Nasjonalformuene skal tilbakebetales

I Vesten kan bankkonti sperres dersom bankene er samarbeidsvillige, noe de ofte ikke er. Banker i land utenfor Europa er enda mindre samarbeidsvillige. Sivilsamfunnet og nye, mer demokratiske regjeringer i Sør presser på for at statene i Nord bidrar til at midlene til og utbyttet fra den omfattende korrupsjonen beslaglegges og repatrieres (tilbakeføres) til hjemlandet.
Plyndring av statskassene forekommer i alle verdensdeler, men problemet har vært særlig akutt i Afrika (ikke minst under den kalde krigen da enorme summer i utenlandsk bistand tilfløt afrikanske stater uten at noen stilte spørsmål ved bruken). Jeg nevner kort to land. Nigeria har til nå identifisert rundt 5,5 milliarder dollar i stjålne midler fra perioden 1993-1998. Tidligere president Abacha, hans familie og kumpaner tok pengene direkte fra Finansdepartementet og fra fiktive eller oppblåste kontrakter der bestikkelser inngikk som betaling. Stjålne midler befinner seg i banker i England, Sveits, USA, Tyskland, Luxembourg, Jersey, Liechtenstein, Østerrike, Hong Kong, Kenya, Bahamas, Brasil, Sverige, Italia, Canada, Libya, Saudi Arabia, Dubai, Singapore og Libanon.
Abacha hadde lett match med å flytte pengene mellom etablerte, velrenommerte finansinstitusjoner. 3,5 milliarder dollar er så langt lokalisert, men bare småpenger er betalt tilbake. Den nye regjeringen oppnådde å få Sveits til å samarbeide, der ble over 600 millioner dollar frosset etter press på landets finansinstitusjoner. Andre land, som Storbritannia, Frankrike, Tyskland, har vært svært lite samarbeidsvillige. Nigeria har gjennomgående opplevd mangel på internasjonal støtte som monner for sine anstrengelser for å få repatriert ulovlige midler til hjemlandet. Det samme gjelder for Kenya, et annet av Afrikas økonomiske lokomotiver i sin tid, som også fikk økonomien ødelagt av tiår med korrupsjon og vanstyre.
Gjennomsnittslønnen er under 1 dollar dagen. I utlandet sporet finansdetektiver nylig opp 1 milliard dollar tilhørende Kenyas statskasse. Pengene forsvant under tidligere president Daniel arap Moi og plassert i utenlandske banker (som Citibank eller Union Bancaire Privée i Sveits) og i eierandeler i hoteller i London. Totalt skal Moi-regimet ha stjålet ca. 4 milliarder dollar. Ubetydelige beløp er ført tilbake til statskassen.

Fattige lands krav om å få tilbakeført stjålne formuer øker i antall og i styrke, og speiler den skjerpede kampen mot korrupsjon globalt. Denne har tre parallelle forløp. Først global bevisstgjøring, som startet på slutten av 1980-tallet med massemobilisering i Filippinene, Bangladesh, Kina, Brasil, Venezuela og andre land i protest mot korrupte politiske ledere der. Et tabu ble brutt: korrupsjon må ikke aksepteres. Ingen regjering i dag benekter (offisielt) at korrupsjon er skadelig for samfunnet.
Neste fase, normsetting, startet på midten av 1990-tallet med anerkjennelsen av internasjonale plikter til å redusere korrupsjon i eget land. Vi fikk regionale konvensjoner mot korrupsjon og nå nylig en FN konvensjon om det samme, det første globale instrument i kampen mot korrupsjon.
Tredje fase, realiseringen av pliktene og tiltakene vedtatt nasjonalt, regionalt og internasjonalt, er den vanskeligste: forpliktelsene om antikorrupsjon i konvensjoner og nasjonal lovgivning og politikk skal etterleves og praktiseres. Fattige lands krav på å få nasjonalformuene tilbake trenger ingen nærmere begrunnelse.
Det er illegitimt å la ulovlige midler ligge i bankhvelv i Zürich, Paris, London osv. Befolkningen i pengenes hjemland - ofrene for korrupsjonsforbrytelsen - lever i ytterste nød. Ved å adressere hvitvasking og repatriering av ulovlige midler, dempes noe av den politiske uro og underutvikling korrupsjon skaper. Global bevissthet om disse spørsmål ble vekket av saksanleggene for å spore opp Ferdinand Marcos og Sani Abachas bortgjemte formuer. Raskt tok toneangivende land i Sør til orde for internasjonale bestemmelser om repatriering av ulovlige midler: juridiske prosedyrer som binder land i Sør og i Nord. En ny FN konvensjon mot korrupsjon, undertegnet av rundt 100 land i desember 2003, definerer prinsippet om repatriering og gjennomføring av det.

