Maoist-opprøret brer seg i Nepal
KATHMANDU/JIRI (b-a): For seks år siden erklærte Nepals kommunistparti (maoistene) væpnet kamp mot det bestående politiske systemet. Målet er å innføre en folkerepublikk á la Maos Kina. Angrep på politistasjoner og banker forsyner opprørerne med penger og våpen.
Veien slynger seg i smale hårnålssvinger oppover de steile fjellskrentene. På begge sider er fjellsidene møysommelig terrassert, på hver eneste lille flekk av dyrkbar jord vokser hvete, mais og ris. Vi er på vei mot landsbyen Jiri i Dolakha-distriktet, en dagsreise øst for hovedstaden Kathmandu.
Med ett brytes det grønne landskapet av et rødt banner som henger over veien: Hvite bokstaver forkynner at vi nå begir oss inn i et maoistområde. Dolakha er ett av distriktene der opprørbevegelsen har vokst kraftig de siste par årene.
Under banneret har en ung trebarnsmor benket seg ned.
- Maoistene vil gjøre ting bedre for oss, sier hun. - Jeg vet ikke helt hva de kommer til å gjøre, eller hvordan, men jeg tror ting vil bli bedre. De må det.
Under jorda. I 1995 gikk partiet Nepals Kommunistparti (Maoistene) under jorda, og erklærte væpnet revolusjon mot systemet. Målet er å etablere en «folkets republikk» etter Mao Tse-tungs oppskrift i det gamle kongedømmet.
Opprøret startet lengre vest, i de avsidesliggende distriktene Rolpa og Rukum, som er blant de mest underutviklede i Nepal. Derfra har bevegelsen, inspirert av den peruvianske Lysende Sti-geriljaen, spunnet sitt nettverk til minst 44 av Nepals 75 distrikter.
Ingen vet sikkert hvor mange geriljasoldater som gjemmer seg i de nepalske fjellene. Anslagene varierer fra 500 til 10 000. Selv hevder maoistene at de har støtte i nærmere 40 prosent av befolkningen, og at bortimot fem millioner mennesker er «hard core» maoister, rede til å gripe til våpen.
Det er det imidlertid få som tror på.
Frustrasjon og fattigdom. Røttene til maoistopprøret går mange år tilbake. Da Nepal omsider innførte demokrati og flerpartisystem i 1990, var det ikke ende på gleden hos folket. Endelig kunne de slippe åket fra det autoritære panchayat-systemet; veien mot fremtiden var brolagt med nye muligheter, fattigdommen skulle overvinnes.
Et drøyt tiår senere er forventningsgleden snudd til skuffelse. Livet er ikke blitt bedre for folk flest. Situasjonen er snarere blitt verre. I dag lever nesten annenhver nepaleser under den absolutte fattigdomsgrensa på én dollar om dagen. 90 prosent av befolkningen på 23 millioner mennesker bor på landsbygda. Der råder fattigdommen - og frustrasjonen.
Nei til korrupsjon. - I teorien er ting blitt bedre, men i praksis er det blitt verre for folk flest, sier Mukunda Kattel. Han leder menneskerettighetsorganisasjonen INSEC, som får støtte fra NORAD, og har nylig skrevet en avhandling om maoistopprøret.
Maoistenes viktigste politiske budskap er å få bukt med den omfattende korrupsjonen i Nepal, og få slutt på utbyttingen av fattigfolk. Retorikken smaker søtt for de fattige, som hittil ikke har opplevd at noen makthavere har stått på deres side.
- I dag er makthaverne mer enn noensinne opptatt av å mele sin egen kake. Befolkningen - spesielt på landsbygda - har ingen følelse av at deres behov blir ivaretatt. Dette gir næring til maoistbevegelsen, sier Mukunda.
I tillegg vil maoistene oppheve kastesystemet og gi kvinner større rettigheter. Flere av lederne er kvinner.
Politisk terror. Årsaken til at maoistpartiet gikk under jorda var den politiske terroren som utspilte seg tidlig på 90-tallet, mener Mukunda.
- Det skjedde en rekke overgrep mot medlemmer av opposisjonen, spesielt kommunistpartiet. Mange ble fengslet og torturert, forteller han.
- Før myndighetene offentlig beklager det som skjedde den gangen, tror jeg ikke maoistene vil være villige til å forhandle om fred.
Den 4. februar 1996 overleverte maoistenes leder, Baburam Bhattarai, en liste på 40 krav til Kongresspartiets (landets største parti, journ. anm.) daværende statsminister Sher Bahadur Deuba. Kravene, som fortsatt gjelder, spenner fra å erklære Nepal som republikk og frigivelse av alle politiske fanger, til krav om minimumslønninger og jord til landløse.
Myndighetene ble advart: Dersom ikke kravene ble fulgt opp, ville maoistene gripe til våpen.
En uke etter, den 13. februar, gikk maoistene til angrep. En rekke politistasjoner, fabrikker og banker ble først ranet, deretter sprengt i lufta.
