Mikrokreditt – mulig i praksis?

Stiftelsen Diaconía-FRIF er et eksempel på at det nytter. Denne stiftelsen ble startet i Bolivia i 1991. Før oppstart ble det foretatt en relativt grundig planlegging. En rekke ulike modeller for å arbeide med inntektsskapende virksomhet ble vurdert og forkastet. Da den endelige prosjektplanen var ferdig i 1990, hadde planarbeidet pågått i over to år og de viktigste elementene i prosjektplanen var:

• Prosjektet skulle bli bærekraftig og kunne dekke alle driftskostnader etter en periode på tre år.
• Virksomheten skulle organiseres i en egen stiftelse.
• Målgruppen var klart definert til geografiske områder.
• Det skulle utvikles en lokal stab av medarbeidere med en fleksibel organisasjon, men med god administrativ standard.
• Et nært samarbeid med lokale organisasjoner.
• Det skulle gis lån både til næringsvirksomhet og til boligbygging.

Til tross for en plan med klare strategier og målsettinger var oppstarten ikke lett. Etter ca ett års drift var det klare tegn til krise i organisasjonen. Andelen av kunder som var på etterskudd med betaling av renter og avdrag, var på ca 20%. I noen måneder i starten av 1993 ble det derfor ikke innvilget nye lån. All innsats ble konsentrert om å komme ajour, og en lyktes.
Etter at problemene ble overvunnet, har Diaconía-FRIF hatt en eventyrlig utvikling. Noen nøkkeltall viser dette.
Gjennomsnittlig lånebeløp er på 704 US dollar med en tilbakebetalingstid på under ett år. For å sikre at lånene blir tilbakebetalt har en brukt de fleste av de former for garantier som er kjent fra mikrokreditt. Etter at startproblemene ble overvunnet, har ikke tilbakebetaling vært noe stort problem. Registrerte tap er på under 1% av utlånte midler. De aller fleste av kundene er familiebedrifter hvor begge ektefeller regner seg selv som eiere. Bedriftene er små med gjennomsnittlig tre ansatte inkludert eierne. I løpet av den siste evalueringen av Diaconía-FRIF ble utviklingen i disse bedriftene registrert.
Resultatene viser at i løpet av den perioden disse bedriftene var kunder i Diaconía-FRIF, viste de som gruppe en positiv vekst. De fleste bedriftene kunne vise til en årlig vekst på mellom 10 og 20 prosent. Til sammenligning var veksten i netto nasjonalprodukt i Bolivia i 1997 på 4,11 prosent. Utviklingen i antall ansatte viste en vekst på gjennomsnittlig 1,8 ansatte pr. bedrift i løpet av den tiden de var kunder i stiftelsen.
Den viktigste årsaken til både god og dårlig utvikling i en bedrift vil en alltid finne hos de ansatte og eierne. Ytre forhold kan derfor bare legge forholdene til rette og stimulere. Den positive makroøkonomiske utvikling i Bolivia i den samme periode har utvilsomt vært viktig. Vi vet heller ikke om uformell sektor i landet faktisk vokser mye raskere enn hva de generelle nasjonaløkonomiske faktorer skulle tilsi.
Den konkrete dataanalyse av det foreliggende materiale viser at det finnes positive sammenhenger mellom det faktum at en bedrift har lån i Diaconía-FRIF og veksten i bedriftene. En regresjonsanalyse mellom lån til bedriftene og antall nye arbeidsplasser viser en statistisk signifikant lineær sammenheng mellom lånebeløp og vekst i antall arbeidsplasser.
Andre faktorer som er vurdert, er endring i salg, i størrelsen på overskudd, verdi av arbeidskapital og produksjonsutstyr. Alle disse faktorer viser i varierende grad at det finnes sammenheng mellom et nytt lån fra stiftelsen og utviklingen i bedriftene. Det synes derfor nærliggende å konkludere med at lån fra Diaconía-FRIF har vært en av flere positive faktorer som har bidratt til denne utviklingen.
Begrepet «de fattigste av de fattige» er upresist og lite egnet som analytisk begrep. Det vil alltid være mulig å finne grupper som er enda fattigere. Det er derfor mer tjenlig å snakke om mennesker innenfor grupper av fattige. Når en så disse med mikrokreditt? Bruk av kreditt forutsetter evne til økonomisk tilbakebetaling med renter. Det må derfor være et minimum av økonomisk overskudd eller innsparing for at kreditt skal være meningsfullt. Når dette er sagt, er det likevel riktig å peke på at mikrokreditt som er organisert på en god måte, har vist seg å nå frem til grupper av mennesker som er langt nede på en fattigdomsskala.
I tilfellet Diaconía-FRIF har det vist seg å være mulig å drive virksomheten rettet mot en befolkningsgruppe som nasjonalt sett blir regnet som marginal med stor fattigdom. På landsbygda arbeider Diaconía-FRIF blant annet i provinsen Pacajes på Altiplano. Dette er økonomisk sett en av de fattigste provinser i Bolivia med 95% av befolkningen under fattigdomsgrensen etter nasjonal statistikk.
Diaconía-FRIF har vist seg å være økonomisk bærekraftig. Samtlige avdelingskontorer går med overskudd, og det foregår ingen kryss-subsidiering. Overskuddet er også stort nok til at det dekker opp for inflasjonstap på kapitalen, og det gir i tillegg en forrentning av egenkapitalen.
Den viktigste lærdommen fra Diaconía-FRIF er at det er fullt mulig å organisere bærekraftig mikrokreditt rettet mot marginale grupper i samfunnet. Det er likevel en rekke forutsetninger som må være til stede for at dette skal lykkes. Mikrokreditt er vanskelig, og det kreves at aktørene tar dette på alvor.

Nils Atle Krokeide er siviløkonom med erfaring fra offentlig finansiering i Industrifondet og 9 år med bistandsarbeid i Bolivia. Han er i dag rådgiver for ulike norske frivillige organisasjoner i mikrokreditt-spørsmål.