«Én-dollar-mannen»

Jeg har stor sans for Manufari. Han er nesten alltid blid, og jobber hardt som småbonde i landsbyen. For noen år siden bygget han sitt eget hus med vegger av brente murstein og tak av gras. Han greier seg, som han sier.
Manufari er interessant som et eksempel på hva som egentlig ligger i et statistisk begrep. Etter å ha sittet noen timer og intervjuet Manufari, finner vi nemlig ut at han lever akkurat på FNs fattigdomsgrense - altså på én amerikansk dollar dagen. Manufari kan altså kalle seg «The One Dollar Man».

Hva vil det egentlig si å leve på FNs fattigdomsgrense?
Manufari er en sterk og arbeidsom mann. Hver morgen går han og kona til åkeren, som ligger noen hundre meter fra hjemmet i landsbyen Rungwe Mpya. Han jobber på åkeren mange timer hver dag, enten det regner eller - mer normalt - sola steiker.
Men det er ikke det harde arbeidet som bekymrer Manufari. Det er utgiftene han må dekke hver måned. 30 000 shilling (150 kr) skal dekke det mest nødvendige av matvarer som han ikke kan dyrke selv. Det vil si matolje, raffinert sukker og salt. I tillegg må han kjøpe lampeolje, fyrstikker og av og til litt trekull. Andre utgifter er klær og sko, først og fremst skoleuniformer for de fem barna.
- Jeg lever av det vi selger fra avlingene våre. Bønner er viktigst, men jeg dyrker også litt tomater og andre grønnsaker. Jeg har ganske mye å selge, problemet er bare at ingen har noe særlig med penger i landsbyen vår. Det vil si at mange selger de samme varene og prisene er lave, sier Manufari.

Landsbyen Rungwe Mpya har 7000 innbyggere og ligger i Kigoma region, på veien mot saltfabrikkene i Uwinza. Vi kjører gjennom åpne og flate sletter med småskog, før husene i Rungwe Mpya dukker opp. Også i landsbyen er det god plass. Hvert hus har minst 10 mål tomt, og det er også jord som kan dyrkes i utkanten av landsbyen. Nesten alle som bor i Rungwe Mpya er småbønder.
- For oss i landsbyen dreier livet seg om å få penger nok til det aller mest nødvendige, og samtidig ha helse til å kunne arbeide hardt fysisk, sier Manufari.
Manufari og familien bor i omgivelser som mange i vesten drømmer om. Her er det god plass, åpne vidder og nær kontakt med naturen. Temperaturen er i gjennomsnitt 25 grader og sola skinner ofte.
Manufari sier han føler stor glede ved å se barna vokse opp. Han smiler også ofte, og virker full av energi. Men han vil ikke karakterisere seg selv om en lykkelig mann.
- Jeg er ofte bekymret. Det dreier seg nesten alltid om økonomi og sikkerhet, sier han.

Manufari har, i motsetning til de fleste andre i Rungwe Mya, opplevd noe annet enn landsbylivet. Han har nemlig arbeidet og bodd i byen Kigoma, 130 kilometer unna. Der jobbet han som kontorassistent på et vannprosjekt.
- Å ha fast månedslønn er fantastisk. Da kommer pengene uten at du trenger å slite. Jeg sparte alt jeg kunne da jeg arbeidet i Kigoma, og jeg klarte å nå mitt store mål som var å bygge mitt eget hus i landsbyen min. Dessuten fikk jeg kjøpt en sykkel til redusert pris, sier Manufari, og viser fram den sorte, kinesiske sykkelen, som etter 15 års bruk fortsatt er svært godt vedlikeholdt.
- Sykkelen gjør at jeg kommer til byen Kasulu og kan selge varene mine til en bedre pris enn her i landsbyen. Uten sykkelen hadde jeg vært mye fattigere, sier Manufari.
Manufari filosoferer over begrepet fattigdom ved å sammenligne livet i landsbyen Rungwe Mpya og byen Kigoma.
- Vi er fattige her i landsbyen, men det gjelder så å si alle som bor her. I og med at vi kan dyrke vår egen mat, går vi aldri skikkelig sultne til sengs. I en by er alt dyrt. Bare å leie et lite rom kan koste mye penger. Uten fast jobb må det være et fryktelig slit å bo i byen. Samtidig er det mer penger i byene, sier Manufari Mpagamye.