Med utsikt til oljeeventyret

- Det er klart vi er bekymret. Hva om de seismiske sprengingene skremmer vekk all fisken? spør Augusto. Han sitter med hodet bøyd og holder blikket festet på haugen med fisk han holder på å sortere.
En mengde småfisk spreller i garnet fiskerne nettopp har rodd i land. Kjappe hender plukker ut de med brukbar steikestørrelse fra haugene med sardiner. Vinden suser i palmene, og gir hvite skumtopper på bølgene som slår mot stranda. Men det er andre lyder fiskerne frykter. Så fort vinteren er over og det er ledige spesialbåter å oppdrive, skal det settes i gang seismiske undersøkelser og leteboring etter gass og olje tett på øyene i Bazaruto nasjonalpark utenfor kysten av Mosambik.

Omringet. På konsesjonskartet som Mosambiks oljedirektorat - støttet av norske bistandsmidler - har fått laget, er øygruppa merket av med en mørkegrønn firkant mellom en tett klynge av borehull og det sirlige rutenettet som angir blokkene for petroleumsaktivitet. De fem små øyene ligger inneklemt mellom leteblokk 16 og 19.
Fra toppen av sandynene ser du over til fastlandet, der gassen fra Pande/Temane-feltet symboliserer starten på Mosambiks inntreden i rekken av petroleumsnasjoner. Eksporten gjennom rørledningen til Sør-Afrika startet i 2004, og bak prosjektet står sørafrikanske Sasol og ENH, den kommersielle delen av Mosambiks statlige petroleumsforvaltning som er rustet opp med norsk støtte. Også på miljøsiden er det norske bistandspenger, gjennom et lite WWF-prosjekt for å styrke lokalbefolkningens involvering i nasjonalparken. Her i Mosambik støter to av de fire satsingsområdene i Erik Solheims nye utviklingspolitikk sammen: Olje og miljø.

Rike ressurser. - Det kommer til å skape store problemer for oss når de skal hente ut gass og olje fra havbunnen her, erklærer en bestemt kvinnestemme.
Inora har sluttet seg til landsbybefolkningen som fordeler dagens fangst på stranda. Hun er oppvokst på Bazaruto, har fødd opp fem unger her og har sett hoteller ekspandere, nasjonalparken utvides og oljeinteressene ankomme uten at situasjonen har bedret seg mye for 3500 fastboende. De fleste av dem er blant Mosambiks fattige. Ressursene fra havet holder dem i live.
Palmelunder strekker seg langs sandstrendene så langt øyet rekker. I havet svømmer delfiner, hval, fem ulike skilpaddearter og fortsatt en og annen av de alvorlig utrydningstruede sjøkuene - de snodige hvalrosslignende pattedyrene med loffer som ligner malplasserte og alt for små vinger. Unike korallrev omkranser øya og tiltrekker pengesterke dykkerturister til øygruppas fem eksklusive hoteller. Men ressursene er presset, noe de lokale fiskerne også merker.

Mindre fisk. - Mange arter vi fanget før er borte, eller vi får lite av dem, forteller fiskerne på stranden. Dagens fangst er ikke så verst. Mens mennene fisker, er det kvinnenes jobb å sanke mapalo - sandøstersen som samles fra sandbankene noen dager etter fullmåne når tidevannet trekker seg ekstra langt tilbake. Det gir både inntekt og næring.
- Det er blitt mye vanskeligere å finne mapalo nå. Før fantes den overalt på sandbankene, nå må vi lete på spesielle steder i kanalene, sier Inora, og får støtte fra de andre i kvinnene.
For å bevare ressursene og det unike biologiske mangfoldet rundt øygruppa ble nasjonalparken utvidet til alle de fem øyene i 2002, samtidig som parkadministrasjonen ble styrket. Det ble lagt begrensninger på hva slags aktiviteter som var tillatt, men også noen eksklusive rettigheter for øyas innbyggere. Korallrevene ble beskyttet, og en del skadelige fiskeredskaper forbudt.
- Samtidig har fiskerne her eksklusive rettigheter til å fiske innenfor nasjonalparkens grenser, forklarer Antonio Reina i den mosambikiske organisasjonen som MMP. I flere land arbeider de for å styrke parkforvaltningen, dokumentere det biologiske mangfoldet og støtte lokalbefolkningens involvering i nasjonalparken.

