Nabolagsskolen sikrer billig lærdom

Selvhjelpstanken er ikke død i Afrika, den må bare stimuleres. Nesten alle barn og foreldre er klar over at utdanning er første prioritet i livet. Men det koster penger - penger folk ikke har. Ved å etablere små nabolagsskoler, gjerne bygget og drevet på dugnad, kan lokalsamfunn klare å skaffe sine unge, håpefulle en god grunnutdanning. Til en overkommelig pris.
- Jeg skal bli minister i regjeringen når jeg blir voksen, sier 15 år gamle Martin Nyirenda, som møter oss på skolen i Chazanga, en av nabolagsskolene.
Kanskje litt vel ambisiøst, men Martin hadde i alle fall aldri klart å opprettholde en slik drøm om han ikke hadde skoleplass ved Chazango. Denne skolen har sett det som et spesielt mål å gi skolegang til gatebarn, foreldreløse og andre barn med små økonomiske ressurser.

Martin Nyirenda mistet sin far i 1992, og mor til Martin hadde ingen mulighet til å betale skolepenger på en vanlig skole for Martin og hans søsken.
- Min mor en enke og arbeidsledig. Hun klarer ikke å betale mye i skolepenger. På Chazango er skolepengene bare 35 kroner i terminen, forteller Martin.
Åtte år gamle Carolina Lungo er foreldreløs, og normalt et barn med små sjanser til å skaffe seg en vanlig utdanning. Nå går hun i andre klasse ved Chazanga skole. Carolina vil gjerne blir sykepleier.
- Denne skolen er billig og jeg har fått tanta mi til å betale skolepengene, sier Carolina.
Hennes historie er den samme som mange av de andre barna ved Chazanga forteller oss. Når en eller begge foreldrene er døde, men barna skaffe skolepenger fra besteforeldre, onkler, tanter eller annen familie. Det er vanskelig å be om mange hundre kroner i skolepenger, men 35 kroner i terminen er overkommelig.

Det raskt voksende byområdet Chazanga har ingen vanlig folkeskole bygget av myndighetene. Foreldrene er derfor svært glade for at bydelen har et skoletilbud, og at skolepengene er lave.
- Skolen gir oss også litt ekstra tid til å skaffe beløpet som trengs til skolepenger. De kaster ikke ut elever som ikke har betalt skolepengene, slik myndighetenes skoler gjør, sier Jeseline Mwanza, som har barn på Chazanga-skolen.
Jeselines mann er en arbeidsufør snekker, og familien klarer ikke å skaffe penger til en tradisjonell skolegang for barna.
Med minimale skolepenger og små budsjetter sier det seg selv at nabolagsskolene ikke er særlig luksuriøse. Det finnes ikke pulter og stoler i klasserommet, så alle barna må sitte på gulvet. Elevene har heller ikke uniformer, først og fremst fordi foreldrene ikke har penger til det. Alt de kan spare går til skolepengene. Både skolebarn og foreldre er svært opptatte av at skolen skal slå rot i lokalsamfunnet og at forholdene skal bli mindre kummerlige.
- Lærerne her er virkelig gode, men vi er redde for at de skal bli lei av å undervise i slike shabby omgivelser. Vi håper å skaffe stoler og pulter til skolen, og vi vil også at barna våre skal gå stolte til skolen i egne skoleuniformer, sier Jeselime Mwanza.

John Manjowe, leder for foreldererådet ved Chazanga skole forteller at det verste som kan skje er
at de barna som nå har fått plass på skolen, må vende tilbake til gata igjen.
- Derfor er det med stor overbevisning og mange gode argumenter vi spør «alle» om hjelp til å drive skolene, forteller han.
Nabolagsskolene kan ofte vise til gode resultater.
- Rektorene ved nabolagsskolene sier at disse skolene ofte kan vise til et bedre karaktergjennomsnitt enn myndighetenes skoler. Årsaken ligger ofte i at barn og foreldre som må kjempe for retten til utdanning ikke skusler bort muligheten når de først har fått den, sier Manjowe.