Menneskene bak tragedien

Gadija og Abdall Karims landsby ble angrepet klokken fem om morgenen. Først kom helikopterduren i det fjerne, så kom skuddene, bombene. Og så kom Janjaweed. På hester og kameler. Ekteparet mistet flere familiemedlemmer. Selv løp de, med lille Bakhat i armene, opp i skogen for å søke tilflukt. I en uke gjemte de seg. Så gikk de til Nyala, hovedstaden i Sør-Darfur.
- Vi lever som dyr, sier Abdall Karim.
Han går til skjulet han har satt opp for familien. Gadija sitter på bakken og forsøker å trøste lille Bakhat.
Omsider klarer Gadija å roe sønnen, men det varer ikke lenge. Abdall Karim setter seg ned. Det er som verden utenfor forsvinner - det er ikke rom for mer enn gråten fra Bakhat og ekteparets terroriserte blikk når de forteller om morgenen som snudde opp ned på deres verden og livet som de kjente det.
En annen kvinne forteller om babyen på åtte måneder som ble skutt. Selv fikk hun begge armene og brystene kuttet av. Ikke alle skjebnene er like voldsomme - men samtlige forteller om angrep på landsbyer, om barn som blir brent levende, gjengvoldtekter mot unge jenter, bortføringer og lemlestelse. De psykologiske skadene kan ta generasjoner å helbrede.
- Våre liv er ødelagt, sier Abdall Karim.
I Otash har 5000 familier, nærmere 20 000 personer søkt tilflukt. De bor i midlertidige skjul, laget av grass og bambusstokker. Mange har nylig kommet her. Alle eiendelene er stjålet, eller forlatt i landsbyen.
Sammen med Gadija forsøker Abdall Karim å få dagene til å gå, de snakker om livet slik det pleide å være. Om de 120 sauene og geitene de hadde hjemme i landsbyen.
- Angriperne stjal alt. Det var da vi gjemte oss i skogen at Bakhat begynte å bli syk, forteller Gadija.
Hun vet så alt for godt at det var to barnebegravelser i Otash i dag. Det er de gamle og barna som først dør under slike forhold som Gadija og familien lever under nå. «Hvor mange skal vi miste,» spør de i Otash.
- Fortell verden hvordan vi har det. Vi kan ikke reise hjem, da blir vi drept. Men hva slags liv er det å være her? spør ekteparet.
Noen timer senere revner himmelen igjen; det tordner, lyner og regner høljer ubarmhjertig. I Otash er det umulig å finne beskyttelse mot det naturen serverer denne ettermiddagen. Ørkengrunnen flyter med vann. Bakhat søker varmen fra morens kropp. Sammen venter de på at solstrålene skal varme igjen.
Noen uker senere møtes vi igjen, ett av mange møter i tiden som venter. Abdall Karim er syk, han hallusinerer og svetter i den enkle hytten. Bakhat var bedre, en liten periode. Så gjorde de tøffe leveforholdene at diareen begynte igjen. - Kan du ta ham med deg? Få ham bort herifra?
Gadija er fortvilet. Det er bare fire uker til hun føder igjen. Nok et barn i en hverdag som allerede er umulig. De siste rapportene fra Darfur forteller at internflyktninger nå opplever å bli tvangsflyttet fra Otash.

Skammens lister. Etter gjentatte besøk, kommer de eldre med listene, skammens lister. Det er tøff dokumentasjon; 11-åring voldtatt, 10-åring voldtatt. Et liv som ble forandret for alltid da Janjaweed kom. En liste med navn over sønderrevne liv. Voldtektene i Darfur er tabu.
Både nasjonale og internasjonale organisasjoner arbeider for å dokumentere voldtekter som følge av konflikten i Darfur. Nå begynner listene å materialisere seg. 60 kvinner i en leir like utenfor Merhing, om lag 90 kilometers kjøretur fra hovedstaden i Sør-Darfur, Nyala. Gamle kvinner, 20-åringer, barn. De fikk underlivet revet opp i en konflikt med så dype dimensjoner at det vil ta generasjoner å helbrede skadene - om noen gang. Stadig oftere kommer ledere, menn og kvinner for å overbringe dokumentasjon. De er redde. Redde fordi de forteller en historie regjeringen i Khartoum nekter for.

