Nedtelling til full krig

Når israelske kamphelikoptre og jagerfly sirkler over høyhusene i Gaza sentrum, trekker beboerne seg nedover i trappene. De presser seg sammen i første etasje, for tilfluktsrom finnes ikke. Mens bakken rister og murpussen drysser fra veggene, forbanner de byggherrene som ikke engang tok seg bryet med å bygge kjellere i de mange boligblokkene som ble bygget under 90-tallets fredsoptimisme.

Statssymboler i grus. Det er ikke lenger bare palestinske politistasjoner, partikontorer og en og annen «bombefabrikk» som legges i ruiner av de israelske rakettene. De siste ukene har de israelske styrkene systematisk siktet seg inn på selve symbolene på den staten som palestinerne prøver å bygge opp. Den offisielle radio- og tv-stasjonen, Det palestinske statistisk sentralbyrå - som har mottatt betydelige norske bistandsmidler - og palestinernes store stolthet, den internasjonale flyplassen i Gaza, er rammet av ødeleggelsene.
Det var en serie palestinske terroraksjoner som fikk den israelske regjeringen til å gå til det drastiske skritt å bryte all kontakt med de palestinske myndigheter (PA) den 12. desember. I de to foregående ukene var 11 israelere drept i en dobbel selvmordsaksjon i en gågate i Jerusalem, 16 busspassasjerer ble drept av en selvmordsbomber i Haifa, og 10 settlere døde i et bakholdsangrep på en buss på Vestbredden.
Statsminister Ariel Sharon erklærte at PAs leder Yasser Arafat var å betrakte som «irrelevant» og «ikke-eksisterende» fordi han angivelig ikke gjorde noe for å stanse de palestinske terroraksjonene. Erklæringen må betraktes som Osloprosessens endelige sammenbrudd.

Hevn. Hamas' logikk bak selvmordsaksjoner mot israelske sivile er enkel:
- Israelerne dreper kvinner og barn i hjertet av Gaza. Da støtter jeg at også sivile rammes i hjertet av Tel Aviv, sier redaktør Ghazi Hamad
i den islamistiske avisen Ar-Risala i Gaza. Redaktøren uttaler seg ikke på vegne av Hamas. Den militante organisasjonens offisielle talsmenn er nå enten arrestert av palestinske sikkerhetsstyrker, eller gått i dekning.
Han hevder at Hamas mål ikke er å bidra til PAs sammenbrudd, men å bekjempe den israelske okkupasjonen. Han godtar imidlertid ikke at det er Hamas som har ansvaret for den dramatiske opptrappingen av volden de siste ukene.
- Hamas har ved flere tilfeller fulgt Arafats oppfordring om stans i angrepene mot israelske mål. Det skjedde bl.a. etter 11. september. Hamas ønsker ikke en palestinsk borgerkrig eller å rive ned det Arafat har bygget opp. Men når Israel fortsetter å likvidere Hamas-ledere, slår selvfølgelig Hamas tilbake, sier Ghazi Hamad, og viser til at en av organisasjonens øverste ledere, Mahmoud Abu Hanoud, ble drept i et israelsk rakettangrep 23. november.
Det er blitt et velkjent mønster at Hamas hevner drap på sine ledere med blodige terroraksjoner. Over 40 ledere, motstandsfolk og terrorist-mistenkte fra ulike organisasjoner er likvidert i israelske operasjoner siden intifadaen startet.


Amerikansk press. Gjennom hele intifadaen har Arafat blitt utsatt for et voldsomt press fra israelsk og amerikansk side for å slå ned på de voldelige grupperingene. Palestinsk politi har ved flere anledninger arrestert aktivister, men ifølge israelerne har innsatsen vært halvhjertet.
Politifolkene blir imidlertid pålagt en umulig oppgave. På den ene siden får de ultimatum fra Israel om å foreta arrestasjoner. Samtidig blir politistasjonene deres bombet og offiserer likvidert. Når så arrestasjoner er foretatt, har det skjedd at Israel har bombet fengselet i jakten på etterlyste personer.
Etter Sharons brudd med Arafat, gikk den palestinske lederen endelig til det skritt å beordre stengning av kontorer og institusjoner knyttet til Hamas og Islamsk Jihad. Videre holdt Arafat en fjernsynstale hvor han oppfordret sine landsmenn om å overholde våpenhvilen som han har erklært flere ganger tidligere. Amerikanerne skal ha lagt hardt press på Arafat for å holde en slik tale.
Den nye amerikanske Midtøsten-utsendingen, Anthony Zinni, har gått langt i å vise forståelse for Israels krav om at palestinske voldsaksjoner må stanses før det kan bli snakk om forhandlinger. Dermed nyter terroristene nå en posisjon de aldri har hatt tidligere - de har oppnådd vetorett i fredsprosessen.

