Mer enn penger og moral
Etter 11. september 2001 har det vært en dreining i internasjonal bistand. USA har vedtatt en ekspansiv vekst for sitt bistandsbudsjett som på få år vil vokse med over 30 prosent. Andre givere som Storbritannia, Frankrike og Italia følger etter. Men selv om trenden med stadig mindre penger til bistand nå er i ferd med å snu, er det fremdeles langt igjen til den vestlige verden gir så mye at vi nærmer oss vedtatte mål. Det trengs nærmere en dobling av verdens samlede bistandsbudsjetter fra de knappe 60 milliardene dollar som gis i dag, til vel 110 milliarder dollar for å nå Tusenårsmålene.
Sist ut i debatten om volum var Atle Sommerfeldt i Kirkens Nødhjelp som i VG for kort tid siden tok til ordet å øke bistandsbudsjettet med 1,8 milliarder kroner. På nytt blåses det liv i en av de mest levedyktige bistandsdebattene i Norge. En økning på 1,8 milliarder ville gitt norsk bistand et mye større handlingsrom, det ville bidratt til en bedre hverdag for mange enkeltmennesker i våre samarbeidsland og det ville ha hatt en stor symbolsk effekt overfor andre givere. Men samtidig må vi være klar over hvor begrensede våre bidrag er i forhold til de samlede behovene. En økning på 1,8 milliarder vil dekke om lag fem promille av det som trengs ekstra hvert eneste år fram til 2015 for å nå Tusenårsmålene.
Selvfølgelig er også norske bidrag viktige. Vi nærmer oss stadig målet om at bistand skal utgjøre 1 prosent av BNI. Sammen med resten av Skandinavia er vi nesten alene om å gi over 0,7 prosent av BNI til bistand - et mål FN satte for de rike landene på 70-tallet. En diskusjon om prosenter har derfor en viktig rolle å spille for og inspirere andre givere til å øke sine bistandsbudsjetter.
Lederen av OECDs utviklingskomité hevder i rapporten Development Cooperation 2003 at hvis vi ikke får til å samordne politikken, så vil bistanden kun kompensere for kostnader som andre deler av vår politikk skaper.
Norges største fortrinn i internasjonal bistand er derfor ikke bare hvor mye penger vi gir, men også at vi har hatt en forbløffende evne til å være i front når det gjelder prinsipper og valg av metoder i utviklingssamarbeid. Norge har vært et foregangsland i etableringen av mottakeransvar som et ledende prinsipp i utviklingssamarbeid. I dag yter Norge påtrykk og deltar aktivt til økt giverharmonisering i internasjonalt utviklingssamarbeid blant ledende givere. Våre bidrag til rolleforståelse, ansvarsplassering, valg av kanaler og samarbeid mellom givere, har betydning som går langt utenpå våre økonomiske bidrag.
Med den nye ansvarsfordelingen i bistandsadministrasjonen, blir det NORADs oppgave å fylle mye av denne faglige pådriverrollen. Skal vi klare det, er vi avhengig av at norske fagmiljøer og pressgrupper blir med på en diskusjon om faglige problemstillinger.
