
Frykten kveler Nasiriyahs sang
Sangen har stilnet i Iraks fremste musikkby. Sangerne er brakt til taushet av religiøse påbud og trusler mot sekulær musikk.
I en by som er berømt for sine musikere er Jasmin al-Asmer* en av de beste. Han har laget utallige tekster og melodier. Mange av dem er gjort populære av sangere som er mer kjente enn han selv.
Tesalongen der han arbeider er blitt møteplass for sangere som er truet og skremt av fundamentalistiske militsgrupper, som mener deres kunst er skammelig og i strid med religionen.
– Vi har fortsatt samme glød som vi startet med, sier Qassim Areydhah, en kjent lokal musiker, og beskriver øyeblikk av lyrisk inspirasjon.
– Når en av oss arbeider med en ny tekst holder han seg våken hele natta, som med en ny brud, sier han leende. - Da føler vi oss som konger. Det er slike øyeblikk som er selve livet - ikke denne kafeen.
Ahmed al-Ameer, en annen musiker, minnes da Asmer sang på ekstatiske sammenkomster som svinget så heftig at palmene svaiet med.
– Hans selskaper startet med nydelige melodier og ga oss røde brystkasser dagen derpå, sier han. Sjiamuslimske menn slår rytmen mot brystet i seremonielle klagesanger.
Trusler
Asmer er 60 år gammel, men ser yngre ut. Selv om musikken ikke har forlatt ham, er scenen blitt trangere.
Etter Saddam Husseins fall i 2003 har sjiamuslimske militsgrupper fått mye makt i Nasiriyah. De er tilhengere av en streng form for islam, og deres skriftlærde snakker med forakt om musikere som fraviker religiøse tema og gir forestillinger der det drikkes alkohol. Platebutikker er brent ned og mange sangere banket opp.
Trusler fra militsmedlemmer tvang Asmer og hans venner under bakken. De livlige selskapene der de sang er nå praktisk talt forbudt. De som fortsatt tar motet til seg og synger, gjør det bare av og til og alltid i hemmelighet.
– Kan du forestille deg å synge på en scene og samtidig lure på hvor mange av publikum som har våpen, og hvor mange som tenker på å drepe deg, spør Asmer.
Nasiriyah var en sekulær utpost i sjiamuslimske Sør-Irak. Byen var en bastion for kommunistene og det nå forbudte Baathpartiet. Den hadde et fargerikt kulturliv og et relativt avslappet forhold til alkohol.
Asmer beskriver en by gjennomtrukket av sang.
Mange sangere
– Ingen vet hvor mange sangere vi har. Både unge og gamle synger og nynner. Jeg vokste opp med sangen fra den lokale ammen i ørene. Hun sang både dag og natt. Det var umulig å si om hun var glad eller trist, forteller han.
På den tiden var det konstant etterspørsel etter gode stemmer, forteller Asmer. Selv innflyttinger ble feiret med sang eller resitering fra Koranen. - I begge tilfeller trengtes en person med vakker stemme, sier han.
Tidligere forsøkte politikerne å utnytte musikken i Nasiriyah. Nå blir byens musikere trakassert av militsgruppene.
– Baathregimet ville ha oss til å hylle Saddam Hussein. Vi vet ikke hva det nåværende regimet ønsker fra oss. Vi blir truet dersom vi synger, sier Asmer.
Asmer sier også at han blir forvirret av religiøse påbud, utstedt av forskjellige skriftlærde, mot bruken av bestemte musikkinstrumenter.
– Et av dem forbyr strengeinstrumenter, et annet tillater ikke bruk av trommer eller blåseinstrumenter.
Påbudene
Men det er vanskelig å vurdere hvor alvorlig en skal ta påbudene, for mange av de forbudte instrumentene brukes i religiøse seremonier, for eksempel under den sjiamuslimske Ashura-festivalen.
– Er religionen endret? Hvorfor er alt forbudt eller potensielt forbudt, spør Asmer.
Intervjuer med sjiamuslimske skriftlærde i Nasiriyah avdekker motstridende syn på musikerne.
Sjeik Hakim al-Salihi, alliert med den antiamerikanske sjialederen Muqtada al-Sadr, sier sang er ”djevelens fløyte og ødelegger den bedendes sjel”.
– Sadr har forbudt sang. Vi er et muslimsk samfunn og må ta vare på vår religion og guds regler. Enhver synder må straffes og enhver from person belønnes, sier han.
Tahsin al-Baqaa, en sjia-skriftlærd som ikke er knyttet til noen av de større partiene, sier sang betraktes som haram, eller syndig, men at det for de fleste skriftlærde ikke rettferdiggjør drap.
– De som skader sangere er i virkeligheten ekstremister som har forkastet islams kjernebudskap, sier han, og legger til at ”overtalelse og rettledning” må brukes for å omvende sangere som fortsatt trosser den religiøse lære.
Ahmed al-Fartoissi, en annen skriftlærd, framholder at det ikke har vært nye fatwaer, eller religiøse påbud, mot sang eller musikkinstrumenter.
Han sier ”uvitende ekstremister” har angrepet sangere og andre offentlige personer for å skåre politiske poenger.
– De geistlige er ikke ansvarlige for forfølgelsen av sangere og tekstforfattere, sier han.
Lav profil
Voldstrusselen har tvunget mange musikere til å holde en lav profil eller helt å gi opp sin kunst. Selv om offentlige opptredener er helt utelukket, er det noen sangere som av og til opptrer i private hjem, der vertskapet kan garantere deres sikkerhet. Ved svært sjeldne anledninger kan de delta på nattlige soareer på fjerne steder utenfor byen.
Noen musikere har lånt sine stemmer til kommersielle eller religiøse formål. Asmers venn Ahmed synger på sjiamuslimske seremonier til minne om martyriet til den aktede Imam Ali og hans sønner, Hassan og Hussein.
De glitrende lysene fra arabisk satellittfjernsyn, med sin voksende appetitt for musikkvideoer, har trukket til seg talenter fra Nasiriyah. En annen tidligere sanger, Qassim, sier hans beste sangtekster er blitt plagiert av kommersielle artister.
– Tidligere visst vi at folk som ville bruke våre sanger ba om vår tillatelse først. Nå opplever jeg at mine sanger stjeles og kringkastes på satellitt-TV, sier han.
Men Qassim sier han ikke tør å bråke om plagiatene, av frykt for militsen.
– Om de oppdager det, vil de banke meg opp og tvinge meg til å lage et dikt om sjefen deres, slik de gjorde forrige gang, sier han.
Musikerne ønsker beskyttelse fra myndighetene i Nasiriyah, slik at de igjen kan opptre offentlig.
Det lokale kunstnerforbundet, knyttet til myndighetene, ble oppløst for flere år siden. Dets tidligere leder, Ali Abd Eid, sier de ikke kunne ha gitt beskyttelse mot ”anonyme kriminelle som bruker en lang rekke forskjellige metoder for å true isolerte kunstnere”.
Khadum al-Obaidy, leder for den offentlige journalistforeningen i Nasiriyah, sier sangerne er ofre for mer omfattende uroligheter.
– Når sikkerhetsapparatet i utgangspunktet er ute av stand til å håndheve rettssikkerheten, er det ikke vits i å snakke om at de skal beskytte kunstnere eller journalister, sier han.
* Asmer og de andre sangerne som er sitert i denne artikkelen, er gitt fiktive navn for å skjule deres identitet.
Wisam Tahir er en IWPR-utdannet journalist i Nasiriyah.
IWPR – Institute for War & Peace Reporting ©