Migrantpenger til bistand
Hver måned overfører norsksomalieren Hassan Ali Omar 200 dollar til familien sin i Mogadishu. Det er en sønns plikt å sørge for familien sin. Noe annet ville vært en skam.
Omars overføring fra Norge til Somalia er en av de tallrike private pengeforsendelsene fra migranter tilbake til sine opphavsland. Somalia har ikke noe skikkelig banksystem, og Omar er henvist til å bruke det uformelle og - i Norge - ulovlige overføringssystemet Hawala som beskrives i denne utgaven av Bistandsaktuelt.
Penger «sendt hjem» til familie i fattige land utgjør dobbelt så mye som verdens offisielle bistand. Mens rundt 100 milliarder dollar finner veien fra rike til fattige land via offisielle kanaler, er tallet for private pengeoverføringer på omlag 200 milliarder dollar.
Dette er penger som kommer godt med. Innvandreres pengeoverføringer representerer ofte et direkte bidrag til fattigdomsbekjempelsen. Men de store summene som beveger seg i uformelle og uoffisielle kanaler reiser også flere dilemmaer.
De private pengene kan bidra til økt handel og byggevirksomhet, men de bidrar svært lite til koordinerte investeringer og utvikling. De store beløpene blir ikke investert i prosjekter som kan bygge samfunnet i fattige land. De kan tvert imot føre til passivitet og avhengighet.
Det er en stor utfordring å komme fram til kreative tiltak som kan få større samfunnsnytte ut av de private overføringene. En klar forutsetning er at myndighetene ikke har noe med å blande seg inn i hva innvandrere bruker pengene sine til. Både den som gir og den som mottar har en selvfølgelig rett til å bestemme over private pengeoverføringer. Utviklingsministeren har imidlertid sagt at norske myndigheter kan bidra med kompetanse til samarbeid med innvandrere som ønsker å bruke pengene til utviklingsarbeid i opphavslandet. En måte kan være at innvandrerorganisasjoner med utviklingsprosjekter i hjemlandet også kan inkludere bidrag fra privatpersoner.
Det arbeides nå med et pilotprosjekt for et samarbeid mellom det pakistanske miljøet i Norge og Pakistan.
Et annet dilemma er at pengeoverføringene er kostbare. Særlig for mindre pengesummer blir det store kostnader. En betydelig andel av pengene blir igjen i avsenderlandet. Det er derfor ikke unaturlig at mange migranter velger uformelle systemer som Hawala for å få pengene hjem.
