Namibia-bok om «ukjent» folkemord

Folkemord er blitt et yndet forskningstema. Det er ikke mer enn naturlig at Namibia-eksperten Tore Linné Eriksen slutter seg til kretsen. Og han har noe å fare med, her er hva han skriver om:
Det første folkemordet i det tjuende hundreåret fant nettopp sted i Namibia. Det var Herero-stammen, et stolt folk, som satte seg til motverge overfor den tyske kolonimakten som med forskjellige midler tilegnet seg jorda og kveget deres.
Tyskland fikk myndighet over Namibia - eller Sørvest-Afrika som det ble kalt den gangen - på en internasjonal konferanse i Berlin i 1885. Bakgrunnen for dette var nok den interesse tysk misjon og handel hadde vist området i årtier. Tyskland fikk kontrollen over den sørlige delen av landet, og tyske jordbrukere fortrengte snart dem som drev sitt tradisjonelle jordbruk i disse områdene. Nama-folket i sør - under sin leder Hendrik Witbooi - var det første som gjorde motstand mot den nye kolonimakten, men de ble overmannet og inngikk en fredsavtale med tyskerne i 1894.
Kolonialiseringen av herero-folket som holdt til i de sentrale deler av landet, var mer komplisert. Det skyldtes delvis at den besto av rivaliserende grupper med forskjellige holdninger til kolonimakten. Dertil kom at hereroene tradisjonelt hadde et spesielt forhold til kveg og jord. De var ikke innstilt på å kvitte seg med det gjennom salg.
Det første sammenstøtet fant sted mellom kolonimakten og hereroene fant sted den 11. januar 1904 og førte til at hereroene nærmest ble tvunget til krig på et tidspunkt de ikke ønsket.
De første trefningene i april 1904 førte til at hereroene trakk seg tilbake med dyrene sine til sitt kjerneområde ved høydedraget Waterberg der det var tilstrekkelig vann. En anslår at det var rundt 50 000 hereroer samlet i dette området. Det var her det avgjørende slaget sto den 11. og 12. august 1904. Tyskerne omringet sine motstandere og med sine kanoner og maskingevær tok de sikte på å knuse dem en gang for alle. Alle som falt i tyskernes hender, ble drept uten nåde.
Tyskerne hadde imidlertid ikke klart å gjennomføre en fullstendig omringing. Mot sør-øst, i retning av Kalahari-ørkenen som strekker seg inn i Botswana, var det en åpning som de overlevende hereroene benyttet seg av.
Av Linné Eriksens bok går det fram at den tyske øverstkommanderende von Trotha ikke bare var en nådeløs krigsherre, men at han også hadde full dekning for sine handlinger hos sine overordnede. General von Trotha ga ordre om å fortsette jakten innover i ørkenen og den 2. oktober kunngjorde han sin «Tilintetgjørelsesbefaling» med ordre om at alle gjenlevende hereroer skulle drepes eller fordrives fra den tyske kolonien. Det er denne ordren og oppfølgingen av den som først og fremst har fått betegnelsen som folkemord. Det som fulgte var en ren nedslakting. Bare rundt 2000 hereroer antas å ha klart å komme seg gjennom ørkenen og inn i Botswana som var et britisk protektorat. Gjennom tre generasjoner overlevde de der, og etter frigjøringen av Namibia i 1990, kunne de dra tilbake til hjemlandet sitt.
Forfatteren har ikke bare sammenfattet et omfattende materiale i en oversiktlig og tankevekkende framstilling. Han setter de grusomme begivenhetene inn i en historisk ramme som melder seg som naturlige refleksjoner under lesingen. Det er ingen tvil om at tyskernes handlinger var avskyelige og klart i tråd med både en framtredende militarisme og et vel utviklet rasehat i hjemlandet. At folkemordet ble satt ut i livet av en ekstrem representant for autoritære tyske holdninger, gjør at selve personen von Trotha tiltrekker seg oppmerksomhet. Hans etterlatte dagbøker nyttes som kildemateriale. Nysgjerrigheten blir likevel ikke stillet når det gjelder hans personlige holdninger og verdisystem.
Til slutt står vi igjen med to spørsmål: Avvek tyskernes form for kolonialisme fra de andre vest-europeiske landenes? Og, innvarsler det vi blir vitne til i Namibia i begynnelsen av det forrige hundreåret det som skjedde i Tyskland under nazi-regimet? Forfatteren dveler mest ved det siste uten å fremsette bastante konklusjoner. Likevel får vi forståelsen av at mangelen på demokratiske institusjoner i Tyskland den gangen gjorde det vanskelig å få gehør for avvikende oppfatninger. Den tyske militære og autoritære tradisjon var godt representert helt til topps i hierarkiet. Noen av de samme elementer bidro sikkert til nazismens fremvekst og seier noen tiår seinere. Desto mer beundringsverdig er det at landet i siste halvdel av det forrige hundreåret lyktes i å skape et bærekraftig demokrati.