Når man vil så vel, men gjør så vondt

Sosialantropologen Marianne Gullestads bok «Misjonsbilder», som kom ut på norsk for få uker siden, dreier seg om bilder fra Kamerun. Det er bilder fra misjonærenes publiserte bøker, fra deres magasiner, fra filmer - og fra deres private fotosamlinger. Gullestads prosjekt er - gjennom en analyse av billedmaterialet - å forstå relasjonen mellom misjonærene og den lokale befolkningen - i fortid og i dag. Misjonen har ikke bare omvendt folk i Kamerun - det møtet den representerer har også endret misjonærene - og dermed oss.
Hun viser i boka hvilke rolle foto, film og tegninger hadde blant norske misjonærer for å styrke egen forståelse av hva misjonsarbeidet besto i: her vises sykdom, nød og fattigdom - og misjonens resultater: skoler, sykehus, glade mennesker og blide barn. Dette inngikk i misjonens behov for å begrunne sin egen virksomhet, og for å skaffe penger til den hjemme i Norge. Man sitter igjen med en forståelse av at misjonærene og deres fotografer ofte sto fremmede overfor fotografienes subjekter.
Fremmedheten kunne ofte være skapt ved den enorme ulikheten som rådde i materiell levestandard mellom misjonærene og den lokale befolkningen. Dette bidro også til å forsterke todelingen mellom «oss» og «dem,» mellom fattig og rik, mellom moderne og tradisjonell, mellom hedenskap og kristendom, mellom boklig kunnskap og tradisjon - mellom giver og mottaker - og mellom afrikanere og europeere.
Marianne Gullestad viser i boka hvordan misjonens «bilder» både er et uttrykk for europeiske oppfatninger av «de andre», men også hvordan den selv kom til å befeste og utvikle noen av disse forestillingene. Hun fremstår i boka ikke som en misjonsmotstander, men er primært opptatt av å formidle sitt budskap for å øke selvinnsikten og refleksjonen hos oss som i dag arbeider i kontakt med mennesker langt borte fra - enten det er i våre møter i Afrika, Asia og Sør-Amerika - eller det er på hjemmebane i møtet med innvandrere fra Somalia eller Pakistan. Sentralt i boka hennes står begrepet: «det relasjonelle ubehag.» Både giverens og mottakerens ubehag.
På de siste sidene i boka, forteller Gullestad om hvordan det nå er kamerunerne selv som tar fotografier av misjonærene. Kanskje blir det om ikke lenge lettere for europeere å se seg selv gjennom afrikanske øyne. Kanskje vil vi da også lettere forstå hvordan våre etiopiske venner kan gjøre som de gjør overfor oss - «giverne» - ved å be så mange av våre representanter dra sin vei?
Dette er en fagbok. Men utrolig spennende - og fylt av «a-ha-opplevelser» for alle som arbeider med bistand og annet internasjonalt samarbeid.