Mindre ulikheter i verden?

Som rapporten selv gjengir og som vel mange har fått med seg, er det de siste årene presentert flere statistiske rapporter med andre resultater, nemlig at ulikhetene i levestandard har økt. Det er nok ikke bare leserne av Bistandsaktuelt som stiller seg dette spørsmålet, også statistikerne rundt i verden spør seg: hvem har rett ?
Med nye data og en systematisk statistisk tilnærming er det heldigvis nå mulig å komme langt nærmere et godt svar på spørsmålet. Ikke ved å forkaste eller avvise noen av disse rapportene, men ved å sette dem sammen til den skogen dette virkelig er og så betrakte hvert enkelt tre som ett element i ulikhetsskogen. Svaret er nemlig ikke en enkel konklusjon om at ulikhetene har økt, holdt seg konstant eller sunket, men som diagrammet viser, et tredelt svar:
• Ulikhetene mellom land, der alle land teller likt, har økt jevnt og trutt siden rundt 1980. Et betydelig antall land (små og større) sakker stadig akterut og blir mer marginalisert. På den andre siden drar et betydelig antall land (små og større) stadig fra.
• Ulikhetene mellom gjennomsnittborgerne i alle verdens land, der vi gir hvert land en tyngde ut fra antall innbyggere slik at store land teller mer enn små, har sunket jevnt og trutt siden i hvert fall 1970. Eller med andre ord, gjennomsnittsborgeren i verdens store fattige nasjoner henger med på og drar nytte av den globale utviklingen. Og på den annen side, gjennomsnittsborgeren i verdens store rike nasjoner drar nytte av den globale utviklingen, men ikke nok til å øke gapet til de gjennomsnittsborgeren i mindre rike land.
• Ulikhetene mellom menneskene i verden, altså hele verdens befolkning, der vi tar hensyn til ulikheter både innen og mellom land har økt klart fra 1988 til 1993. Sagt på en annen måte. de fattige i fattige land (store eller små) klarer ikke å henge med og er globaliseringens relative tapere. De rike i rike land (små eller store) drar i fra og er globaliseringens vinnere.

Med bakgrunn i denne komplekse situasjonen er det kanskje ikke så rart at ulike forsknings- og statistikkrapporter har gitt forskjellige og tilsynelatende motsatte svar. Det er også en årsak til forvirringen at forskningsrapporter og statistikksystemer har ulike tilnærminger. For at statistikken skal kunne fylle sin rolle, er man avhengig av internasjonale sammenlikninger og derfor en felles global forståelse av hvordan informasjon skal produseres og publiseres enten det er fra enkeltland eller internasjonale institusjoner.
Det finnes da også en slags overdommer, nemlig FNs statistiske kommisjon. Den vedtok for noen år siden nye generelle retningslinjer for statistikk og står i sentrum for en pågående diskusjon blant verdens statistikere nettopp om bruken av og tolkingen av statistikk. Jobben er ikke alltid lett, viktigst er det nok å slå ned på klare overtramp - disse er jo gjerne spektakulære og sprer seg som ild i tørt gress.
Et viktig eksempel er statistikkinformasjonen i Human Development Report om at de 20 prosent rikeste i verden har 86 prosent av inntektene. Det er korrekt nok, men kun når man bruker valutakurser som utgangspunkt. Bruken man i stedet kjøpekraften til de enkelte valutaer (som anbefalt av FNs statistiske kommisjon), så har de rikeste 20 prosent i verden «bare» 60-65 prosent av inntektene. Forholdet mellom inntekten til de rikeste og de fattigste 20 prosent er ikke 74 til 1, men «kun» 16 til 1, og like viktig, gapet blir ikke stadig større, men svinger; alt ifølge den australske statistikeren Ian Castles som har en sentral rolle i denne debatten.

Spørsmålet om hvorvidt globalisering har ført til økt ulikhet i verden kan besvares på tre eller fire nivå:
• ulikhet mellom land ved at alle land har samme tyngde (enten dette er Guineau-Bissau med 1,2 millioner eller Kina med 1,2 milliarder);
• ulikhet mellom land der man tar hensyn til antall mennesker i de enkelte land slik at store land har størst tyngde og f.eks. Kina teller 1000 ganger mer en Guninea- Bissau siden Kina jo har 1000 ganger så mange innbyggere;
• ulikheter mellom menneskene i et og et land; og
• ulikheter mellom alle verdens mennesker uansett hvilket land de bor og lever i.

NUPI-rapporten konsentrerer seg om ulikheter mellom land og mellom menneskene i et og et land. Forfatterne går igjennom en rekke studier om ulikheter innen et og et land - og konkluderer med at for de landene de har sett på så har ikke ulikhetene endret seg særlig mye. Ut fra dette resultatet argumenterer de for å rette oppmerksomheten mot ulikhetene mellom land. De fokuserer da på studier av ulikheter mellom land der landene har en tyngde som tilsvarer antall innbyggere i landet. Forfatterne finner ikke hold for at disse ulikhetene har økt.