«PA må ha voldsmonopol». Mens mange palestinske kritikere beklager at Arafat gir etter for israelsk og amerikansk press, finnes det palestinske stemmer som mener Arafat har sittet for lenge på gjerdet.
- Arafat burde vist lederskap og stanset de palestinske voldsaksjonene langt tidligere, sier Hanna Siniora, kommentator og utgiver av Jerusalem Times. - Palestinske myndigheter kan ikke overleve hvis de lar ulike grupperinger operere med voldelige midler. Voldsbruk må være myndighetenes monopol - det er selve definisjonen på en statsmakt. Hvis opposisjonen ikke er fornøyd med lederskapet og politikken de fører, får de kreve valg, mener han.
Hanna Siniora forstår godt at til og med den israelske fredsbevegelsen er desillusjonert og handlingslammet: - Hvordan kan vi vente at de forsvarer oss, så lenge deres folk blir sprengt i busser? spør palestineren.
Men å arrestere aktivister er en svært delikat oppgave for PA.
Flere ganger har det kommet til skuddvekslinger når palestinsk politi har prøvd å arrestere militsledere. Ved to anledninger har Hamas-demonstranter blitt drept i sammenstøt med palestinsk politi i Gaza.
Eksemplene viser hvor alvorlig dette problemet er for Arafat. En talsmann har uttalt at Arafat er villig til å risikere en borgerkrig for å få opposisjonen under kontroll. Men for å risikere en borgerkrig må han først vite hva han får igjen - av Israel.

Avkolonisering. Den velrenommerte palestinske analytikeren Ghassan Khatib, direktør ved Jerusalem mediesenter, JMCC, frykter at PAs dager nå kan være talte. Men han understreker at det ikke nødvendigvis betyr at Yasser Arafat og resten av den palestinske ledelsen står for fall.
- Arafat er leder av frigjøringsbevegelsen PLO, som vil bestå uansett Osloavtalens videre skjebne. PA ble etablert som en midlertidig ordning mens endelig fred skulle forhandles fram. Uten en fredsprosess er PA irrelevant. Hvis det ikke er noen fredsprosess, er det okkupasjon. Og hvis det er okkupasjon, vil det være motstandskamp, sier Khatib, som selv har deltatt i tidligere forhandlingsdelegasjoner.
- Israelerne må gjerne snakke om terrorisme - og i mange tilfeller er det utvilsomt snakk om virkelig terror - men det forandrer ikke konfliktens karakter, nemlig at vi er inne i en avkoloniseringsprosess. Okkupanten bruker vold for å beholde kontroll, mens de okkuperte bruker vold for avslutte okkupasjonen. Det skjedde i sin tid i Algerie, det skjedde i Sør-Afrika, og det skjer her i Palestina i dag. En ensidig fokusering på terroraksjonene er en avsporing. Vi må huske på at i begynnelsen av intifadaen skjøt israelerne på ubevæpnede ungdommer. De tre første ukene ble rundt ti palestinere drept daglig, mens israelerne nesten ikke hadde tap. Terroraksjonene kom først på et senere stadium, understreker Ghassan Khatib.

Langvarig frustrasjon. Bakgrunnen for intifadaen var sammenbruddet i forhandlingene mellom Israel og PLO i Camp David i juli 2000. Palestinernes frustrasjoner bygde seg opp gradvis under hele Osloprosessen. Misnøyen kan sammenfattes i tre punkter: For det første trenerte de stadig skiftende israelske regjeringer gjennomføringen av allerede undertegnede avtaler. Mest alvorlig var det at avtalene om tilbaketrekking fra okkupert territorium bare delvis ble gjennomført. For det andre sank levestandarden drastisk, mens folk var forespeilet et betydelig oppsving som følge av fredsprosessen. For det tredje var statsminister Ehud Baraks 'siste tilbud' om en fredsløsning ikke i nærheten av å oppfylle palestinernes forestilling om en levedyktig, suveren stat. Ifølge den israelske planen ville kontrollen over grenser, de fleste jødiske settlerkolonier, samt det meste av det arabiske Øst-Jerusalem forbli på israelske hender.
Israelerne gjentar hyppig at Arafats store feiltrinn var at han takket nei til Baraks generøse tilbud. Palestinerne på sin side er samstemt i avvisningen av planen som et forsøk på å opprette palestinske bantustans under israelsk overhøyhet.
En ubarbert Fatah-kriger i Rafah sør på Gazastripen sier det slik: - Intifadaen er vår beskjed til israelerne om at dersom de ønsker fred og sikkerhet, må de trekke seg ut fra Vestbredden og Gaza. Helt ut. Samtidig er intifadaen et signal til Arafat om at han ikke har myndighet til å forhandle bort mer av våre rettigheter. Han har allerede gitt bort det meste av Palestina til israelerne, forklarer den bevæpnete 28-årige geriljakrigeren.