Jaget kinesere. Hver morgen legger parkens vakter ut på patrulje til fots. Båten parkadministrasjonen disponerer sammen med WWF-prosjektet brukes bare når det er nødvendig for å stoppe ulovlig fiske eller dykking, for drivstoffet er for dyrt til at daglige båtpatruljer er mulig. Vaktene rapporterer om skilpaddereder, krokodiller og ulovlig fiske på korallrevene.
- Vi stopper de som fisker på korallrevene eller på vernede arter som sjøku, haier, skilpadder og sjøpølse. Det andre lar vi være, sier Reina.
Samtidig holder vaktene utkikk etter trålere som fisker ulovlig i kystsonen. Ikke minst har kinesiske båter vært gjengangere på tokt etter fiskeriressursene langs Mosambiks kyst. I fjor var problemet så stort at både mosambikisk og sørafrikansk kystvakt ble satt inn for å patruljere her.
Så fort seismikkboringene starter, får vaktene nok en oppgave.
- Parkadministrasjonen har krevd å få ha observatører med på hver eneste båt. Det har vi fått aksept for, forteller Antonio Reina.

Konsultasjon. Lovgivingen som Mosambik har fått på plass for oljesektoren sier at det skal utarbeides miljøkonsekvensanalyser og holdes konsultasjoner med lokalbefolkningen før prosjektene settes i gang. I konsekvensutredningen som ble laget for gassprosjektet på fastlandet og de tilhørende rørledningene, ble det påpekt fare for skader på korallrev og yngleplasser for fisk og for forurensning.
Konsulentselskapet som utreder konsekvensene av petroleumsplanene rundt Bazaruto har rukket å holde to møter, der også representanter for fiskerne på Bazaruto var tilstede. Likevel er det er usikkerheten som råder.
- De sier at vi kanskje må la være å fiske noen dager, mens de sprenger. Men hva blir konsekvensene om de finner gass eller olje i områdene der vi fisker? spør fiskeren Augusto.

Norsk støtte. - Vi venter oss ikke store negative miljøkonsekvenser av petroleumsvirksomheten offshore. Vi stiller betingelser til selskapene om bruk av god teknologi, forsikrer Arseno Mabote. Han understreker at Mosambik har lovgiving på internasjonalt nivå, og at det stilles krav om grundige miljøkonsekvensanalyser før noen virksomhet settes i gang.
Direktøren for det nasjonale petroleumsdirektoratet INP, Mosambiks svar på det norske Oljedirektoratet, råder over to etasjer i et sentrumsbygg i Maputo. Innover i gangene står flere kontorer ledig, som i påvente av den ekspansjonen i petroleumsvirksomheten Mosambik ønsker seg.
Norge har støttet utviklingen av petroleumssektoren i Mosambik gjennom en årrekke, blant annet et pilotprosjekt for lokal gassforsyning fra samme felt som Sasol og ENH nå driver på fatslandet innenfor Bazaruto. De siste årene har institusjonsstøtte til en mosambikisk petroleumsforvaltning vært det viktigste bistandsområdet, det vil si støtte til Arseno Mabotes INP og den kommersielle deltakeren i petroleumsprosjektene, ENH (se egen sak).

