Derfor fikk Norge en utviklingsminister

Hva er så grunnen til at Erna Solberg gjenintroduserer en utviklingsministerpost som hun tidligere har argumentert imot?

Hovedforklaringen må trolig søkes i Solbergs sterke fokus på å sikre regjeringen stabile forhold på Stortinget. Dette er et spill vår svært pragmatiske statsminister behersker. Å innlemme Venstre i regjeringen bidrar til å sikre regjeringen arbeidsro og gjennomføringskraft. Samtidig må det understrekes at den nye tre-partikonstellasjonen fortsatt ikke har et rent flertall bak seg i Stortinget.

Kristelig Folkeparti var i forrige periode ett av Høyre/Frp-regjeringens støttehjul. Etter at Knut Arild Hareides parti sa nei til å binde seg til masten i enda en periode må det brukes nye virkemidler. Å gjeninnsette en utviklingsminister vil nettopp fungere godt i en slik sammenheng; et signal om et fortsatt godt vennskap og en fredelig sameksistens mellom regjeringen og KrF. Noen vil også kunne se det som en invitasjon om en framtidig regjeringsdeltakelse.

En billig invitasjon

KrF er det eneste partiet på Stortinget som har bistand som en virkelig hjertesak. Regjeringspartiene har fortsatt å ta betydelig hensyn til dette. Det var svært synlig senest ved forhandlingene om budsjettet på Stortinget sist høst.

Konsesjonene til KrF skjedde selv om forholdet til regjeringspartiene var over i en ny fase, det papirløse forhold. Å øke med noen hundretalls millioner i bistand er en billig gave til Knut Arild Hareide i bytte mot støtte til større politiske saker, vil Erna Solberg og Siv Jensen tenke. Det bidrar desuten til å gjøre KrF-lederen mindre interessert i Arbeiderpartiets samarbeidsinvitter.

Sett fra Venstres ståsted er gjenopprettelsen av utviklingsministerposten en liten seier, siden dette er en sak de tidligere har støttet. Slike små seirer kan brukes overfor egne velgere og opinionen. Det er samtidig et signal som understøtter Trine Skei Grandes sentrale argument; at det er bedre å gå inn for å påvirke enn å stå utenfor og rope.

God timing

Oppropet fra en rekke bistandsorganisasjoner nylig – direkte stilet til Venstres partileder – har fungert som det skulle; en påminnelse om at argumentene for en utviklingsminister fortsatt sto like sterkt. Også KrF, blant annet ved partiets generalsekretær og tidligere utviklingsminister, Hilde Frafjord Johnson, har sørget for å holde saken varm igjennom de siste månedene. Bistandslobbyens krav har vært der gjennom hele Solberg-regjeringens periode og er velkjent for alle som er opptatt av bistand og utvikling.

• Les mer: UTSYN: Hilde Frafjord Johnson om bistandsbudsjettet

Om Ine Eriksen Søreide selv har ønsket seg løsningen som Utenriksdepartementet nå har fått, er usikkert. Sett fra hennes og Høyres ståsted kunne det vært like naturlig å argumentere for å beholde en egen Europa-minister i en tid med Brexit og andre utfordringer i våre nærområder. Norge har tross alt langt større egeninteresser i Europa enn i en del utviklingsregioner.

Både utenriksminister og statsminister har tidligere svart godt for seg på hvorfor Høyre mener én minister både for utenriks og utvikling er det riktige svaret på den nye tids utfordringer:

Mens bistand tidligere var et hovedverktøy for fattigdomsbekjempelse i utviklingsregioner, har utenlandsinvesteringer og handel med årene gradvis blitt langt viktigere.

I tillegg har Høyres ministre, som regjeringspolitikere før dem, ment at utviklingsbudsjettene også er verktøykasser som kan brukes for å takle andre globale utfordringer enn fattigdom. Blant disse er klimaendringer, migrasjon, anti-terror og internasjonal organisert kriminalitet.

Norske egeninteresser vil i en del slike sammenhenger veie tyngre enn hensynet til de fattige landene. Når innvandringsminister Sylvi Listhaug selv reiser på Afrika-turné, og snakker med Sudan, Etiopia og Kenya, er det mer av hensyn til hjemlige problemer enn til situasjonen i regionens flyktningleirer. Samtidig er det forståelig at en opphopning av avviste asylsøkere på norske asylmottak eller som uregistrerte i et svart arbeidsmarked er et legitimt problem å prøve å finne løsninger på.

Les mer:

• Regjeringen vil kople bistand og returavtaler
• Sylvi Listhaug i Afrika
• Listhaug til Etiopia - strid om tvangsreturer av asylsøkere

På plass der det skjer?

Bistandsorganisasjonene og opposisjonen vil normalt vektlegge andre argumenter. Utenriksministerens store og kompliserte portefølje er i seg selv et argument for en utviklingsminister, vil de mene. Kommentatorer i sentrale medier har dessuten flere ganger påpekt at noen på politisk nivå bør sitte tett på de drøyt 35 milliarder skattekroner som brukes på utvikling.

Svært viktig er det også at Norge er godt representert på arenaer der utviklingsspørsmål blir diskutert, for eksempel i Verdensbanken eller andre internasjonale fora. Norge har tradisjonelt vært en sterk pådriver i viktige utviklingspolitiske spørsmål. Gjennom årene har norske innspill og vilje til å satse bistandspenger påvirket den internasjonale diskursen og andre vestlige lands utviklingspolitiske tenkning.

Norge har også fått mye politisk inspirasjon fra slikt internasjonalt samarbeid. Dette arbeidet ledes av utviklingsministrene.

Flere har snudd, nå også Norge

Å finne de gode løsningene på å virkeliggjøre FNs bærekraftsmål er i seg selv en kjempeutfordring på en rekke politikkområder. Norge har for eksempel tatt på seg store oppgaver innen helse og utdanning. Et annet felt, som ble høyt prioritert under den rødgrønne regjeringen, er ulovlige kapitalstrømmer og skatt. Dette området har fått mindre oppmerksomhet under H/Frp-regjeringen, men står fortsatt offisielt på prioriteringslisten.

Enten ministeren heter Brende eller Eriksen Søreide krever det tid å følge opp sine høye ambisjoner i alle saker. Flere andre land har i perioder forsøkt seg på å kombinere utenriks- og utvikling i en og samme ministerpost, men de har snudd ved neste anledning. Det er bare å fastslå: Slik ble det også i Norge.