Mye papir, begrenset kunnskap

Mye papir, høye krav og få ansatte. Slik er hverdagen ved den norske ambassaden i Dhaka. Den administrative byrden ved den norske ambassaden er rett og slett for stor og truer kvaliteten i bistandsarbeidet, hevder forskerne bak en omfattende evaluering av bistanden til Bangladesh.

Publisert

ANBEFALINGENE

• Det bør vurderes om tre hovedsektorer i bistandssamarbeidet - utdanning, nærings-
utvikling og «menneske-
rettigheter og demokrati» - er for mye og bidrar til for mye fragmentering både for ambassade-
ansatte og for partnerne i Bangladesh.
• Dersom man skal fortsette med tre hovedsektorer, bør man søke å få til en konsentrasjon av bistandsaktivitetene og antallet tiltak per ambassadeansatt bør reduseres.
• Det bør «investeres» i ytterligere kunnskap og kompetanse på ambassaden, for å bidra til en bedre landanalyse.
• Det bør utarbeides klarere kriterier for valg av partnere.
• Dokumentet som definerer samarbeidet mellom de to land (også kalt «Memorandum of Understanding») bør begrenses til et dokument som trekker opp rammer for samarbeidet. Detaljer knyttet til bistands-
sektorene bør utarbeides systematisk gjennom sektorgjennomganger. Man bør anstrenge seg for å sikre at enhver avtale som inngås anses som relevant for det sivile samfunn og ikke-statlige organisasjoner.
• Partnerne bør delta i felles arbeidsmøter, utover ren rutinekontakt, for å bidra til ytterligere klarhet i analysen av tilnærminger knyttet til fattigdoms-
bekjempelse.
• NORAD bør utvikle ytterligere sin tenkning rundt korrupsjon i Bangladesh, slik at begrepet kan forankres ikke bare i dokumenter og debatter på toppnivå, men også i de mer hverdag-
slige diskusjoner mellom samarbeidspartnerne.
• Menneskerettighets-
dimensjonen bør styrkes innenfor alle norske aktiviteter.

Til sammen er det brukt om lag 1,4 milliarder norske bistandskroner i Bangladesh i perioden 1995-2000. Evalueringen konkluderer med at en rekke bistandstiltak har et betydelig potensial for å ha en god effekt i å bekjempe fattigdom, men det understrekes at det er behov for justeringer av kursen - herunder et overordnet kritisk blikk på hvordan Norge bør fylle sin rolle som bistandsgiver.
Evalueringsteamet, som har bestått av forskere fra både Bangladesh, Storbritannia, Sverige og Norge mener at et hovedproblem i bistandssamarbeidet er at ambisjonsnivået er for høyt i forhold til antall ansatte.
- Den administrative byrden virker rett og slett for stor, sier forsker Allister McGregor fra Universitetet i Bath, som har ledet evalueringen, på oppdrag fra Utenriksdepartementets evalueringsseksjon.

Ikke tid til å lære. Den store arbeidsbyrden fører samtidig til at de NORAD-ansatte på ambassaden ikke får tilstrekkelig tid eller mulighet til å skaffe seg en dypere forståelse av den politiske, kulturelle og sosiale situasjonen i landet.
- For eksempel, når man fokuserer på å redusere fattigdommen må man vite hvem de fattige er, hvilket sosialt system de er i, og hva som skiller fattige grupper fra hverandre. Uten den kunnskapen risikerer man å bruke masse penger uten at det får effekt, sier han.
- En utfordring i Bangladesh, og sikkert i de fleste land, er at både politikk og kultur er uhyre komplisert å forstå. Både innen offentlig og privat sektor handler det om å finne de gode partnerne. Men dette fordrer et høyt kunnskapsnivå. Det er ikke bare kvaliteten på partnerne det står på, men også kvaliteten på analysen. Har man ikke nok kunnskap, greier man heller ikke å stille de rette spørsmålene, fremholder McGregor.

Ad hoc-politikk. I 1995 ble det utarbeidet nye retningslinjer for bistanden til Bangladesh. Bistanden ble konsentrert rundt tre utvalgte sektorer - utdanning, næringsutvikling og menneskerettigheter og demokrati. Konsentrasjonen har imidlertid ikke ført til at antallet prosjekter er blitt vesentlig mindre, påpeker forskerne.
- Konsentrasjonen er retorisk. Bistanden er spred på omtrent like mange aktører som tidligere, påpeker forskerne.
En av hovedkonklusjonene i rapporten er derfor at man bør stramme inn vesentlig på antall prosjekter. Dermed føyer evalueringen seg pent inn i rekken av rapporter som kritiserer den norske bistanden for å spre seg på for mange områder - det samme som også sekretariatet i OECDs utviklingskomite påpekte i sin gjennomgang av norsk bistand for et par år siden.
- I Bangladesh opplevde vi en stor frustrasjon på ambassaden når det gjelder å måtte forholde seg til ad hoc-politikk og nye beslutninger fra politisk hold i Norge. Dette gjør det vanskeligere å stramme inn, sier McGregor.


Tre hovedsektorer. Bistanden til Bangladesh har i hovedsak vært konsentrert rundt tre utvalgte sektorer - utdanning, næringsutvikling og menneskerettigheter og demokrati - med fattigdoms-
bekjempelse som et overordnet mål. «Mot et bakteppe av Bangladesh' positive økonomisk utvikling og en noe mindre imponerende framgang innenfor fattigdomsreduksjon på 1990-tallet, er det mulig å se konturene av en virkning på fattigdom innenfor alle tre samarbeidsområder», heter det i evalueringens oppsummering. Men samtidig understrekes det at datagrunnlaget på alle nivåer knyttet til resultater er svakt, og det påpekes at det ikke er noe godt sammenfall i vurderingene fra organisasjoner på mottaker- og giversiden.

Oppfattes som god partner. Evalueringsrapporten setter et kritisk søkelys på hvordan mottakeransvaret håndteres. Dette lovpriste prinsippet i moderne norsk bistand framtrer «både som en kilde til styrke og som en potensiell svakhet», påpeker forskerne bak rapporten.
«Det er en styrke fordi Norge oppfattes som en god partner som gir tydelig uttrykk for sin utgangsposisjon og er mindre opptatt av «innblanding» enn andre givere. Men det er en svakhet - i hvert fall sett fra norsk side - da det kan fortolkes som et hinder for å innta en mer proaktiv rolle i samarbeidet», heter det i oppsummeringen.
- I utgangspunktet er prinsippet om mottakeransvar positivt. Men vi vil advare mot at dette håndheves slik at gjennomføringen av prosjektene helt og holdent blir mottakerens ansvar. Giverne må delta aktivt i gjennomføringsprosessen, og ikke trekke seg ut etter planleggingsstadiet, sier McGregor.

Dårlig styring. Til tross for at Bangladesh har hatt en svært positiv økonomisk utvikling de siste årene, med en årlig vekst på rundt 5,5 prosent per capita, har dette i liten grad kommet de fattige til gode. Hver tredje bangladesher lever stadig i ekstrem fattigdom, og inntektsforskjellene i landet har økt kraftig.
- Bangladesh er et land med store styringsproblemer. Myndighetene har mislykkes i å sørge for at den økonomiske veksten gir større skatteinntekter, som igjen kan brukes til å redusere fattigdommen, heter det i rapporten.
Bangladesh er et av sju norske hovedsamarbeidsland. Mens norsk bilateral bistand i 1995 lå på 171 millioner kroner, var den fjor redusert til 103 millioner kroner.

Powered by Labrador CMS