hiv-testing til fødselsomsorg, prevensjon og behandling mot hiv.

Nå åpner dørene kun én dag i måneden, og da bare for barnevaksinasjon og hjelp til familieplanlegging.

– Vi gjør alt vi kan, men tjenestene vi tilbyr nå er langt fra nok, sier Sylivia Mitengo, sykepleier og teamleder i Family Planning Association of Malawi (FPAM).

Enorme konsekvenser

Over hele Malawi merkes nå bistandskuttene. Først og fremst de kraftige og brå kuttene i USAs støtte som president Trump startet i begynnelsen av 2025. Ifølge OECD var USAs bistand til Malawi på 431 millioner dollar i 2023. Ifølge avisen The Nation har USA budsjettert med rundt 42 millioner dollar i bistand i 2025. 

Det er i tilfelle et kutt rundt 90 prosent sammenlignet med 2023.

En rapport fra tenketanken IPRI er noe mer nøktern. Den anslår at kuttene fra USA vil være på rundt 60 prosent i 2025. Rapporten fastslår at det allerede har rammet hele den malawiske økonomien. Rapporten understreker at kuttene på flere milliarder kroner særlig vil gå utover helsevesenet – hvor USA var den desidert største giveren. 

Et konkret eksempel: Mange malawiere har begrenset tilgang til kvalifisert helsepersonell. UNAIDS rapporterte tidligere i år at over 4500 helsearbeidere allerede mistet jobben sin på grunn av kuttene i bistand. Det tallet er trolig langt høyere nå.

– Fortvilet

Tilbake ved Kandiyani-klinikken tørker Sylivia Mitengo svetten fra pannen mens hun ser ut over kvinnene som har samlet seg under et skyggefullt tre. Hun viser fram brosjyrer, forklarer metoder, og minner kvinnene om at de må ta valg som varer lenge. For ingen vet når klinikken åpner igjen.

Blant kvinnene i køen står Christina Kamphata, 25 år og mor til tre. Hun har tidligere brukt p-sprøyte, men i dag velger hun et implantat som varer i fem år.

– Jeg vet ikke når klinikken åpner igjen. Derfor må jeg være på den sikre siden, sier hun og legger seg på benken mens Mitengo setter implantatet i armen hennes.

Klinikken ble stengt fra januar til juli i år. Så åpnet den opp igjen, men altså bare en dag i måneden.

– Da klinikken var stengt i fem måneder, hadde vi ingenting. Mange ble gravide uten å ville det, sier Mitengo.

En av dem er Ulemu Kapile, 24 år gammel og mor til ett barn. Hun kom til Kandiyani i februar for å få p-piller, men ble møtt av en låst dør. Nå er hun tre måneder gravid.

– Jeg ble helt fortvilet. Jeg ville ikke ha barn igjen så snart. Hadde jeg fått pillene, kunne det vært unngått, sier hun.

Hiv-pasienter uten medisiner

Kasungu-distriktet ligger sentralt i Malawi og grenser til Zambia. Flesteparten av de over 900 000 som bor i distriktet lever av jorda. Tobakksproduksjon er en av få inntektskilder. Fattigdommen er utbredt og Kasungu har i tillegg store miljøutfordringer.

Mankhaka-klinikken er én av 81 klinikker i Kasungu-distriktet som stengte etter at USA brått kuttet bistanden. Den ga tidligere et grunnleggende helsetilbud til over 1500 mennesker. Helsepersonalet sørget for at alvorlige tilfeller ble sendt videre til sykehus. Men nå ligger klinikken tom og forlatt.

Støv dekker benkene, og inne i konsultasjonsrommet ligger gamle medisinesker igjen på gulvet.

En 42 år gammel kvinne, som ikke ønsker å bli navngitt, har gått hit i håp om å hente sine antiretrovirale medisiner (ARV) mot hiv. Hun har gått i flere timer for å komme hit, forteller hun.

– De sier de ikke deler ut ARV-medisin lenger. Jeg kan ikke reise til distriktssykehuset – det er for langt, og jeg har uansett ikke penger, sier hun.

Ifølge Donald Makwakwa, direktør for Family Planning Association of Malawi (FPAM) har minst 172 000 kvinner og jenter nå mistet tilgang til grunnleggende helsetjenester i Kasungu.

– Det handler ikke bare om medisiner, men om trygghet. Kvinnene må nå reise flere mil for tjenester som før fantes i nabolaget, sier han.

Et system i oppløsning

Også i Lilongwe-distriktet er forfallet synlig. Ved Mbabvi-senteret står pasientrom tomme.

– Før var onsdagene fulle av liv. Nå kommer bare en håndfull pasienter, sier klinikkleder John Moyo.

