Mosambik, NORAD og regnskaper

Tiltakene synes noe ad hoc preget og jeg håper UD ved overtakelse av ansvaret for bistandsforvaltningen gjør en annen vurdering enn NORAD. Jeg blir videre noe usikker på NORADs vurderingsevne på dette feltet når jeg leser Strands svar på mitt utsagn om at Mosambik var årevis fra å presentere statsregnskaper revidert av en nøytral instans. Jeg hevdet at man dermed heller ikke ville være i stand til å avdekke noe misbruk av NORADs budsjettstøtte til landet. Jeg stilte spørsmålet om Mosambik hadde nådd målet raskere enn antatt.

LA MEG FØRST minne om at vi snakker om et land som ifølge Transparency International er rangert blant de 10 mest korrupte i en studie av 90 land. Ifølge SIDAs landanalyse fra 2001 har korrupsjonen i Mosambik økt gjennom de siste 10-15 år og landets beslutningstakere har ikke vist noen politisk vilje til å ende korrupsjonen. La meg også minne om NORADs egen studie om sivilt samfunn fra 2002: «One extremely negative aspect of government-citizen relations, and one where civil society can and must play a decisive role, is the rising tide of corruption in public institutions».
Verdensbanken presenterte i 2002 en CFAA (Country Financial Accountability Assessment) på Mosambik hvor den hevder at Mosambik ikke hadde hatt noen effektiv oppfølging av anbefalingene fra forrige CFAA i 1996. I den nyeste studien hevder banken at i det offentlige økonomisystemet er risikoen for «waste, diversion and misuse of funds assessed as high». Dette er altså utgangspunktet i et land hvor NORAD siden 1996 har gitt en halv milliard i budsjettstøtte. For den uinnvidde kjennetegnes budsjettstøtte ved at midlene verken er øremerket spesielle tiltak eller er gjenstand for konkret oppfølging fra giverne. Dette er ikke mulig fordi midlene bare blir overført til statskassa i håp om at de brukes til det beste for landet.

HVORDAN KONTROLLERES så disse pengene? Tove Strand hevder i sitt innlegg at det foregår tre ulike typer revisjoner. Den første av disse, som foretas av et internasjonalt revisjonsfirma, kontrollerer at midlene går fra valutakontoen og inn til statskassa. Dette er en reell kontroll og vi kan da slå oss til ro med at pengene i hvert fall blir gjort tilgjengelige for staten.
Herfra tar den mosambikiske riksrevisjonen, TA (Tribunal Administrativo), over. Jeg hevdet i mitt innlegg at den bare besto av 2 - 3 personer rundt 1999 og at Mosambik var årevis fra å kunne presentere et statsregnskap revidert av en nøytral instans.
Ifølge NORADs direktør består denne riksrevisjonen av «langt flere» enn det jeg hevder, dessuten trøstes vi med at den svenske riksrevisjonen har samarbeidet med Mosambik på dette feltet.
Det svært kompetente britiske selskapet IPF (Institute of Public Finance) har imidlertid i 2003 laget en studie av dette samarbeidet for SIDA. Ifølge en av SIDAs halvårsrapporter for 2003 hevder IPFs konsulenter at de er bekymret for de svært beskjedne resultatene av dette revisjons-samarbeidet. De hevder bla. at det er umulig å rekruttere eller opprettholde stab i TA. Det viser seg at kun 6 av 38 revisorstillinger er besatt og at det beregnes å ta 10 - 20 år å bygge opp en riksrevisjon. Det hevdes at det ikke foretas noen detaljert revisjon av regnskapene til de ulike ministerier, at regnskapenes kvalitet ikke kan fastslås og at åpenbare avvik ikke kan forklares. Det hevdes faktisk at dette ikke kan kalles virkelig revisjon, men at det ligner mer på en økonomisk analyse av budsjettet. Dette er kanskje heller ikke så merkelig siden Verdensbankens ovennevnte CFAA (2002) fastslår at «A diligent search has so far failed to identify a single Mozambican living in the country with a full professional accounting qualification».
Verdensbanken konkluderer med at økonomisystemene i offentlig sektor er svært svake og anbefaler giverne å foreløpig bygge inn eksplisitte risikoreduserende tiltak i sin støtte til landet. Oxford Policy Management har i 2003 vurdert Mosambiks økonomiforvaltning for den britiske statlige bistandsorganisasjonen DFID. De hevder at «There is currently little effective oversight of budget implementation, either by the Mozambican parliament or by the judicial body, Tribunal Administrativo, responsible for monitoring budget execution».

TOVE STRAND nevner også at det utføres en tredje type «value for money» revisjon. Denne utføres av Finansdepartementets internrevisjon (IGF). Denne kan vanskelig betraktes som en nøytral instans. Det er interessant å lese Verdensbankens vurdering av IGF (2001): «None of the IGF staff holds an internationally recognized professional accountancy qualification. Furthermore, IGF staff are young and lack experience. Generally, IGF is significantly underresourced at present to discharge it's mandate effectively».
Jeg hevdet overfor NORAD i 1998 at budsjettstøtten i praksis ikke ville bli underlagt noen reell revisjon. Firehundremillioner kroner senere hevder jeg det samme. Ingen forventer at et u-land skal holde samme nivå som Norge innen økonomiforvaltning. Men er det ikke noe blåøyd å pumpe en halv milliard «frie» kroner inn i en statsforvaltning som anses som korrupt, som har svak økonomistyring og som ikke har reell revisjon av sin pengeforvaltning?
Det får være måte på snillistisk mottakerorientering. Det mest alarmerende er jo ikke Mosambiks dårlige økonomiforvaltning, men at NORAD ikke går åpent ut og innrømmer det - og deretter tar konsekvensen av det. NORADs sluttkommentar er avslørende: «Viktigst likevel i diskusjonen om budsjettstøtte er at Mosambik de siste årene har gjennomført et ambisiøst program for reformer i finansforvaltningen». Gjennomført, ja. Men er ikke resultatene av disse reformene viktigere?

(Tore Westberg har vært regnskapssjef for Redd Barna, økonomisjef i Norges Eksportråd og har arbeidet som rådgiver i en rekke utviklingsland, deriblant Mosambik.)