Arafats kontroll. Et hovedspørsmål for israelerne har vært i hvilken grad Arafat har hatt kontroll over intifadaen.
Det er liten tvil om at intifadaen startet som en spontan protest mot Ariel Sharons provoserende besøk til en islamsk helligdom i Jerusalem. Men opprøret kom svært raskt inn i organiserte former. Arafats eget parti, Fatah, tok en ledende rolle helt fra begynnelsen.
Allerede etter en uke distribuerte Fatah løpesedler i gatene om hvordan folk skulle forholde seg under opprøret - slik det også ble gjort under den første intifadaen fra 1987. Fatah gikk inn i et samarbeid med blant andre Hamas og Islamsk Jihad om å opprette felles væpnede celler som angrep israelske soldater og bosettere i de okkuperte områdene. Denne fellesmilitsen, som kalte seg al-Muqawama ('Motstanden'), kopierte den libanesiske geriljaen Hezbollah's logo på sine flagg og t-skjorter. Hezbollah fikk æren for å ha presset Israel til å oppgi okkupasjonen av Sør-Libanon på forsommeren 2000, og ble derfor et viktig forbilde for palestinerne.
Det har pågått en intern debatt i Fatah-ledelsen om hvilke virkemidler som er mest effektive i kampen mot okkupasjonen. En moderat fløy har ønsket en klar ikke-voldsprofil, hvor hovedvirkemiddelet skulle være massedemonstrasjoner, uten bruk av skytevåpen. De moderate har vært overbevist om at palestinerne er dømt til å tape en militær konfrontasjon med Israel, og dessuten at internasjonal PR ødelegges av voldsaksjoner. En militant fløy hevder på sin side at en bevisst bruk av begrensede geriljaaksjoner vil bidra til at israelerne innser at de må gi mer ved forhandlingsbordet for å oppnå en fredsavtale.
Yasser Arafat har prøvd å balansert mellom disse to fløyene. Arafats uklare profil har ført til at mange israelere mistenker ham for å tilhøre den militante fløyen.

Manglet forhandlingsstrategi. Den frittalende palestinske akademikeren Sari Nusseibeh mener at israelernes mistro til Arafat går tilbake til problemene fra de havarerte sluttforhandlingene.
- Arafat har mislykkes i å formidle til israelerne hva som er palestinernes endelige minstekrav. Han ga uklare signaler om hva slags kompromisser han kan gjøre. Framfor alt har han unnlatt å forberede sin egen befolkning på de kompromisser som faktisk må gjøres, spesielt når det gjelder flyktningenes rettigheter, sier Nusseibeh.
Professoren har høstet storm på hjemmebane for å gå løs på de tabuer som fortsatt finnes i den palestinske debatten om en fred med Israel.
- Arafat forhandler ved stadig å se hvor mye han kan strekke de israelske tilbudene. Han sier ja takk til det han får, og så prøver han å få en tomme til i neste runde. Det har gjort israelerne usikre på hva som er hans mål. Arafat burde heller presentert en helhetlig plan for israelerne, som han deretter sto fast på, sier Nusseibeh.
Han er nylig utnevnt som PLO-ansvarlig for Jerusalem.

Kjemper for overlevelse. Yasser Arafat kjemper nå med ryggen mot veggen for sin overlevelse. Israelske piloter har bombet bygningen vegg i vegg med kontoret hvor den palestinske presidenten oppholder seg i Ramallah, der han sitter i ydmykende husarrest. Signalet er tydelig: Arafats person er ikke lenger fredet. Den ene institusjonen etter den andre ødelegges av den israelske fremrykkingen, mens det internasjonale samfunn har holdt seg uvanlig taus.
Når bombene fortsetter å falle over Gaza, er det mange palestinere som må kjempe for å beholde et ørlite håp om at det hele vil ta en slutt. Og at den neste fredsprosessen blir bedre enn den forrige.

Are Hovdenak er norsk frilansjournalist. Han og familien er normalt bosatt i Gaza by, men er for tida evakuert.