Kostnadene i forbindelse med tilpasning til klimaendringer i utviklingsland kan være opp mot 86 milliarder amerikanske dollar i året, viser anslag fra FN. Andre igjen antyder at det kan beløpe seg til flere hundre milliarder. Mer ekstremvær, økt flom, mer tørke og stigende havnivå vil kreve omfattende tiltak innen en rekke samfunnssektorer. 

Ufortjent ros?

Norge har høstet godord for storsatsingen med å bevare skog i utviklingsland. Styremedlem i Det internasjonale klimatilpasningsfondet og Norads klimasjef antyder at klimarosen kan være ufortjent.

– Norges klimapolitikk innenfor utviklingssamarbeidet er heller svak totalt sett, selv om vi har fått mye ros for skogsatsingen, sier Hans-Olav Ibrekk.

Han viser til at den norske støtten til klimatilpasning er noen få titalls millioner kroner. Til sammenligning er midlene til klimakutt i utviklingsland på flere milliarder kroner hvis mn regner med skogsatsingen og tiltak for ren energi.

– Norge har ikke tatt inn over seg utfordringene med tilpasning. Enten det blir to eller fire graders økning i temperaturen, vil konsekvensene bli store – spesielt for de fattige, påpeker Ibrekk.

Henger etter

Han mener norske myndigheter er sent ute sammenlignet med et land som Sverige. Svenskene kom tidlig på banen både internasjonalt og nasjonalt. Fra 2009 til 2011 setter de av til sammen fire milliarder svenske kroner til klimatiltak i utviklingsland, det meste går til tilpasning. Den svenske regjeringen sto også bak den internasjonale kommisjonen for klima og utvikling som tar til orde for en kraftig økning av bevilgningene til tilpasning.

– De fattige landene står for veldig lite av klimautslippene. De etterspør internasjonal innsats for å håndtere endringene, og de har få ressurser til å tilpasse seg, sier Norads fagdirektør.

Så langt ser det ikke ut til at særlig mange ønsker å betale regningen ut av egen lomme. Skatt på handel med klimakvoter blir sett på som en mulig måte å betale for tilpasningen. Norge har lagt fram et forslag som på sikt kan bidra med betydelige ressurser til klimatiltak gjennom at en andel av inntektene fra kvotehandelen går til tilpasning, men det vil kunne ta lang tid før dette er på plass. 

– En forskyvning av klimatilpasningstiltak i tid vil ikke bare øke den totale regningen, men langt viktigere, medføre unødig lidelse for de mest utsatte befolkningsgruppene, mener Ibrekk.

Han etterlyser norsk vilje til å ta modige avgjørelser, som i det tunge skoginitiativet som kom i forbindelse med klimatoppmøtet på Bali i 2007. 

– Det går an å klemme til på dette området også. Men jeg tror noen byråkrater er med på å hindre dette ved å si at klimatilpasning er veldig vanskelig. Dette bør være opp til politikerne, fastslår han.

Avgjørende

Midler til klimatilpasning kan bli avgjørende for at klimaforhandlingene i København i desember lykkes. Da ti afrikanske toppledere møttes i den afrikanske unions hovedkvarter i Addis Ababa i høst, sa utkastet til klimakrav at de rike landene hvert år må legge svimlende 67 milliarder dollar i potten til klimatilpasning i Afrika for at en ny klimaavtale skal bli en realitet.

– Klimaforhandlingene på Bali viste hvor viktig det er å kombinere reduserte utslipp med støtte til tilpasning, finansiering og teknologioverføring. Alt dette må på plass for at forhandlingene skal lykkes. Uten tillit mellom Nord og Sør vil det ikke være mulig å få til en avtale med store nok kutt til at vi kan nå målet om å unngå mer enn to graders oppvarming, mener Ibrekk:

– Det er dessverre ingen indikasjoner i dag på at industrialiserte land vil signalisere betydelig økt finansiering til tilpasning fram mot klimatoppmøtet i København.

Klimakompensasjon

Klimaforsker Linda Sygna ved Universitetet i Oslo sier Norge først og fremst markerer seg gjennom skogsatsingen, kjøp av utslippskvoter og støtte til prosjekter som reduserer utslipp i utviklingsland (CDM). Hun mener de norske bevilgningene til klimatilpasning må økes.

– Det er viktig at Norge og de andre vestlige landene tar prinsippet om at «forurenseren betaler» alvorlig og bevilger ekstra midler til tilpasning. Det er viktig at disse pengene ikke blir gitt som lån, men som en form for erstatning, påpeker Sygna, som er prosjektleder ved universitetets «Global Environmental Change and Human Security»-prosjekt. 

Hun har sammen med kollegene Kirsten Ulsrud og Karen O’Brien skrevet rapporten «More than rain» for Utviklingsfondet. Den ser på hvordan man kan gjøre individer og samfunn mer motstandsdyktige overfor et klima i endring. 

I tilpasningsfondet i Verdensbanken står det i dag 100 millioner dollar. I fondene under FNs klimapanel er det satt av 270 millioner dollar, ifølge Sygna.

– Samtidig vet vi at disse midlene ikke er lett tilgjengelig for utviklingsland, og frem til nå har man bare bevilget små summer til tilpasningstiltak, sier hun.

Usikker sum

Sygna presiserer at behovene for klimatilpasning avhenger av utslippskuttene.