1500 drepte. Vi kjører gjennom distriktssenteret Charikot. Røde bannere er hengt opp over alt; her er minst en i hver familie medlem av geriljaen, blir vi fortalt.
Her ble også maoistenes seks års-jubileum feiret for bare noen dager siden. I løpet av disse årene er kampen sakte men sikkert trappet opp.
I kjølvannet av maoistenes frammarsj ligger nærmere 1500 tapte menneskeliv. De materielle tapene har ingen oversikt over.
Maoistenes hovedstrategi har vært å storme politistasjoner i distriktene, drepe så mange som mulig og ta det som finnes av våpen og ammunisjon. I alt har 250 politifolk mistet livet under geriljaangrepene. Strategien har vært effektiv: det er blitt svært vanskelig å rekruttere politifolk til distriktene.
En rekke fremstående forretningsmenn, ofte stemplet som «lånehaier», og politikere er også blitt tatt av dage. I tillegg er både turister og utenlandske bistandsarbeidere blitt angrepet og ranet.
I starten nølte ikke politiet med å ta opp kampen. Spesielt i årene 1998 og 1999 gikk politiet særdeles brutalt til verks med en «skyt først, spør etterpå»-strategi, og drepte hundrevis av mistenkte politiske aktivister.
I alt står politiet ansvarlig for to tredeler av drapene, totalt 922, ifølge tall fra INSEC.
Raner bankene. Solen er i ferd med å gå ned bak åskammene som omgir Jiri, den lille byen ved veiens ende. I byens eneste hovedgate myldrer det av liv; småunger i fillete klær spiller klinkekuler, voksne samler seg i grupper på fortauene, mens røyken fra de mange kjøkkenbålene begynner å stige til værs.
Men utenfor banken, som rager over de andre hustakene midt i hovedgata, er det stille.
For tre måneder siden ble banken stormet av en gruppe unge maoister. De tok det som fantes av penger, 265 000 rupees (ca. 34 000 kr), og forsvant. Siden har banken vært stengt.
Slik finansierer maoistene sin væpnede revolusjon. En rekke banker i distriktene er blitt ranet for mellom seks og sju millioner rupees, hevder de. Dette gjør dem i stand til å rekruttere arbeidsløs ungdom ved å betale ut lønninger på mellom to og tre tusen rupees (om lag 250-375 kr.) i måneden. Ikke mye, men mer enn ingenting.
Vi trenger en bank. - De var ni stykker, et par jenter også, forteller Am Kumary, som driver en butikk ved siden av banken. - Noen av dem hadde våpen, og skjøt i lufta. De ropte at de skulle hjelpe fattigfolk, og at vi ikke skulle være redde. Men jeg forstår ikke dette. Hvorfor gjør de sånt? Hva skal de bruke pengene til? Vi trenger en bank her, nå må vi dra langt, sier Am Kumary. Hun tror at omtrent halvparten av landsbyen støtter maoistene.
- Men mange er redde også, for å si hva de mener. De frykter at maoistene vil straffe dem hvis de er imot dem.
Frykten er reell nok. Flere vi prøver å snakke med i Jiri blir åpenbart nervøse når vi nevner maoistene. For heller ikke maoistene har ikke gått av veien for å ta livet av angivelige motstandere og «spioner». Flere hundre sivile er blitt drept.
- Vær så snill å gå, hvisker en ung mann som driver et lite hotell, med én gang temaet bringes på bane. I kafeen innenfor resepsjonen sitter fire-fem menn og ser forskende på oss.
Lærerne rekrutterer. Men vanlige folk har ingenting å frykte, forsikrer en lærer i Jiri, som etter eget sigende har vært maoistenes «kontakt» i byen i halvannet år. Han vil ikke ha navnet sitt på trykk, men bekrefter at han gjerne driller skolebarna i Maos lære. I nabolandsbyene har han også satt opp et rekrutteringssenter for ungdommer. Dessuten har han rekruttert 60 lærerkolleger i distriktet til bevegelsen, forteller han stolt. Ifølge læreren er det nå 7500 maoistsoldater i distriktet.
- Målet vårt er å få kontroll over alle landsbyene i distriktet. Deretter skal vi innta Kathmandu, proklamerer han.
Hva maoistene vil gjøre i tilfelle giverne trekker seg ut ved en eventuell revolusjon, har han ikke noe svar på.
- Jeg tror lederne våre har tenkt på det, sier han.
- Hva slags politisk program har dere utover selve revolusjonen?
- Når vi har tatt makten, skal vi fortelle om programmet vårt.
- Hva kan maoistene gjøre bedre enn myndighetene?
- Når folk har problemer, får de ikke hjelp fra myndighetene. Maoistene behandler folk rettferdig, sier læreren stolt. - Svakheten med myndighetene er at skurker får gå fri, bare de kan betale.
- Du er maoist, og lærer barna om revolusjonen, men samtidig er du en offentlig tjenestemann og får lønn fra staten?