Drømmen om olje. Mosambik har store forhåpninger til inntekter fra petroleumsvirksomhet. I første rekke dreier det seg om gass, men de håper også at det kan finnes hittil ukjente oljereserver. Det har vært lett etter gass og olje i flere perioder tidligere, men i det siste har interessen fra internasjonale selskaper tatt seg opp.
- Den kraftige økningen i oljeprisen har gjort Mosambik interessant igjen, slår Arseno Mabote fast.
Han forteller om en rekke henvendelser fra utenlandske selskaper som vil fortsette kartleggingen av landets petroleumsreserver. Det kan gi sårt tiltrengte inntekter i en av verdens mer slunkne statskasser.
Ett av de viktigste skrittene for å tiltrekke internasjonale selskaper som kan investere i petroleumssektoren, har vært en full revisjon av lovverket.
- Vi måtte få på plass bedre incentiver og et moderne juridisk rammeverk som ivaretar selskapenes behov, forteller Mabote.
Samtidig byr det på utfordringer når et ferskt oljeland skal få på plass best mulig avtaler. Pande/Temane-feltet er i dag det eneste som er i drift, og Norge har bistått i arbeidet med kommersialiseringen av dette feltet. Da avtalen om utbygging skulle på plass, var Sør-Afrika eneste aktuelle kjøper av gassen. Mabote mener Mosambik på sikt må få til avtaler der de får mer igjen for å eksportere ressursene.
- Hadde vi hatt flere kjøpere, er det klart vi kunne fått en bedre avtale for Mosambik. Og finner vi mer gassreserver, vil avtalen forbedres, sier direktøren.
I tillegg til å skaffe eksportinntekter er Mosambik svært opptatt av å utnytte gass i industriutvikling innenlands. Gass fra Pande Temane forsyner nå virksomheter blant annet i Maputo med energi.

Hydro kommer. Det viktigste ifølge INP-direktøren er likevel å fortsette leteaktiviteten. En rekke internasjonale oljeselskaper er tildelt lisenser både til land og til vanns langs den langstrakte kysten. Det siste området som er lagt ut er Rovumo-området i nord. Her har Norsk Hydro blitt tildelt to lisenser.
- Hydro fikk lisensene i januar, rett i forkant av den generelle budrunden for området. Hvorfor?
- Det juridiske rammeverket åpner for både direkte forhandlinger om lisenser og for budrunder. Vi startet forhandlingene med Hydro før det var veldig stor interesse fra andre selskaper, og valgte derfor å tildele dem utenom budrunden, forklarer Mabote.
Hydro bød på nok en blokk i den åpne runden, men fikk ikke denne.
Mabote mener det er nyttig for Mosambik å ha fått Hydro inn, på grunn av selskapets finansielle og teknisk kompetanse.
- Jeg tror det er bra for Mosambik at vi nå ser et norsk selskap i denne sektoren. Norge har støttet med bistand gjennom mange år, men vi har ikke sett noe norsk selskap før nå, sier han.
De to lisensene Hydro er tildelt grenser opp mot Querimbas, Mosambiks andre - og største - marine nasjonalpark. Som i Bazaruto-området er det heller ikke her lagt opp til noen buffersone mellom verneområdet og leteområdet.
Mens INP-direktøren ikke er særlig bekymret for at miljøhensyn skal bli vanskelig å håndtere, er man mer urolig ved den norske ambassaden i Maputo. I en vurdering av sivilsamfunnsprosjekter som Bistandsaktuelt har fått innsyn i, heter det at både i Bazaruto og ved nasjonalparken Querimbas der Norsk Hydro har fått lisenser, er det «fare for en interesse- og ressursforvaltningskonflikt mellom vern og gass- og oljeleting. Ambassaden anser det som svært viktig at Mosambik får anledning til å utnytte det mulige potensialet som betydelige gass- og oljeressurser kan gi i forhold til å bekjempe fattigdom.»