- Folk frykter å prate om disse tingene, men det begynner å bli åpenbart. De første barna som ble unnfanget ved voldtekt er allerede født. Det kan ikke lenger skjules for verden, sier en lokal hjelpearbeider.
Kvinnene har samlet seg i en stor gruppe på sletten, de er kledd i alle regnbuens farver. Hestene gresser fredelig, trærne står staute i bakgrunnen. Det er det perfekte bildet på et fredelig landsbyliv i Sudan. Men når blikket beveger seg avsløres brutaliteten: kvinner som leter etter mat, kvinner som forsøker å bygge et skjul av hva naturen har å by på, kvinner som med frykt i blikket følger med på det som skjer.
- De fleste av mennene våre ble drept av Janjaweed, det er bare oss og barna her, forteller kvinnene i Hasaba.
Ni kilometer unna ligger den eneste vannkilden til kvinnene i Hasaba. Det er en lang og varm spasertur, med tunge kanner vann på hjemveien. Men det er ikke slitet som gjør at de ikke lenger tør gå og hente vann alene. Aller helst vil de ha med seg soldater fra Sudan Liberation Army (SLA) når de går til vannpumpen. Kvinner blir voldtatt når de henter vann eller ved.
- En av kvinnene gikk for å hente vann. Hun så Janjaweed komme. Hun løp og løp. Janjaweed løp etter henne inn i skogen, forteller de.
Det er vanskelig å snakke om voldtektene, om redselen det skaper. Men etter hvert kommer historiene; om gjengvoldtekter, om kvinner som bare forsvant. Vi sitter samlet på slettelandet i Hasaba, igjen står de farverike, vakre kvinnene som grell kontrast til virkeligheten.
- Mange av de som har blitt voldtatt forlater leiren og drar til Nyala eller andre steder. Skammen er ikke til å leve med, så de forsvinner, forteller kvinnene i Hasaba.
I flere leirer Kirkens Nødhjelp arbeider i fortelles de samme historiene. Beveger kvinner seg utenfor leirene for internt fordrevne risikerer de å bli voldtatt - for dem den ultimate skammen. Redselen er en følgesvenn for dem alle.
Men om kvinnene flykter fra leirene de opprinnelig søkte trygghet i, er voldtektene i kjølvannet av Darfurs tragedie noe som aldri vil forsvinne. Igjen er overgrep mot kvinner et effektivt våpen, igjen vil en ny generasjon av barn komme til verden, unnfanget med vold i en blodig konflikt.

Gråten fra Darfurs barn. En sår gråt kommer fra Moutasium (2). På sykesengen i Nyala kjemper han for å komme tilbake til livet. Det er barn og gamle som rammes hardest av katastrofen i Darfur.
Mødrene på det statlige sykehuset i Nyala rømte først fra flammene i landsbyen. I leirene for internt fordrevne har de i månedsvis kjempet for å overleve. Kvinner vi snakker med forteller at de kom til fots, sammen med sine barn og de eldste i landsbyen. Det siste de små og de gamle hadde av krefter forsvant under flukten. Flere måneder i leir har gjort at Moutasium ikke lenger klare å stå på beina. De skarpe skulderbladene stikker ut. Huden på armene legger seg i folder.
- Han klarer ikke holde på maten, sier moren fortvilet.
To-åringen er likevel blant de heldige, på en måte. Han får hjelp og det er håp om at han vil klare seg. Bare noen få har anledning til å dra til det statlige sykehuset for lengre behandling, og hjelpeorganisasjonene kjemper for å bedre helsetilbudet. Personalet på sykehuset forteller at de underernærte barna kommer fra leirene som omringer Nyala.
Vi treffer også flere som er rammet av hepatitt E, sykdommen herjer i noen av leirene. 80 prosent av de som blir syke, dør. Sykehusledelsen sier at det er epidemiske tilstander.
- Jeg forsøker å gi Mohammed næring flere ganger om dagen, men han har ennå ikke blitt bedre, forteller den unge kvinnen Fathma. Hun vugger den lille forsiktig. Gråten stilner og hun forsøker å få sønnen til å få i seg litt væske.
De fleste av barna på denne avdelingen er for svake til å reagere på omverdenen, men noen har sakte men sikkert kjempet seg tilbake til livet og smiler forsiktig. Fortvilelsen til mødrene ligger som en tykk tåke over det blå rommet. Det er det verste; å være mor og ikke ha mat å gi til barnet ditt. Å se de små kroppene visne sakte bort. Hjelpearbeidere rapporterer også at enkelte barn er så traumatiserte at de ikke klarer å ta til seg føde.
Tilbake i Otash hører vi ekkoet av dem samme gråten, den samme jamringen. Beboerne i leiren tar oss med fra hytte til hytte. De vil vise verden hvordan situasjonen er for dem, forteller de. 76 barn er blitt begravet i ørkensanden her de siste tre månedene.
Asha Hasaballah forteller at hun er syk, at hele kroppen verker.
- Det var ikke slik livet som gammel skulle bli, sier hun.
Den gamle tørker bort en tåre. Asha håper at etterkommerne en dag vil kunne returnere til det gode livet i landsbyen. At fremtiden til barna vil være på forfedrenes jord, ikke i en leir for internflyktninger.