Verdensbankøkonomen Branko Milanovic har gått et steg videre og sett på alle ulikhetsdimensjonene. Hans gruppe jobber dessuten med en database som nå skal være tilgjengelig for alle som vil etterprøve analysene til hans gruppe.
Milanovic har på grunn av manglende data for tidligere perioder for hele verdens befolkning fokusert på en kort periode, 1988 til 1993, altså nettopp i globaliseringens oppstart. Men for forskjeller mellom landene tillater data at han går lenger tilbake. Han viser først at ulikhetene mellom land har økt jevnt og trutt siden 1980 - de fleste land i Afrika og Latin-Amerika har sakket akterut. Så støtter han konklusjonene i NUPI-rapporten; tar vi hensyn til antall mennesker har forskjellene mellom land sunket helt siden 1970.
Men spørsmålet er hvor nyttig denne sammenlikningen er. Hvis man først er interessert i mennesker snarere enn land, er det kanskje bedre å fokusere på verdens befolkning under ett. Ved å sette sammen data om forskjeller innenfor de enkelte land viser han at forskjellene har steget klart fra 1988 til 1993. Gini-koeffisienten for hele verden har økt fra 0,63 til 0,66.
Til sammenlikning viser World Development Indicators for 1999 at den er rundt 0,25 i nordiske land, rundt 0,32 i store vest-europeiske land, 0,40 i USA og 0,60-0,62 i Brasil, Guatemala og Sierra Leone. (Gini-koeffisienten går fra 0,00 hvis alle har samme inntekt til 1,00 hvis en person har all inntekten). Jeg har ikke gått inn på detaljene bak de forskjellige utviklingslinjene for land, gjennomsnittsborgeren («veide» land) og befolkning. Men min hypotese er at forskjellene har økt i de store ekstremlandene, altså i de store aller rikeste og de store aller fattigste landene, spesielt i USA og Kina, antakelig også i India, mens jeg er mer usikker på om fattigdommen i de tidligere Sovjet-republikkene er så ekstrem at den gjør utslag i global sammenheng.

Hva kan statistikere, forskere og utviklinginteresserte mennesker lære av dette? Jo, åpenbart er det både en innholdsmessig og en metodisk konklusjon og jeg vil legge til, også en statistisk:
• Innholdsmessig: Ulikhetene mellom land, gjennomsnittsborgere og i befolkningen viser ulike utviklingstrender, men samlet sett har ulikheten blant menneskene i verden økt sterkt i en viktig periode av globaliseringen, 1988-1993.
• Metodisk: Kunnskap om ett element må ikke forveksles med kunnskap om helheten.
• Statistisk: Det finnes ingen snarvei til statistisk informasjon. Det er kun stabile statistiske systemer som kan sikre systematisk og pålitelig informasjon over tid, innen og mellom land.

Hva gjør så verdens statistikk-samfunn for å sikre en systematisk produksjon og presentasjon av ulikhets- og fattigdomsdata? Utviklingskomiteen i OECD (DAC), FNs utviklingsprogram og Verdensbanken tok for et drøyt år siden et initiativ til å bygge opp statistisk kapasitet i de enkelte utviklingsland.
Målet er å følge med på om utviklingsmålene fra FNs toppmøter i 1990-årene faktisk nås. Initiativet som er kalt PARtnership In Statistics in the 21th century (PARIS21) omfatter fattigdom, utdanning, likestilling mellom kjønnene, barnedødelighet, mødredødelighet, reproduktiv helse, og miljø. Initiativet bygger på to erkjennelser. Landene må selv bygge opp kapasitet til systematisk innsamling av data og kontakten mellom produsenter og bruken av statistikk må bedres og sikres.
NORAD har gitt sin fulle støtte til dette initiativet. Samtidig tar de sikte på å komme fram til pålitelige og globalt anerkjente indikatorer innenfor de sosiale sektorer i Norges samarbeidsland (et delprosjekt av SOsial Sektor IniTiativet, SOSIT). Statistisk sentralbyrå vil legge fram en rapport i 2001 med forslag til hvordan slik informasjonsinnhenting kan bygges opp og organiseres.
PARIS21 støttes nå av bistandsmyndighetene i Nederland, Storbritannia, og Tyskland og altså av NORAD. Utenriksdepartementet i Nederland og bistandsmyndighetene i Storbritannia har også gitt en omfattende finansiell støtte.
(Innlegget er forkortet, red.)

Bjørn K. Wold er leder av Seksjon for internasjonal statistisk rådgiving, Statistisk sentralbyrå. E-post: bkw@ssb.no