Vanskelig kontroll. I en liten villa langs veien til flyplassen finner jeg kontorene til miljødepartementet Micoa. Sonia Silveira, nestleder i miljøforvaltningsdelen av miljøverndepartementet, legger ikke skjul på de store utfordringene Mosambik står overfor når investorer nå strømmer til for å ta del i utvinningen av landets naturressurser.
- Det er et stort problem for oss at vi ofte mangler den tekniske kunnskapen og kapasiteten som skal til for å ta de riktige avgjørelsene, sier hun.
Både når det gjelder godkjenning av prosjekter og overvåking og kontroll av virksomheten til selskapers som utnytter naturressursene, mangler miljømyndighetene kapasitet.
- Noen ganger kommer de store investorene til oss med prosjektforslag. De er skolerte, de legger på bordet tykke studier og dokumenter og de klarer å overbevise oss. Vi har ikke kapasitet til å komme med motkompetanse, sier hun litt unnskyldende.

Konsensus. - Må Mosambik velge mellom gass- og oljeutvinning og miljø?
- I vårt land er den økonomiske utviklingen rettet inn mot å bekjempe fattigdom, og vi må finne måter å utnytte ressursene på som best mulig bidrar til dette. Det betyr at ressursene må forvaltes langsiktig, også med hensyn til miljø, sier Silveira.
Hun understreker behovet for konsekvensutredninger for å finne løsninger før prosjektene settes i gang.
Silveira studerte forholdene på Bazaruto da hun utdannet seg til biolog, og har sett hvordan lokalbefolkningen der får lite igjen fra turismen. I Micoa arbeider hun nå med de store veivalgene landet står overfor når det gjelder å sikre landets innbyggere del i inntektene fra naturressursene. Mosambik ønsker å spille en nøkkelrolle i energiforsyningen for det hele det sørlige Afrika, for i tillegg til sannsynlige gassreserver har Mosambik et stort vannkraftpotensial.
- Mens Micoa har et koordineringsansvar for miljøpolitikken er det andre departementer som gjennomfører tiltak på de ulike sektorene. Men vi forsøker å nå konsensus i disse prosessene, sier Silveira.
I mange tilfeller vil det imidlertid oppstå interessekonflikter.
Formelt er hele 15 prosent av Mosambiks areal vernet. I praksis mangler det mye på gjennomføringen av reguleringene, og mange nasjonalparker har også lite dyr å by på: I likhet med mye av buskapen ble de menneskeføde under alle årene med frigjøringskamp og borgerkrig.
Også naturverntiltak i seg selv kan medføre konflikter.
- Det skal lages en ny politikk for nasjonalparkene, og et nøkkelspørsmål er hva som skal skje med alle de som bor innenfor nasjonalparkgrensene når det oppstår konflikter med dyr eller verneinteresser, sier Silveira.

Betrakter rikdommen. På Bazaruto forsøker man å minske konfliktene ved å gi lokalbefolkningen egeninteresser i nasjonalparken. Turister som besøker øygruppa må betale en avgift, og 20 prosent av midlene går inn i et fond for lokalbefolkningen. De brukes til alt fra innkjøp av matvarer til investeringer i skole. Gjennom et stipendprogram får noen utvalgte elever hvert år får betalt skolegang på fastlandet siden det kun gis undervisning til femteklasse på øyene.
Likevel er kontrasten til velstanden grell og åpenbar for innbyggerne, som daglig møter pengesterke hotellturister på strendene sine. De ønsker seg jobber og inntekter fra turismen, men hotelleierne er ikke interessert i ufaglært lokal arbeidskraft. Lønningene går til folk utenfra. Og de frykter mønsteret vil gjenta seg når petroleumsinteressene rykker inn for fullt:
- Nei, jeg tror ikke det blir jobber for oss når de starter gassutvinning. Vi lever av å fiske. Om fisken forsvinner dør vi, konkluderer fisker og tradisjonell landsbyleder Mazilete Lancerda fra sitt utkikkspunkt på stranda mellom hotellet Bazaluto Lodge og det ressursrike havet utenfor.