– Mullahene får mer makt
– I et politisk kaos skapt av de militære har mullahene utnyttet situasjonen. De har fått seg et stort rom som de aldri tidligere har hatt, sier den kjente menneskerettighetsaktivisten Asma Jahangir i en kommentar til de nylig avholdte nasjonalvalgene i Pakistan. Hun tror det vil ta minst to tiår å rydde opp igjen i pakistansk politikk.
- Valget har vært preget av manipulasjoner og juks. Jeg tenker da særlig på omfattende «fiksing» i forkant av valget, der generalen la premissene for hvilke kandidater som kunne og ikke kunne stille opp. En rekke grep ble gjort for å hindre at de farligste kandidatene fra de regimekritiske partiene skulle stille. Blant annet ble det stilt krav til akademisk utdannelse. I tillegg ble det også gjort ulike grep for å fikse på resultatet i etterhånd, noe Den pakistanske menneskerettighetskommisjonen planlegger en rapport om nå.
- Mener du at denne «manipulasjonen» var årsaken til at islamistene gjorde det så bra?
- Nei, de religiøse partiene ville trolig gjort et enda bedre valg uten militærregimets manipulasjoner og juks før og etter valget. Årsaken til deres gode valg er heller at de utnyttet et politisk tomrom som var skapt av de militære - etter at de sistnevnte har drevet en hetskampanje mot de tradisjonelle partiene og deres gamle ledere. De religiøse partiene var ikke en del av det gamle politiske «establishment», og tjente på det. Samtidig vant de fram på en folkelig motstand mot regimets lefling med USA og deres allierte i krigen mot Taliban.
- Hvordan skal man nå hindre at de religiøse partiene får omfattende innflytelse over pakistansk politikk?
- Slik situasjonen nå er blitt, vil det være dumt ikke å gi dem en plass i regjeringsdannelsene i de provinsene der de har gjort det best. Noe annet ville tjene til å gi dem et «underdog»-stempel, noe som ville være enda farligere på lengre sikt. I North West Frontier Province (grenseprovinsen til Afghanistan, red.anm.) er det helt utvilsomt at de må være en bærende kraft i regjeringen. I sentralprovinsen bør de få plass i regjeringen sammen med «King's parti» (partiet PML-Q som er regnet som militærregimets støttespillere, red.anm.). Jeg vil tro at en regjering med mullaher og militære sammen uansett vil bli en regjeringsdannelse med kort levetid, der den ene part vil ta livet av den andre. Så er vi ihvertfall kvitt ett av to onder.
- Hvilke følger vil det få for eksempelvis kvinner og religiøse minoriteter at de islamistiske partiene nå er styrket?
- Vi ser allerede nå at det påvirker den generelle samfunnsdebatten, og bidrar til å gi rom for mer ekstreme politiske standpunkter under dekke av islam. I forhold til kvinner har de religiøse partiene fastslått at de fortsatt skal få lov til å ha arbeid, men det må skje «i relasjon til islamsk lov». I forhold til religiøse minoriteter er det foreslått at de skal fjernes fra det ordinære valgsystemet - til fordel for et parallelt system. Dette er foreløpige utslag, som må pareres gjennom andre gruppers motstand og argumentasjon.
- Hva kan bistandsgiverne gjøre for å påvirke situasjonen positivt?
- De må slåss om prinsipper og unngå dobbeltspill. Hvis man følger den linjen kan det bidra til en mer balansert og mindre skjev påvirkning enn tidligere. Fram til nå har jeg inntrykk av at Musharraf er den personen som har vært mest populær i diplomatiske kretser. Vi som har protestert mot militærstyret, er blitt beskyldt for «ikke å vite vårt eget beste».
- Så du mener at vestlige bistandsgivere har feilbedømt situasjonen?
- Diplomatene har levd i den villfarelse at Musharraf har vært populær. Men hvem har sett noen omfattende støttedemonstrasjoner til fordel for regimet? Det var vel først da reaksjonene kom mot Musharrafs latterlige folkeavstemning at diplomatene forsto hvor liten oppslutning generalen har i befolkningen. Folk er lei av juks og løgn og frykter det farlige spillet han har drevet med overfor våre naboer.
Nå er det på tide at vestlige diplomater innser at ikke en gang den beste diktator er bedre enn et dårlig fungerende demokrati.
- Det er vel samtidig ingen tvil om at general Musharraf har fått igjennom en del reformer som har virket positivt? For eksempel innsatsen mot korrupsjon?
- Vel, vel... Musharrafs anti-korrupsjonskampanje har vært en meget selektiv affære. I hans eget «King's Party» er det mer enn nok av politikere som tidligere har hatt korrupsjonsanklager mot seg i rettsvesenet. Men det var anklager som ble framsatt mens de var medlemmer av PML-N. Så snart de hoppet over til det regime-vennlige PML-Q, så ble anklagene droppet. Saken er at korrupsjonsbeskyldninger og -anmeldelser er et meget anvendelig politisk verktøy, særlig i en situasjon der domsstolene har sluttet å ha en selvstendig stilling i forhold til regimet.