Han viser fram et rom som pleide å være fullt av hiv-pasienter. Nå står medisinskapene tomme. Klinikken pleide før å gi ARV-medisiner til drøyt 2000 pasienter. Nå er det tallet mye lavere.

– Etter at USAID avsluttet Pamodzi-prosjektet, måtte vi stanse de fleste tjenestene. Om lag 600 pasienter har sluttet helt på behandling, sier han.

Ved Thupa-klinikken, 60 kilometer nordvest for Kasungu, er tilbudet også kraftig redusert etter bistandskuttene. Lokalet åpnes én gang i måneden for barnevaksinasjon og utdeling av prevensjon.

– Tidligere kom over tusen mennesker hit. Nå er det kanskje hundre og femti, og vi holder åpent i under to timer, sier Master Phiri, som leder klinikkens lokale komité.

Gravide kvinner sendes bort

Klinikken sørget også for at pasienter som trengte det, kom seg videre til distriktssykehuset. Men nå er det mange som aldri kommer så langt.

– De bør dra til sykehuset i Kasungu. Men mange kommer aldri fram. Vi har mistet ti mennesker siden februar, de fleste kvinner som døde under fødsel, sier han.

Ved Kasungu distriktssykehus bekrefter sjefjordmor Jayson Banda de dystre tallene.

– Vi har registrert 20 mødredødsfall bare det siste halvåret. Det er nesten en dobling. Og jeg frykter at tallet vil fortsette å øke, sier han.

Banda peker på nedleggelsen av prosjektet MOMENTUM Tikweze Umoyo som en hovedårsak til kollapsen. Prosjektet ble finansiert av USAID og drevet av et samarbeid mellom organisasjonene Amref Health Africa, WaterAid og FPAM.

– Det styrket distriktshelsetjenestene og sørget for mødre- og barnehelse, prevensjon, ernæring og malariaforebygging. Da støtten forsvant, forsvant alt, sier han.

Kuttene har også hatt menneskelige konsekvenser for de ansatte. FPAM har mistet 27 prosent av staben, mens paraplyorganisasjonen Manaso har sagt opp 47 medarbeidere.

– Vi mister kompetanse, erfaring og mennesker som virkelig kunne gjøre en forskjell, sier Banda.

Myndighetene: – Dette er ikke slutten

Til tross for den mørke situasjonen, insisterer malawiske helsemyndighetene på at håpet ikke er ute.

– Vi vet at konsekvensene er alvorlige, men vi jobber med løsninger, sier tidligere helseminister Khumbize Kandodo-Chiponda.

Hun ønsker ikke å utdype, men i Kasungu forteller jordmor og helsetekniker Bazwell Malisen at regjeringen blant annet prøver å trappe opp bruken av lokale jordmødre finansiert av staten.

– De skal tilby vaksiner og enkle tjenester til barn. Det vil ikke erstatte USAID, men det er bedre enn ingenting, sier hun.

Malawiske myndigheter har også varslet et betydelig større helsebudsjett i 2025 enn tidligere år. Helsebudsjettet var på rundt ni prosent av BNI i 2024 og skal øke til rundt 12 prosent av BNI i år. 

 Men mange er skeptiske til om økningen blir så stor som lovet. Malawi har mange utfordringer og mer penger til helse kan fort gå utover andre viktige poster, som f.eks. utdanning. Uansett vil økningen de neste årene ikke være i nærheten av å tette gapet som USA og andre givere har etterlatt seg, 

– Det handler om liv

Den internasjonale organisasjonen IPPF forsøker å dekke noe av tomrommet etter bistandskuttene. FPAM driver nå månedlige klinikker i Lilongwe og Kasungu gjennom et ettårig Mitigation Project. Men støtten varer bare til februar 2026.

– Vi vet ikke hva som skjer etter det. Kvinnene her er redde, og vi er redde med dem, sier sykepleier Mitengo

Hun ser ut over køen av kvinner utenfor Kandiyani-klinikken. Noen vifter bort støvet fra barna sine, andre venter tålmodig.

– Vi fortsetter så lenge vi kan. Men uten finansiering er alt vi gjør bare et midlertidig plaster på et dypt sår.

Kandiyani, Mankhaka, Thupa, Mbabvi – navnene er mange, historiene like. Klinikker står tomme, helsearbeidere kjemper for å holde igjen forfallet, og pasienter dør på veien til sykehus.

For få år siden var dette et velfungerende nettverk av helsetjenester i lokalsamfunnene. Nå er det i ferd med å bryte sammen.

– Hver gang vi ser kvinner gå hjem uten hjelp, vet vi hva som står på spill, sier Mitengo.

– Det handler ikke om statistikk. Det handler om liv.