- Oppkjøpere av jord gjør stor skade

Landreformer og eiendomsregistrering er derfor helt nødvendig for å unngå mer fattigdom og sult, hevder den britiske miljøvernjournalisten Fred Pearce i en ny bok «The Land Grabbers». Boka har vakt oppsikt i Storbritannia og har gått som en serie i storavisen The Daily Telegraph.

Pearce kaller oppkjøperne «landgrabbers», fordi de slår kloa i store områder i Afrika, Asia, Australia og Latin-Amerika. Han har reist til alle verdensdeler i løpet av ett år, møtt landoppkjøperne, politikere og fattige småbønder.

– Hvem er disse oppkjøperne?

– De er rike oljesjeiker fra Midtøsten, de er spekulanter fra Wall Street og City i London, de er politikere som selger unna det de kaller «ubrukt land». De innfører stordrift, hogger ned skog, jager bort de som bor der. I virkeligheten er få områder i verden «ubrukte». De brukes av nomader som flytter med familien og buskapen regelmessig, andre brukes av fastboende bønder, eller av stammer som lever på tradisjonelt vis i jungelen eller fjellene.

– Hvor mye land er blitt overtatt av oppkjøperne?

– Ingen vet nøyaktig. Noen avtaler blir aldri gjennomført, andre blir ikke registrert. Hjelpeorganisasjonen Oxfam hevder at to millioner kvadratkilometer er blitt overtatt av oppkjøperne de siste ti åra, to tredjedeler i Afrika. Dette er like mye land som det er i Spania, Frankrike, Storbritannia og Tyskland til sammen.

– Du løser ikke sultproblemet ved å ta jorda fra småbøndene. I stedet burde de hjelpes av regjeringer og utviklingsorganisasjoner. Småbøndene trenger hjelp til å drive landbruk på sine små områder. Politikerne satser derimot på store plantasjer drevet av landbruksgiganter som tar jorda og skogen fra de fattige.

– Du trekker fram Malawi som et positivt eksempel. Hvorfor det?

– Malawi har distribuert statlige kuponger som gir 1,5 millioner bønder såkorn og kunstgjødsel. Det fins også eksempler på at bøndene selv har klart å øke produksjonen ved hjelp av god planlegging. Bønder i Akamba i Kenya har økt produksjonen til det femdobbelte ved å bygge terrasser i bakkene, samle regnvann i store kar og ved å plante ny skog, sier Pearce og fortsetter:

– Jeg er forbauset over hvor vanskelig det er for bønder i Afrika å få tak i rimelig såkorn og kunstgjødsel til en pris de kan betale. Det virker som om politikerne tror framskritt bare betyr store mekaniserte plantasjer.

Pearce framhever hvor oppfinnsomme og energiske fattige mennesker i afrikanske byer kan være.

– Når du reiser rundt i Afrika kan du se i byene og i utkantstrøkene at folk dyrker blomster og grønnsaker i veikanten. I en by som Nairobi, er det små dyrkede områder i alle veikryss. De tar grønnsakene til byens markeder og selger dem der.

– Jeg er optimist når det gjelder Afrika, men skuffet over regjeringene. Det virker som om de nye politikerne har forakt for bøndene. De har selv flyttet til byene og blitt litt rikere enn de var, og glemmer de som jobber på markene og småbøndene. Utvikling slik disse politikerne ser det, betyr store enheter slik det var i Sovjetunionen under Stalin og i Kina under Mao.

– Er det mange nok landområder på jorden, til å skaffe mat til alle i en økende verdensbefolkning?

– Det tror jeg. Ved hjelp av enkle metoder og lett tilgang på såkorn og kunstgjødsel kan matvareproduksjonen for eksempel i Afrika økes betydelig, men det må skje en endring i politikernes holdninger og planlegging. Det viktigste som kan skje er at eiendomsforholdet sikres. Landarealer som i dag kalles «ubrukte områder» må reguleres, slik at de som har bodd der og brukt områdene kan hjelpes. Korrupte politikere må ikke få lov til å selge jorda til utenlandske spekulanter.

– Hva bør de som driver med utviklingsbistand gjøre?

– De må i hvert fall tenke seg nøye om når de investerer i veier eller damanlegg. De må være sikre på at de ikke fremmer landoppkjøpernes sak. Veier kan brukes av plantasjeeierne til å frakte varer til markedene, dammer kan ødelegge landbruksområder og landsbyer, og jage innbyggerne bort fra sine tradisjonelle områder.

– Hva bør gjøres for å hjelpe de fattige i utviklingsland?

– Politikken må endres og det kan bare gjøres ved press på politikerne. De må lovfeste at landets egne borgere har rett til landområdene som de har brukt i generasjoner.

– Noen sier at Afrika trenger en grønn revolusjon slik de hadde i Asia?

– Den grønne revolusjonen i Asia kom ikke fra utenlandske oppkjøpere. Den kom ved at bøndene brukte bedre såkorn. De asiatiske landene klarte å bedre produksjonen, uten å selge sine landområder til utlendinger og opplevde en bemerkelsesverdig produksjonsøkning. Det kan Afrika også få til, uten å fjerne den tradisjonelle livsstilen.

– Du nevner flere steder at oppkjøperne ofte planter «feil produkter».

– De siste fem åra har det vært en voldsom aktivitet når det gjelder å skaffe alternativt drivstoff.

– En stund var det jatrophaplanten som skulle løse drivstoffmangelen, det ble også dyrket mais som ble gjort om til etanol. Disse ideene viste seg å være mer en drøm enn en realitet. Dette er en dyr måte å skaffe seg dieselolje på, og flere lignende prosjekter har gått konkurs.

– Et annet mislykket prosjekt som du omtaler i boka, er Saudi-Arabias drøm om å gjøre ørkenen om til et landbruksområde?

– På grunn av de høye prisene på kjøtt, ris og hvete, bestemte Saudi-Arabia seg for å bli selvforsynt. De ville gjøre ørkenen grønn og opprette store gårder med kveg, sukkerplantasjer og rismarker. De pumpet opp store mengder grunnvann fra et underjordisk reservoar. De tok opp 20 kubikkilometer årlig og oppdaget til sin forferdelse at vannreservoaret ville blitt tomt før 2020. Nå har de i stedet kjøpt opp land i andre land, blant annet store arealer i det vestlige Etiopia som kalles Gambella. Herfra blir folk tvangsflyttet og jorda tatt fra dem. Jeg forteller i begynnelsen av boka om bonden Omot Orchan som har mistet alt, skogen er ødelagt og dermed er biene blitt borte, vannet i elvene brukes på plantasjene og fiskene vil bli borte. Han er et godt eksempel på en som er rammet av de utenlandske oppkjøpene, sier Fred Pearce.