– Uten utslippskutt vil vi komme i en situasjon der vi ikke lenger kan tilpasse oss endringene. Verden kan ikke tilpasse seg en global temperaturøkning på 4 grader celsius de neste 100 årene, det fins ingen tilpasningsstrategi for et slikt scenario, påpeker Sygna. 

Men uansett hva vi gjør, vil verden måtte tilpasse seg. For allerede i dag fører endringene med seg forringelse av levekår, økt fattigdom og økt dødelighet.

– Mange klimaendringene de neste tiårene ligger allerede programmert i klimasystemet. Gevinsten av å redusere utslippene i årene som kommer, vil i all hovedsak komme etter 2040 til 2050. Vi må derfor sette i verk tilpasningstiltak nå, sier Sygna. 

Advarer mot Berlusconi-politikk

Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim vil ikke signalisere store pengegaver til tilpasning i København. Han minner om at Norge har kommet med forslaget om at en andel av kvotene i et globalt kvotesystem etter 2012 skal auksjoneres på internasjonalt nivå for å skaffe penger til blant annet klimatilpasning og tiltak for å redusere utslipp fra avskoging. Solheim hevder at dette kan generere mellom 20 og 30 milliarder kroner i året hvis det blir en realitet. 

Den norske ministeren er redd for at man i København kan ende opp med det han kaller en «Berlusconi-politikk».

– Jeg har hørt utallige store løfter om bistand til verdens fattige. Det kan vi få på klimatilpasning i København også. For at dette ikke skal ende opp som en årlig dragkamp, der fattige land faktisk ikke får pengene som de blir lovet, er det viktig å lage alternative systemer som kan skaffe store og stabile midler uavhengig av årlige budsjettvedtak i de enkelte land.

Solheim mener det er vanskelig å trekke opp et klart skille mellom tradisjonell bistand og tiltak til klimatilpasning.

– Mye av det som allerede er på bistandsbudsjettet i dag, er relevant for klimatilpasning. Det være seg styrking av landbruket, bygging av flomvern eller forebygging av naturkatastrofer. 

Klimatilpasning – mer enn teknologi

Klimaforsker Linda Sygna ved Universitet i Oslo påpeker at klimatilpasning handler om mer enn flomvoller, regnsamlere og andre konkrete tiltak mot klimaendringenes mest åpenbare utfordringer.

– Klimatilpasning kan lett bli en øvelse i å komme med spesifikke teknologiske løsninger. Mye tyder på at dette er en lite effektiv strategi for å gjøre samfunnet mer klimatilpasset. Man glemmer at menneskers og sektorers sårbarhet er et resultat av mer enn «klimastress», det er også bestemt av tilpasningskapasitet, sier Linda Sygna.

Svært mange utviklingsland har utarbeidet egne nasjonale tilpasningsplaner som vestlige givere bør forholde seg til i sin støtte. Sygna mener det er viktig at disse planene har en sterk forankring i lokalsamfunn og sektorer der konsekvensene faktisk finner sted, og tiltak må bygge på kompetanse og kapasitet lokalt. Det er viktig å fjerne økonomiske, institusjonelle og lovmessige barrierer som hindrer tilpasning.

– Det er for eksempel ikke tilstrekkelig at man introduserer mer tørkeresistente planter i et område om ikke sårbare husholdninger har tilgang til veiledning og markeder for varene sine. Redusert fattigdom, utdanning og likestilling bidrar til økt tilpasningskapasitet, ifølge Sygna. 

– Svikter allerede i dag

Klimakoordinator Gitte Motzfeldt i Utviklingsfondet peker på at de rike landene ikke følger opp løftene fra dagens klimaavtale fra Kyoto når det gjelder klimatilpasning.

– Hvis ikke noen viser lederskap og bidrar til å oppfylle eksisterende forpliktelser, hvordan kan man da ha troverdighet i forhandlingene i København, spør Motzfeldt.

Hun mener at Norge som et land med høy aktelse i klimaarbeidet, kan skape tillit mellom partene ved å bevilge penger til tilpasning nå. 

– Våre lokale samarbeidspartnere ser endringene allerede i dag. De eskalerende klimaendringene kommer på toppen av allerede eksiterende utfordringer. 

Motzfeldt er redd utslippsreduksjoner vil overskygge tilpasningsspørsmålet i København fordi det er større kommersielle interesser i den delen av avtalen som handler om kutt.

– Vi håper at norske myndigheter vil se alvoret i situasjonen, sier Motzfeldt. 

 Haster å hjelpe

- Signalene fra FN-toppmøtet i New York er lovende, men København må også være det historiske vendepunktet for de som allerede har blitt rammet av klimaendringer i årevis, sier generalsekretær i Røde Kors, Børge Brende.

Selv om verdens ledere blir enige om en ambisiøs klimaavtale i København senere i år vil det ta år før en greier å reversere den globale oppvarmingen.

- Det haster derfor å få på plass en klimapolitikk som gjør de mest sårbare lokalsamfunn i stand til å håndtere følgene av klimatrusselen.

- Klimatilpasning og humanitære konsekvenser av klimaendringer må bli vektlagt i like stor grad som utslippsreduksjon i de forestående forhandlingene i København, understreker Brende.

Brende påpeker at det er menneskers generelle sårbarhet som gjør klimaendringer og ekstreme naturfenomener til humanitære katastrofer. - Klimatilpasning handler derfor like mye om utvikling som om nødhjelp.