- Det kan virke rart, det syntes jeg også i begynnelsen, før jeg lærte maoistene å kjenne. Nå føler jeg det ikke sånn. Som en offentlig tjenestemann kan jeg ikke oppnå noe. Det kan jeg med maoistene.
- Vi kan ikke presse fram fred. En ting alle synes å være enige om, er at nepalesiske myndigheter har håndtert maoistopprøret på en usedvanlig klønete måte. I dag virker situasjonen helt fastlåst. Verken regjeringen eller geriljalederne synes villige til å føre en reell dialog.
For giverne er situasjonen frustrerende.
- Vi kan ta opp saken med myndighetene, men vi kan ikke åpent legge press på dem. Det vil bare føre til motreaksjoner. De må ta skjeen i egen hånd, sier Norges sendemann i Kathmandu, Ingrid Ofstad.
Ikke på dagsorden. Ifølge Ofstad er det et alvorlig problem at det ikke er et politisk press på myndighetene for å få en løsning på konflikten.
- Saken står rett og slett ikke på agendaen til opposisjonen, sier hun.
Redaktøren for det anerkjente magasinet Himal South-Asia, Kanak Manu Dixit, støtter Ofstad i at giverpress vil gjøre situasjonen verre.
- Denne konflikten er det opp til oss selv å løse. Et press fra giverne har ingen betydning så lenge det ikke finnes noe press på myndighetene fra opposisjonspartiene. Men de er mer opptatt av interne intriger, sier Dixit.
De største opposisjonspartiene kjemper for tiden hardere med å få statsminister Girija Prasad Koirala til å trekke seg på grunn av en angivelig korrupsjonsskandale i det statlige flyselskapet Royal Nepal Air, enn å få regjeringen til forhandlingsbordet. Mens Bistandsaktuelt var i Kathmandu kom det til regelrette slåsskamper i parlamentet over skandalen, mens beskyldninger haglet fra begge sider.
Slike ting får folks tillit til de demokratisk valgte lederne til å nå bunnpunktet. I denne politiske settingen mener mange at maoistene står fram som det eneste alternativet til politikernes makt- og intrigespill.
Avfeier krav. Så langt har myndighetene avfeid å forhandle over lista på 40 krav fra maoistene.
- De er ikke forhandlingsbare, er den korte kommentaren Bistandsaktuelt får fra Nepals øverste embedsmann, Chief Secretary Tirtha Man Sakya, som ikke vil snakke mer om saken.
Regjeringen ønsker å sette inn en egen paramilitær styrke mot maoistene. Men både opposisjonen og den tradisjonelt kongetro hæren har vært svært motvillige til å gå med på dette. Uansett vil det ta tid å bygge opp en slik styrke - alt for lang tid, mener mange.
Myndighetene har imidlertid opprettet egne utviklingsfond for de fem verste «maoistdistriktene». Tanken er at dersom man viser befolkningen der at det er en genuin politisk vilje til å få i gang utviklingen på landsbygda, vil dette minske støtten til maoistene. Imidlertid blir ikke distriktene tildelt mer penger enn det som er øremerket i utgangspunktet. De skal bare gis på en annen måte enn den vanlige.
Tas ikke alvorlig? - På meg virker det som om myndighetene ikke ser ut til å ta konflikten helt på alvor. Det er ganske skremmende, sier den amerikanske konsulenten Mitchell Carlson. Han er tidligere FN-ekspert i konflikthåndtering, og er nå engasjert av giverlandsforumet «Peace support group», der Norge deltar, for å undersøke hvilke konsekvenser konflikten har for bistandsarbeidet i Nepal.
- Konflikten er definitivt en bremsekloss for utviklingsarbeidet, mener Carlson, og viser til en episode i Bajura-distriktet vest i Nepal i begynnelsen av januar, der åtte bistandsarbeidere fra CARE Internasjonal ble angrepet og robbet av maoistene. Dette har skapt frykt i giversamfunnet.
Ond sirkel. Myndighetene ønsker mer støtte fra giverne til å gå inn i de verste maoistdistriktene. Men giverne stiller på sin side som betingelse at konflikten må løses før de går inn.
- Problemet er at opprøret startet i de områdene som får minst offentlige midler. Det er viktig at utviklingsprosjekter når ut nettopp dit! Men konflikten gjør det enda vanskeligere, det blir en ond sirkel, sier Ofstad.
Men giverne har lett for å undervurdere hva de kan bidra med, hevder redaktør Kanak Dixit.
- De bør bidra til å overtale myndighetene til å gå inn i maoistområdene med større utviklingspakker, og gi støtte til dette. Og - de må sørge for at pengene faktisk går til lokalbefolkningen. Men giverne er ikke villige til å gjøre seg upopulære hos myndighetene ved å tvinge gjennom dette, tror han.
Så langt har ikke konflikten hatt noen direkte konsekvenser for den norske bistanden. Det meste av støtten går til to større programmer - vanntilførsel til Kathmandu-dalen, og styrking av grunnskolen - som administreres av myndighetene.