Med bind for øynene?
I Bistandsaktuelt, nr. 2 /2001, tar tidligere sjefsøkonom i Verdensbanken, Joseph Stiglitz, et kraftig oppgjør med «de to store», dvs. Verdensbanken og det Internasjonale Pengefondet. (Det han sier om Banken og Fondet gjelder også Verdens Handelsorganisasjon). «De gjør fatale feil», sier økonomiprofessoren fra Stanford som vet hva han snakker om.
Han hevder at Bretton Woods institusjonene er «grunnleggende udemokratiske» og de «lytter nesten ikke til råd fra noen - med unntak fra USAs finansdepartement». Dette kommer på toppen av kritikk fra tungvektere som tidligere finansminister Summers, som hevder at IMFs medisin er verre enn ingen medisin.
Det Stiglitz og Summers sier nå har de fattige og maktesløse i den tredje verden sagt i mange år, men deres vitnesbyrd har vært feiet vekk og bortforklart med maktens tradisjonelle arroganse. Den ene etter den andre av våre regjeringer, borgelige og sosialistiske, har i likhet med resten av makteliten vendt det døve øret til. Vi er mange som lurer på hva mon vår regjering tenker på, og hva som bestemmer vår politikk i forhold til disse institusjonene som nå, i økende grad og så entydig, fordømmes av store deler av verdens befolkning. Det er ikke lenger bare steinkastende ungdommer som enkelt kan diskrediteres i media.
Statssekretær Møgedal medgir i sin kommentar til Stiglitz' kritikk at «eierstrukturen og stemmetyngden i styret er slik at de fattige landene er svakere representert enn i organer der hvert land har sin stemme.» Dette visste vel de fleste. Men det som overrasker, er når hun tillegges videre å si at »dette i seg selv gjør ikke prosessene udemokratiske, men gjør det særlig nødvendig å ta hensyn til legitimitet og åpenhet fordi beslutninger i høy grad angår land med liten egen innflytelse i styret».
Ingen er mot at man praktiserer åpenhet og bestreber seg på «legitimitet», hva som nå måtte menes med det i denne sammenheng. Men er hensyn til legitimitet og åpenhet i forhold til de utestengte avgjørende kriterier for hva et demokrati er? Hva med alle de fine ordene om selvstyre, empowerment og kapasitetsbygging? Og er det slik at kampen om alminnelig stemmerett kunne vært unngått både i vår egen historie, og for eksempel i frigjøringsbestrebelsene i Sør Afrika, dersom bare makthaverne hadde bestrebet seg på «legitimitet og åpenhet» i forhold til de som var uten stemme?
Jeg håper at Sigrun Møgedal er feilaktig gjengitt. Norge har jo sammen med resten av de mektige landene gjort kampen for demokrati og mot korrupsjon til hovedsatsninger i bistandssamarbeidet. Holder det med at makthaverne i våre samarbeidsland bestreber seg på legitimitet og åpenhet i forhold til befolkningen i landene sine? Dreier ikke demokrati seg om faktisk medbestemmelse?
Statssekretær Møgedal har forhåpentligvis et ganske annet syn på hva demokrati i det overnasjonale beslutningssystemet innebærer. Hun og regjeringen må ta kritikken fra den tidligere sjefsøkonomen i Verdensbanken på alvor. Den deles av talsmenn og kvinner for den overveiende del av jordens befolkning og den rammer norsk politikk i forhold til disse institusjonene og i forhold til marginaliserte land og folk.
Øystein Tveter er seniorrådgiver ved Diakonhjemmets internasjonale Senter.