– Sult skapes av dårlig politikk

Det første utviklingsminister Erik Solheim (SV) tenker på når han blir spurt om årsaken til hvorfor store deler av verden fortsatt sulter, er et sitat fra den tyske forfatteren Bertolt Brecht: «Sult oppstår ikke. Den organiseres av kornhandlerene».
– Sult er et fundamentalt politisk spørsmål. Det er i samfunn med regjeringer som ikke vil eller ikke trenger å bry seg om sine innbyggere at sult hovedsaklig oppstår. Når marginaliserte grupper i et land ikke har innflytelse på den politiske prosessen, øker faren for sult. Med bedre regjeringer, bedre stater og mer velfungerende samfunn forsvinner også sult, sier han.

Afrikansk problem

Ifølge Solheim er sult i dag nesten utelukkende et afrikansk fenomen. Mens Asia har økt landbruksproduksjonen dramatisk, til tross for at et stadig mindre areal dyrkes, har det motsatte skjedd i Afrika. Der dyrkes det mer og mer land, mens produksjonen ikke holder tritt med befolkningsveksten.
– Det viser til fulle behovet for å få orden på politikken i afrikanske land og øke landbruksproduksjonen, sier han.
– I asiatisk sammenheng er Nord-Korea et eksempel på en motsatt utvikling. Hvorfor tror du kommunistiske land er så sterkt representert blant land som har opplevd store sultkatastofer?
– Jeg tror som sagt at land hvor regjeringen ikke trenger å ta hensyn til befolkningen, har størst tendens til sult. Men det dreier seg ikke om kommunisme versus vestlig styresett i tradisjonell forstand. Det finnes jo ingen sult i Kina i dag. Dette kommer av at landet nå har en politisk ledelse som er ansvarlig for sin befolkning, noe den ikke var under Mao da sult i aller høyeste grad forekom.
Selv om det kommunistiske regimet i Nord-Korea lar folket sitt sulte, tror ikke Solheim at økt innsats fra verdenssamfunnet for å kaste regimet er veien å gå.
– Jeg tror at alle forsøk utenfra på å kaste regimer, er noe av det farligste man begir seg inn på. Det verden forsøker å gjøre i Nord-Korea, med Kina og USA i spissen, er å få til en dialog med nordkoreanske myndigheter slik at de kan slippe inn mer hjelp og få til en gradvis overgang til et styresett som bidrar til økonomisk framgang. Dette tror jeg er den riktige veien å gå.

Vietnams suksess

– Hva er viktigst for å forebygge sult?
– Jeg tror dette er et område som er for komplisert til at ett tiltak er det eneste avgjørende. Men jeg spurte veldig mange i forbindelse med mattoppmøtet i fjor om hjelp til å peke på hvilke land som har hatt mest suksess med å øke landbruksproduksjonen. Da fremhevet nesten alle Vietnam som det største internasjonale eksemplet. Det har gått fra å være en stor landbruksimportør i en nasjon med mye sult, til å bli én av verdens største riseksportører.
Ifølge Solheim ligger nøkkelen til Vietnams suksess i økt satsing på bedre markedstilgang, utbygging av infrastruktur, bedre korntyper og mer kunstgjødsel.
– Hvis bøndene ikke har et marked å selge til, gir det ingen mening å produsere mer enn for sin umiddelbare familie. Gode veier øker bøndenes muligheter til å få solgt varene sine, mens bedre korntyper, mer kunstgjødsel og god veiledning i bruk av dette gjør det mulig å øke produksjonen. Dette er en modell andre land som har problemer med sult bør følge, sier han.

