Medier med slagside

For få år siden hadde landet rundt 600 radio- og tv-stasjoner. Nå er tallet nede i rundt 200. En fjerdedel er tv, resten er radio.
- De mest hatske og nasjonalistiske tv-stasjonene er borte fordi myndighetene som tildeler frekvenser og lisenser har stoppet dem. Men innenfor den trykte pressen har myndighetene ingen sanksjonsmuligheter, og der lever fortsatt nasjonalismen, forteller leder for USAID Media i Bosnia-Hercegovina, Charles M. Northrip, som står sentralt i arbeidet med å prøve å støtte oppbygging av frie, multi-etniske medier i landet.
- Dessverre er det ennå heller regelen enn unntaket at avisene er i lomma på partiene eller en av de tre folkegruppene, sier han.
Den amerikanske medierådgiveren mener den etniske tilhørigheten påvirker journalistikken - og går ut over arbeidsetikken. Nyansert journalistikk uten etnisk slagside er ennå ikke vanlig.
- Her i landet kan man nesten konkludere at et medium driver kritisk journalistikk når det rapporterer negativt om sin egen etniske folkegruppe, sier han.

Krigsforbrytere. Northrip forteller at stabiliseringsstyrken SFOR for et par år siden ville kjøpe reklameplass på tv der det ble utlovet dusør til dem som gav tips som ledet til arrestasjonen av de etterlyste krigsforbryterne Radovan Karadzic og Ratko Mladic. Ingen av stasjonene torde kjøre reklamen, tross desperate behov for reklamekroner.
- Nylig prøvde SFOR seg på nytt. Denne gangen tok flere stasjoner inn reklamen, så man kan i beste fall ta dette som et tegn på fremgang, mener Northrip.

Trenger utdannelse. - De fleste journalistene får ikke betalt regelmessig - det kan gå opp til flere måneder mellom hver gang lønningsposen blir fylt opp. Og de som får betalt, tjener ikke særlig bra. Gjennomtrekken av arbeidskraft er høy og gjennomsnittsalderen er lav. Dette gjør at journalistene desperat trenger utdannelse, Men det er etter hvert vanskelig å be donorene om flere penger. Vi får til svar at «men dere fikk jo penger til opplæring for litt siden», sier Northrip.

Kamp om lesere. Bosniske Nerma Jelacic er leder i den britiske ikke-statlige organisasjonen IWPR (Institute for war and peace reporting). Hun deler Northrips syn om at pressen fortsatt er preget av etniske skillelinjer.
- Men dette handler ikke bare om etnisk tilhørighet. Hundrevis av unge journalister har fått god utdanning og forstår de etiske kodene. Men på grunn av at kampen om leserne er knallhard, blir de etter hvert tvunget til å jenke seg for å skrive mer eller mindre skandalepregete saker som selger. 90 prosent av redaktørene vet hva som skjer og synes det er ubehagelig, men de har ikke noe valg. Det er svært få av innbyggerne som har råd til å kjøpe avis hver dag, og medieeierne presser derfor på for å få kloa i pengene til de få som kjøper aviser, sier Jelacic.

Feil fokus. Selv har Jelacic journalistutdannelse fra London, og har jobbet for tyske Der Spiegel og Financial Times. Etter ti år i utlandet dro hun tilbake til Sarajevo da krigen var over.
- Vi trenger mer penger til mediene i Bosnia, men vi må konsentrere pengene mer enn tidligere. Etter krigen ble bistandspengene bare pøst inn uten mye retning. Ambisjonene var for store. Man utdannet journalister i basiskunnskaper, men glemte at Bosnia og Jugoslavia faktisk var relativt velfungerende før krigen, og at journalistene derfor kunne skrive, for å si det sånn. Det journalistene ikke var skolert i, var ytringsfrihet og andre grunnleggende rettigheter. Det er dette vi er i gang med nå, sier Jelacic.