Mat og drikke i flere dager til ende

De skylder liksom gjestene det, i takknemlighet og som en slags kompensasjon for at de tar seg bryet med å komme.

For en stund siden døde tre menn i en bilulykke her i Zambia. Tre ulike familier valgte tre helt forskjellige måter å håndtere begravelsen og sørgeskaren. Og siden har debatten gått om hva som er en god, moralsk, riktig, afrikansk og anstendig måte å gjøre det på.
Den ene forulykkede var en 26 år gammel bankfunksjonær fra Southern Province, der landets gjeterfolk bor. Han var sønn av en høvding i Kalomo-distriktet, og hele landsbyen fikk snart vite at hans far ville slakte to fete kuer, seks geiter, fire griser og ti høner i forbindelse med begravelsen. De eldre kvinnene i landsbyen brygget øl, og det ble arrangert et stort selskap for de sørgende.
De to andre som døde - en forretningsmann fra en av byens penere forsteder og sjåføren i bilen som var fra et fattigstrøk - ble begge gravlagt i hovedstaden Lusaka. Den ene familien hadde en mottakelse på et førsteklasses hotell, der det ble servert snacks og kaldt drikke. Den andre familien tilbød ikke de sørgende noe å spise, men det var rikelig med billig mørkt øl.
Dr. Martin Sumuunza ved School of Veterinary Epidemiology ved Universitetet i Zambia kommer selv fra Kalomo-distriktet, der høvdingsønnen ble begravet. Han forteller at ifølge Tonga-kulturen skal sammenkomsten i forbindelse med begravelser skje i tråd med den avdødes families økonomi.
- Antallet dyr som slaktes viser hvor velstående den avdøde var, sier Sumuunza som mener man må holde fast på tradisjonen med at det er den sørgende familiens ansvar å stå for mat og drikke i en begravelse.

Noen mener tradisjonen med å være sammen i dagene etter dødsfallet er en uting, som frister fattigfolk til å delta selv om de ikke hadde noe nært forhold til den avdøde. Men hvem skal skille mellom «nære venner» og «tilfeldige bekjente»?
Det blir foreslått at afrikanere generelt, og zambiere spesielt, heller begynner å invitere folk til begravelsesselskaper, og å skille klart mellom selve begravelsen og sammenkomsten for de sørgende.
- Jeg gjorde meg skikkelig upopulær da jeg gjorde det klart at vi bare ønsket å ha familien til stede, og ba alle andre om å fjerne seg fra hjemmet vårt. Jeg sa at de var hjertelig velkomne i selve begravelsen, men at vi ikke hadde økonomi til å være vertskap for alle som sørget, forteller Edward Lusambo fra Nord-Zambia.
Andre sier at en skal være stolt av sine afrikanske tradisjoner. Det å vise den avdøde den siste ære og hans eller hennes familie respekt, sympati og medfølelse, er en for viktig del av afrikansk kultur til at en skulle slutte med det.

Chishimba Milongo i den katolske justis- og fredskommisjonen, mener at folk som ikke har spesielt god råd, burde slippe å være vertskap for en stor sørgeskare i tre dager.
- Ikke engang om en holdt på med sorgsammenkomster i et år, ville den døde komme tilbake. «La de døde begrave sine døde», sier Milongo.
Han mener dette Kristus-sitatet kan brukes mot de dyre sammenkomstene etter et dødsfall.
- Sitatet betyr at vi ikke skulle være så opptatt av de døde, men heller rette oppmerksomheten mot hvordan vi skal ta vare på dem som lever, sier han.
Men tilføyer:
- Det betyr ikke at vi skal gjøre som i Vesten, der noen ganger færre enn ti mennesker kommer til begravelsene, og der det mange steder ikke holdes likvake. Det oppleves her som en merkelig og kald kultur som vi på ingen måte skal overta. Men det finnes middelveier, påpeker Milongo.
Han mener det er umoralsk å bruke store pengesummer på begravelser i et land der så mange fattige er sultne.
Dessuten - vi lever i et land der stadig flere mennesker dør av aids. Stadig flere familier må arrangere begravelser. Da må det være lov å spørre: Hvor mange begravelser har man råd til, egentlig?

Benedict Tembo er journalist i Zambia Daily Mail. Han er med i det internasjonale journalistnettverket til Sørvis Kommunikasjon