Økologi og kunstgjødsel

Solheim fremhever såkalt bevaringsjordbruk som et vellykket prosjekt Norge støtter i land som Malawi og Mosambik. Der tar man i bruk økologiske metoder i kombinasjon med moderne jordbruk og bruk av for eksempel kunstgjødsel, noe som har vist seg å øke produksjonen og senke miljøskadene.
– Da jeg nylig besøkte Malawi, så jeg hvordan maisåkrene hvor denne metoden var tatt i bruk hadde mye høyere produksjon enn naboåkrene. Norge vil bidra med støtte til flere slike prosjekter i fremtiden.
Selv om sult nesten ikke finnes i asiatiske land som India og Kina er underernæring fortsatt et stort problem, for eksempel i India. Ifølge Solheim er all form for underernæring alltid er et tegn på at verden ikke gjør nok for å bekjempe dette.
– Underernærte mennesker er per definisjon fattige. Derfor er grunnleggende økonomisk framgang essensielt for å løse problemet med underernæring, sier han.
Barne- og mødrehelse, som Norge har tatt på seg et særlig ansvar for, er ifølge Solheim nært knyttet til problemene med underernæring. Underernærte mødre har mye større risiko for å dø i forbindelse med fødsel og får lettere underernærte barn. Selv om Norges satsing på tusenårsmålene 4 og 5 ikke direkte fokuserer på underernæring, har Norge ifølge Solheim et klart ønske om å øke innsatsen mot også dette området.
– Gjennom FNs tidligere generalsekretær Kofi Annans initiativ for en grønn revolusjon i Afrika, ser vi nå på hvordan vi kan være med å bidra til økt matvaresikkerhet. For eksempel samarbeider vi med Yara for å se på hvor vi kan få til vekstkorridorer for bedre landbruk i Mosambik og Tanzania. Norge er dessuten blant de tre til fem største bidragsyterne til FNs utviklingsaktiviteter og humanitær innsats, sier han.

Internasjonal arbeidsdeling

– Norge har blitt kritisert for å gi for lite bistand til landbruk. Hvorfor går ikke regjeringen inn for å øke støtten?
– Kritikken rundt dette er forfeilet. Hver eneste interesseorganisasjon mener at det må gis mer penger til akkurat deres formål. Det er imidlertid internasjonal enighet om at vi må ha en arbeidsdeling. Norge bør derfor konsentrere kreftene om de områdene hvor vi har noe særegent å bidra med, som i energi- og kvinnespørsmål. Folk kommer ikke løpende til Norge på grunn av vår landbrukskompetanse på samme måte som de kommer på grunn av vår energikompetanse. Samtidig er det viktig å huske at det ikke er ett eller to norske bilaterale arbeider som frelser verden, men snarere summen av alle lands bidrag, sier han.
Ifølge Solheim er Norsk bistand til jordbruk særlig rettet mot utvikling av småskalalandbruk. Verken plantasjejordbruk eller føydalisme har vist seg å skape utvikling. Han avviser imidlertid sterkt en idyllisering av folk som lever på ørsmå jordlapper.
– Småskalalandbruk må utvikles med den hensikt å øke produksjonen. Alle land som har økonomisk framgang vil måtte redusere jordbruksbefolkningen til mellom 10 og 20 prosent. En befolkning med 80 eller 90 prosent bønder vil aldri lede til fremskritt, sier han.

Norsk oljeteknologi til brønnboring

Vannsikkerhet er ett område hvor Norge ønsker å øke sin innsats, blant annet som følge av klimasatsingen. Ifølge Solheim handler klimapolitikk nesten bare om vann, enten i for små eller i for store mengder.
– Dette er et område hvor Norge har bidratt en god del, og hvor vi ønsker å bidra mer. Vi planlegger blant annet å ta i bruk norsk oljeboringsteknologi for å forbedre vannforsyningen i deler av Afrika.
Gjennom å bore seg ned til rundt 1000 meters dyp kan man ifølge Solheim få opp enorme vannmengder i land som Tanzania og Tsjad.
– Det vil ta tid å få de tekniske løsningene på plass. Men på sikt kan prosjektet få store positive virkninger. Her kan vi koble sammen et norsk fortrinn, nemlig stor kunnskap om boring på veldig store dyp og behovet for vann, og dermed skape utvikling i fattige områder av verden, sier han.