Veivalg, basert på frykt eller fakta?
«Tror man at flertallet av verdens befolkning er fattige, at jentene ikke går på skole og at de forsøker å flykte til de rike landene, så vet man ikke hvordan det er», sier Hans Rosling.
«I Norge akkurat nå er jeg redd for at det er mer følelser enn fakta som styrer politikken.»
«Jeg har rett og du tar feil», raser forskeren Hans Rosling til programlederen som forsøker å forsvare medienes utenriksdekning. «Tror man at flertallet av verdens befolkning er fattige, at jentene ikke går på skole og at de forsøker å flykte til de rike landene, så vet man ikke hvordan det er», sier Rosling i et mye omtalt og «delt» intervju i det danske tv-programmet Deadline.
Den populære svenske forskerens påstand er at vi lever i en boble av uvitenhet, livsprosjektet er å gjøre oss klokere, og hovedbudskapet hans er at det står bedre til i verden enn vi tror.
Men spiller det egentlig noen rolle om vi ser mer av problemene enn framskrittene i verden? For å bestemme seg for å gjøre noe for å løse et problem i verden, må en jo først bli overbevist om at problemet er så alvorlig at det haster å løse det? Det kan nok stemme at velgere og politikere må beveges til handling, og kriser beveger. Samtidig kan løsningsforslagene fort bli feil om ikke faktagrunnlaget er godt nok.
Bra eller dårlig?
Samtidig er det faktisk ikke så lett å konkludere om det står bra eller dårlig til med verden, og statistikk har åpenbare begrensninger. Om vi ser på situasjonen for de historisk mange barna som er på flukt i verden, som står midt i krigshandlinger eller ved en stengt grense, hjelper det dem lite at barnedødeligheten aldri har vært lavere og at rekordmange går på skole. Det finnes også fakta som viser at grusomheter begått mot barn øker dramatisk.
I artikkelen The New Way of War: Killing the Kids, skriver Robin Wright om hvordan angrepene på barn - som en strategi i krig - har økt enormt i omfang de siste 50 årene. Og den ferske årlige rapporten fra FNs spesialrepresentant for barn i krig og konflikt viser hvordan barn i land som Afghanistan, Irak, Nigeria og Syria er utsatt for ekstrem vold. Denne volden er spesielt rettet mot dem.
Samtidig viser utviklingspsykologen Steven Pinker fra Harvard at verden blir et stadig mindre voldelig sted med færre drepte. I boken The better angels of nature: Why violence has declined har Pinker telt antall kriger og antall mennesker drept i krig og sett på utviklingen over tid. Mens 3 av 100 under andre verdenskrig mistet livet som konsekvens av krig, er tallet nå 1 av 100 000. Det hadde faktisk bare vært 1 av 200 000 om det ikke var for krigen i Syria.
Vekt på det nylige
Pinkers forskning er omdiskutert, og tallene over sier kanskje mer om hvor enormt mange som ble drept under andre verdenskrig enn noen annet. Men Pinker og Rosling deler analysen om at folk har feiloppfatninger og at det skyldes skrekkreportasjer og ensidig nyhetsformidling. De kunne også pekt på oss som jobber i bistandsorganisasjoner, som til tider har fått velfortjent kritikk for å bidra til samme elendighetsbeskrivelse. Som psykolog forklarer han at grunnen til at vi tror at verden er verre enn den er, skyldes en tilgjengelighetsskjevhet.
Begrepet er knyttet til tilgjengelighetsheuristikken. Det handler om hvordan vi beregner sannsynligheter ut fra hvor lett vi kan komme på bestemte hendelser eller eksempler. Tilgjengelighetsskjevhet vil for eksempel kunne forklare hvordan beslutningstakere ser ut til legge mer vekt på hendelser som er nylige, som de selv har observert eller som er mer minneverdige enn andre.
Minneverdige hendelser virker større og de utløser emosjonelle reaksjoner. Samtidig vil nok få politikere innrømme at de tar beslutninger på emosjonelt grunnlag. I stedet vil de prøve å styrke troverdigheten sin ved å framstå som tilsynelatende velinformerte og hevde at de kjenner fakta.
Følelsene styrer
I Norge akkurat nå er jeg redd for at det er mer følelser enn fakta som styrer politikken. Vi føler at verden er mer utrygg, vi er redde for terrorister som skjuler seg blant flyktningene som kommer til Europa og for at velferdsstaten er truet.
Nyhetene er fulle av saker som bekrefter frykten. VGs brede dekning av et lekket notat fra UDs kunnskapsrike byråkrater nylig er et eksempel på det. Lemfeldig bruk av statistikk forstørrer problemer. Politikerne kappes om å være først med å formulere politikk som minsker trusselen og som får velgerne til å føle seg tryggere. Utenriksministerens varslede stortingsmelding Veivalg, skrives sammen med Forsvarsdepartementet og ut fra en analyse om at verden blir stadig mer utrygg og at vi må gjøre alt vi kan for å gjøre vår del av verden tryggere og mer forutsigbar.
Vi står utvilsomt overfor store utfordringer, både i Norge, Europa, i Midtøsten og mange andre deler av verden. Men en viktig del av politikk er å velge hvordan vi vil møte kriser.
Muligheter heller enn fare
I Obamas siste State of the Union snakket han om framtiden og de store endringene i verden. Han pekte på hvordan mange opp gjennom historien har møtt endring gjennom å love å få kontroll over ideer eller grupper som truet Amerika. «Men hver gang har vi overkommet frykten», sa Obama. «Vi valgte heller å tenke nytt og handle nytt», og «fordi vi så muligheter der andre bare så fare, kom vi ut av det sterkere og bedre enn før».
Veivalgene vi skal ta framover er viktige. Jeg er sikker på at de blir bedre om de bygger på kunnskap og kreativitet, framfor frykt og antakelser.
