Mye interessant, men noe langdrygt

En som skriver reiseskildringer løper alltid en risiko som er særegen for genren: å lage en myte av seg selv. Trond Berget gjør det nesten i Den nye jungelboka - indianerliv i Sør- og Mellom-Amerika. Han går friskt ut i forordet og forteller at han «foretrekker det folkelige og uformelle - dyre hoteller, regjeringsmottakelser, cocktailselskaper, diplomati, raske biler og høye gjerder har aldri inspirert meg.» Når har det noensinne inspirert noen? Men bortsett fra et så opplagt spørsmål, tonen han slår an her forteller oss at Trond Berget vil være eller ønsker å framstå som en annerledes reisende, en reisende på bakken, en med nærkontakt.
Trond Berget tar oss deretter med til Peru, Bolivia, Brasil, Nicaragua og Cuba. Han tar oss med til yaneshane-indianerne, indianer-organisering, gerilja-overgrep. fester. dåp, misjonærer, spiritisme, karneval, kokakultur, narkokrig, fotball, norsk bistand, påskeopptog, synkretisme, bolero (tett gnuardans, som han forteller at ungdommen på Sortland kaller det), lesbiske, homoseksuelle og transvestitter.
Masse interessant lesning. Trond Berget er sosialantropolog; han kan den store historien, han vet hvor de små historiene ligger, de om enkeltmenneskene. Han snakker med folk, fester med dem, spiller fotball med dem.
Bra. Vi trenger bøker om Sør-Amerika, vi trenger å bli minnet på at det ligger en virkelighet der, fjernt fra vår egen, og vi trenger en som kan forklare oss litt om den virkeligheten. Men Trond Berget trenger en redaktør. Han hever seg over det han kaller skandalepresse, klisjeer og «journalister med åpenbar mangelfull innsikt» i det de skriver om, og ser ikke sine egne klisjeer om nettopp denne pressen. En god journalist ville klart å formidle innholdet i Den nye jungelboka på en tredel av plassen, en god redaktør ville klart å stryke enda mer av skvalderet.