Utfordringen er selvsagt å virkeliggjøre konvensjonens intensjoner. Den trer i kraft når 35 stater har ratifisert den, om cirka to år. Deretter avhenger repatriering av ulovlige midler av spesifikke vilkår - politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle - i de enkelte land, men også av følgende generelle risikofaktorer.
1. Internasjonalt rammeverk: FN-konvensjonen gir et mer effektivt handlingsrom enn tidligere avtaler om rettssamarbeid. Disse hadde store begrensninger, geografisk og materielt, og var ikke anvendbare utover den enkelte sak. Det manglet en global standard prosedyre for repatriering. Mens FN-konvensjonen gir en meny av mulige rettslige virkemidler, var det tidligere et komplisert spørsmål å avgjøre hvilken strategi og metode (strafferettslig og sivilrettslig) som var mest hensiktsmessig i den enkelte sak. Sakene tok mange år og sjeldent ble mer enn en brøkdel av midlene repatriert. Marcos-saken har vart i snart to tiår, men bare 600 millioner dollar av mer enn 5 milliarder dollar er sporet opp og repatriert til Filippinene. Også med den nye konvensjonen vil sakene ta tid, men det felles rammeverk skaper forhåpentligvis bedre forutsetninger for repatriering.
2. Politisk vilje: Det skorter ofte (vanligvis) på handlekraft i hjemstaten og/eller i statene hvor formuene befinner seg. Mange afrikanske ledere sitter i klisteret etter tidligere års synder, og er uvillige til å fremskaffe bevismateriale og samarbeide om en objektiv og full etterforskning. Riktignok erkjenner en del nye afrikanske makthavere at deres internasjonale troverdighet henger sammen med viljen til å håndtere storkorrupsjonen til forgjengerne. Enkelte prioriterer sogar arbeidet med repatriering av ulovlige statsmidler fremfor å stille de ansvarlige (forgjengerne) for retten, slik tilfelle er med Kenya og Moi. Selv når hjemstaten ivrer etter å gjøre opp for seg, og etter rask repatriering av ulovlig midler i utlandet, blir dette vanskelig hvis den anmodede stat mangler politisk vilje til å samarbeide. Mange stater i Vesten legger politiske og rettslige kjepper i hjulene på hjemstatenes saksanlegg. Vestens handlemåter skyldes ofte press fra sterke interessegrupper, som bank og finans, interesser som kanskje selv var involvert i transaksjonene i sin tid. Unnfallenhet i Nord skaper spenninger i forholdet til Sør, og en oppfatning av at rike nasjoner er uvillige til å hjelpe de fattigere nasjonene. Ikke overraskende er asset recovery en het potet i internasjonale relasjoner.
3. Ekspertise og ressurser: Repatriering av ulovlig utbytte fra korrupt praksis er uhyre komplekst og krever spisskompetanse innen mange områder (etterforskning, regnskapskontroll, internasjonalt politi- og rettssamarbeid osv) og solid forståelse av hvilke regler som gjelder i de land hvor pengene er lokalisert. Det er få praktikere med erfaring fra dette arbeidsområdet, og de fleste befinner seg i Europa og USA. Mange land med mye korrupsjon mangler helt denne ekspertise. Mangelen er et alvorlig hinder for å igangsette etterforskning og rettssamarbeid med utlandet. Dessuten koster det mye å benytte vestlige eksperter (gjerne private advokater). Ressursspørsmålet reiser derfor nye problemer for fattige land. Sivile søksmål og straffesaker kan ta mange år. Land med en økonomi ødelagt av korrupsjon befinner seg konstant i budsjettkrise. For dem er det ekstra kritisk å bruke mye penger på dyre advokater og eksperter når de kun har et usikkert håp om å lykkes med å repatriere ulovlige midler i utlandet. Nevnte risikofaktorer til tross, konvensjonen er et viktig gjennombrudd for en mer rettferdig kamp mot korrupsjon. Den bøter på den tidligere mangelen på et globalt internasjonalt rettsgrunnlag for repatriering av stjålne formuer. Den gjør kjent for korrupte ledere at det er nå blir vanskeligere å gjemme unna ulovlige midler i utlandet i all evighet. Den statuerer at repatriert korrupsjonsutbytte nyttes til utvikling, gjenoppbygging og rehabilitering av samfunn under nye regjeringer. Sist, men ikke minst, en pålegger de rike land, herunder Norge, å medvirke til at konvensjonens ord og intensjon blir virkeliggjort og til at nevnte risikofaktorer minimeres.

Jan Borgen er generalsekretær i Transparency International