Under treet. De kom ridende på hester og kameler. Så skjøt de; igjen og igjen. 10 mennesker ble drept. Etter angrepet på flyktningeleiren i Darfur, var tusenvis av mennesker igjen drevet på flukt. De sykeste, som Mariam Ahmed, ligger under trærne og bare venter.
- Det er mange barn som har kommet bort fra foreldrene sine. De vandrer hvileløst omkring og er avhengig av andre for å overleve. Våre syke ligger under trærne, barna våre har ingenting å spise. Igjen har vi mistet alt, sier lederen for flyktningene i leiren Bashom.
Nyhetene om angrepet på flyktningeleiren i Darfur nådde aldri de store nyhetskanalene. Gråten til barna, til enkene, den bunnløse sorgen og redselen til de overlevende som ble forsterket i den sterke solsteken i Taaisha denne morgenen, forsvant i det store begeret tragedien i Darfur. Men for de tusenvis som igjen ble skremt fra et liv de forsøkte å etablere, er denne ettermiddagen noe de aldri kommer til å glemme.
En ung gutt, kanskje ti år, gråter voldsomt like utenfor den medisinske klinikken. Han mistet sin far da Janjaweed og kuleregnet kom. Vi drar innover på slettelandet, i skogene. Finner mennesker som sitter fortvilet under trærne for å søke litt skygge. Igjen knekker et menneske sammen. Fatama mistet sine to sønner i kaoset som oppstod. - Jeg vet ikke hvor de er, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, gråter hun.
Familiemedlemmer vugger forsiktig den sjokkskadde, sorgtunge kvinnen. De spør om mat, om vann. Dødens ofre er så vidt begravet, de kjemper for å unngå samme skjebne.
Overalt er de synlige, på esler, til fots - og igjen; under trærne. De går, for å søke en trygghet de igjen har mistet. Frykten for kulene, frykten for brannene Janjaweed starter på sine herjingstokter, driver dem på flukt igjen og igjen. Ingen av dem vet når det vil ta slutt.
- Jeg tror det blir verre før det blir bedre for oss, sier Adam Mohammed Haroon.
Han fikk hendene sine bundet og ble trukket etter en kamel da han ble angrepet. Tobarnsfaren hadde reist tilbake for å dyrke jorda et par timer da Janjaweed kom. Ifølge sudansk lov risikerer man å miste jorda dersom man ikke dyrker to sesonger på rad. Det driver mange internflyktninger til å ta store sjanser - for å redde fremtiden.
Der de står og venter på de tørre slettene, med redselen for bakholdsangrep i bakhodet, med sine minner om død og fordervelse, er lidelsen åpenbar. I ansiktene, i øynene, i ordene som formidler tragedien til hverdagsmenneskene som bare vil leve i fred. Langt borte fra politikk og ledernes maktkamp.
I en tragedie som øker og øker i omfang er det nesten noe religiøst over hendelsene i Taaisha denne morgenen. Menneskene vil overleve. De har mistet alt. Igjen og igjen. De vet de ikke er trygge. De vet ikke når de igjen blir trygge. Når barna kan leke uten redsel. Men de vil overleve. De vil ha livet - og fortsetter derfor flukten.

Alderdom i et fremmed land. Alice heter hun. Blikket er skremt og flakkende, hun gjemmer seg for den konstant blåsende sanden bak et knallrosa skjerf, søker trygghet i hånden til en kvinnelig slektning.
Hendene er hvite av inngrodd blåsende sand fra Sahel-ørkenen. Vi forsøker å prate med henne, men språket hindrer. Hun venter i kaoset, setter seg sliten på bakken. Ser på den norske M6en som skal frakte henne til en ny fremtid et fremmed sted. Flyktningene som hentes i Tine, like ved grensen til Darfur og Sudan, skal til Mile 125 kilometer unna. Det er et tryggere sted, Tine ligger så nær grensen at rebellene fra Janjaweed når som helst kan komme på hestene sine. I byen er det tidvis stor militær tilstedeværelse. Det er fattigfolkets panservogner som patruljerer i de støvete gatene i Tine.
Det går en time, folk er forventningsfulle. De pakker sammen de få eiendelene de har fått med seg under flukten. Først pakkes alle tingene, så lastes menneskene på, mellom 30 og 40 på hver bil. Alice er en av de siste som kommer på. Hun må nesten bæres opp på lastebilen. Hun forsøker å komme seg innover på lasteplanet, men gir opp. Det er for mye kaos, for mange mennesker som kjemper, for mange eiendeler som skal med. Hun synker sammen og blir sittende i en bylt. Gjemmer ansiktet forsiktig i sjalet og hendene. Hun er for gammel til slike utfordringer, til å bli tvunget til å starte ett nytt liv i et fremmed land, med fremmede mennesker på alle kanter.
Alice burde fått avsluttet livet sitt med familien samlet rundt seg inne i Darfur, en gammel kvinne hvis historie er ukjent for resten av verden. Hva øynene hennes har sett, hvor langt hun har gått, om familien rakk å gravlegge sine døde før de flyktet til fots fra Janjaweed får jeg aldri vite. Men vitnesbyrdene fra mange av de andre overlevende er som hentet fra en grøsser.
Alice sitter på et lasteplan, på en gammel militærbil fra det fremmede landet Norge, på vei til en ukjent fremtid i nabolandet Tsjad. Etter en stund, når lasteplanet er fullt, er det ikke lenger mulig å se gamle Alice. Hun har sunket sammen i kaoset, energien til å få med seg detaljene på veien til hennes nye hjem finnes ikke lenger.

Hege Opseth, informasjonsmedarbeider i Kirkens Nødhjelp, befant seg i tre måneder blant Darfur-flyktningene. Hun beskriver her de personlige tragediene bak overskriftene.