– Regjeringen sauser sammen utvikling og næringspolitikk

Som ministre for norsk utviklingspolitikk, økte både sosialistiske Erik Solheim og borgerlige Børge Brende satsingen på næringsliv og investeringer. Dette skal skape jobber og utvikling gjennom inkluderende vekst. Allikevel er deltagende prosesser og faglige rettigheter i arbeidslivet blitt stående som pliktskyldig nevnte prinsipper som følges dårlig i praksis.

Vår nye utenriksminister, Ine Marie Eriksen, bør ta i bruk agendaen for anstendig arbeid. Den kan bidra til at investeringer og næringslivssatsing sikrer en inkluderende vekst og jobber som gir grunnlag for gode levekår.

Inkluderende vekst?

Det kan lukte politisk slagside når bistandsstøtten til fagbevegelser har gått ned. Men når også støtten til arbeidsgiverorganisasjoner har flatet ut, antyder det manglende forståelse for rollene til arbeidslivets parter.

I vår la Børge Brende fram utviklingsmeldingen «Felles ansvar for felles fremtid — Bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk». Næringsutvikling og jobbskaping er et av hovedmålene, og «menneskerettigheter, særlig knyttet til medbestemmelse» skal være tverrgående hensyn. Men det blir ikke diskutert hvordan medbestemmelse og rettigheter skal knyttes til nettopp jobbskaping og næringsutvikling.

FNs agenda for anstendig arbeidsliv er en konkret strategi for inkluderende vekst. En slik vekst vil fokusere på anstendige jobber gjennom sosial sikkerhet, faglige rettigheter og sosial dialog mellom partene i arbeidslivet. Agendaen ble framforhandlet og vedtatt av representanter fra myndigheter, næringsliv og arbeidstakere i FNs arbeidslivsorganisasjon, ILO, i 1999. Agendaen er nå en del av FNs mål om bærekraft, som skal ligge til grunn for norsk utviklingspolitikk. Mål nummer 8 er å "Fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle". I den nevnte utviklingsmeldingen er agendaen redusert til et punkt i en boks.

Medbestemmelse

Den opprinnelige agendaen blir i praksis utvannet. Det har en politisk slagside. Spesielt har fokuset på sosial dialog og faglige rettigheter en lei tendens til å forsvinne. Ikke minst gjelder det rettighetene som sikrer arbeiderenes aktive deltagelse og medbestemmelse: Organisasjons- og forhandlingsretten.

Disse rettighetene har dessverre liten umiddelbar appell hos bistandsgivere og konsumenter. Kampanjer fra frivillige organisasjoner, som jobber for arbeidstakerrettigheter, fokuserer gjerne på forbud mot barnearbeid, tvangsarbeid og arbeidsvilkår. Dette er selvsagt grunnleggende viktig. Men dette er passive rettigheter, som ikke gir arbeidere medbestemmelse og mulighet til å påvirke betingelser i eget liv.

Kan ikke spise rettigheter

Kjell Roland og Ola Nafstad fra det bistandsdrevne investeringsselskapet Norfund, skrev følgende etter en kritikk av regjeringen for manglende fokus på menneskerettigheter i utviklingspolitikken: «Fattige mennesker lever ikke av rettigheter, men av inntekt fra eget arbeid, av elementære helsetjenester og utdanning til sine barn».

Selv om man åpenbart ikke spiser rettigheter, gir faktisk faglige rettigheter grunnlag for nettopp bedre levekår. At organiserte arbeidere har høyere lønn, større jobbsikkerhet og bedre sosiale goder på arbeidsplassen og i samfunnet, gjelder like mye i Nigeria, Kina og Vietnam - som i Norge.

Liberaliseringen av arbeidsmarkedet og fragmentering av arbeidslivet merkes spesielt hardt i utviklingsland. Land konkurrer med hverandre om lave lønninger og myndigheter presser faglige rettigheter for å tiltrekke investorer. Dette undergraver fagorganisering og gjør arbeidere og jobber stadig mer sårbare. Mange nye stillinger er midlertidige, lavtlønnede og uten sosial sikkerhet. ILO beregner at på verdensbasis levde 375 millioner arbeidere for under 1.25 dollar dagen i 2013. Andelen av såkalte «arbeidende fattige» er spesielt stor i Afrika. I Nigeria er nesten halvparten av de sysselsatte i denne kategorien. I DR Kongo er tallet nesten 70 prosent.

Demokrati og formalisering

Fagforeninger kan virke formaliserende. De kan fungere som motvekt til at personlige relasjoner er grunnlag for ansettelser, lønnsnivå og arbeidsvern. Dette har vi sett i kjølvannet av deregulering av arbeidslivet, for eksempel i oljeindustrien i Nigeria. Tillitsvalgte insisterer gjerne på formelle regler og prosedyrer og bindende avtaler. Ved å bruke domstolsapparatet for å håndheve lover og avtaler, og ved å engasjere parlamentarikere i det politisk arbeidet, bidrar fagbevegelsen til en styrking av viktige statsinstitusjoner.

Sterke organisasjoner i arbeidslivet kan også virke økonomisk stabiliserende, og både fremme og styrke demokrati. Dette kjenner vi godt fra den sørafrikanske fagbevegelsens avgjørende rolle i kampen mot apartheid. Vi ble igjen påminnet om denne avgjørende rollen da den tunisiske kvartettens fikk Nobels Fredspris i 2015 for sin innsats i og betydning for en fredelig og demokratisk overgang under den tunisiske revolusjonen i 2011.

Slike roller kjenner vi også fra andre steder. Afrikanske fagbevegelser sto sentralt i frigjøringskampene over hele det afrikanske kontinenter på 1950- og 1960-tallet. Mange sto også i første rekke under demokratibølgen på 1990-tallet. I den tredje afrikanske protestbølgen fra 2011, mobiliserte folk for reell deltagelse, jobber og fordeling. I mange land så vi en svekket fagbevegelse, som i liten grad deltok i disse protestene. Det ser ut som i disse landene, som i Uganda og Mosambik, førte protestene i liten grad til endringer. I motsetning, fikk mobilisering i land hvor fagbevegelsen var en sentral og aktiv aktør, som i Malawi og Nigeria, gjennomslag for flere krav.

Sauser sammen

Med økte investeringer i utviklingsland og næringslivsrettet bistand, framstår utviklings- og næringspolitikk stadig mer sammensauset. Selv om (afrikanske) arbeidere og (norsk) næringsliv kan ha sammenfallende interesser, er det også grunnleggende motsetninger. Når maktforholdene er så skjeve, som dem mellom vestlige investorer og afrikanske arbeidere, er det spesielt viktig å erkjenne interessemotsetninger. Derfor bør norsk bistandsstøtte til arbeidslivets parter utdypes og utvides. I tillegg bør man bidra til å bygge opp og øke kapasiteten i arbeidstilsyn og arbeidsrettsystemet.

Norsk fagbevegelse, så vel som norske arbeidsgivere, har ansvar for å samarbeid med Ine Marie Eriksen for å drive fram en utviklingspolitikk som bidrar til aktiv deltagelse fra arbeidslivets parter og anstendige arbeidsforhold også i Afrika.