Nei til uformelle skoler

- Uformell utdanning er en defensiv strategi. Vi får aldri til endring hvis vi skal ha en pragmatisk holdning til barns grunnleggende rettigheter, mener Neera Burra, UNDPs ekspert på barnearbeid i India.
Uformell utdanning, et alternativ til det offentlige utdanningssystemet, har lenge vært frivillige organisasjoners tilbud til fattige barn og barnearbeidere i mange av verdens utviklingsland.
Slik er et typisk «uformelt» skoletilbud: Skoledagen utgjør et par timer, er mer ustrukturert og tilpasset barn som må jobbe. Klassene består av barn fra ulike alderstrinn, og lærerne er som regel ukvalifiserte. Ofte foregår undervisningen utendørs eller i tilfeldige lokaler, med fokus på yrkestrening og grunnleggende leseferdigheter.
Også norske organisasjoner har ivret for slike løsninger med støtte fra norske myndigheter gjennom NORAD. Redd Barna markedsførte for eksempel sine uformelle skoletilbud for arbeidende barn på markedet i Guatemala under NRKs tv-aksjon sist høst.

100 millioner barn? Ingen har klare tall på hvor mange barnearbeidere som finnes i India; tallet varierer fra 11 millioner til 100 millioner. Det siste tallet stemmer best overens med antallet barn som ikke går på skolen, og dreier seg om 40-60 prosent av barn mellom 6-14 år. Stadig flere rettighetsforkjempere utfordrer nå synet på at fattigdom er en hovedårsak til barnearbeid. Dr. Neera Burra har lenge hevdet det motsatte - at fulltidsarbeidende barn heller er en årsak til fattigdom.
- Det er en ond sirkel: når man starter å arbeide i ung alder, begrenser det barnets utvikling og mulighetene for å forhandle gode arbeidsvilkår i framtiden. Mangel på utdanningsfasiliteter er en hovedgrunn til at barn jobber. Foreldrene tenker at når det ikke finnes skole i nærheten, kan barn like godt jobbe, sier hun til Bistandsaktuelt.

Dårligere kvalitet. Burras hovedargument mot uformell utdanning er at kvaliteten som regel er langt dårligere enn det som tilbys i det offentlige skoleverket, og at kun en snau prosent av elevene som starter i uformell utdanning, etter hvert tas opp i det formelle systemet.
- Dette er et rettighetsspørsmål: hvorfor skal vi som er del av Indias middelklasse tillate at fattige barn får en utdanning vi aldri ville tilbudt våre egne barn? Det handler om grunnleggende verdier som likeverd og rettferdighet. Alle barn i India har rett på god utdanning. Godtar man at noen barn får en utdanning av dårlig kvalitet, godtar man også at det foregår brudd på barns rettigheter, mener UNDP-eksperten.
Hun viser til at myndighetene for 10-15 år siden ikke ville erkjenne at India hadde et problem med barnearbeid. Nå har man innsett viktigheten av å satse på utdanning for alle, og regjeringen la i fjor ambisiøse planer om at alle barn mellom seks og 11 år skulle innrulleres i skolesystemet innen nyttår 2003 - et mål man ikke overraskende mislyktes med.
- Dagens India har stor mangel på skoleplasser. Er det ikke tross alt bedre at fattige barn får yrkestrening og lærer seg å lese, enn at de ikke får noen utdanning i det hele tatt?
- Hele poenget er at vi må endre denne tankegangen om at noen mennesker er født til å bli gatefeier, andre født til å bli prest. Hvis et barn på 10 år trenes opp til å bli snekker, er det ikke noe håp i helvete om at han en dag vil aspirere til å bli journalist. Hvem er vi som har rett til å bestemme at han ikke skal få bli journalist? spør hun retorisk.
Burra poengterer at India trenger et enhetlig utdanningssystem for å kvitte seg med det undertrykkende kastesystemet. - Hvis myndighetene mener det er behov for yrkestrening, får man tilby dette til alle barn, ikke bare de fattige, mener hun.

Sovepute for myndighetene. Indiske myndigheter anerkjenner i dag uformell utdanning som et alternativ til offentlig skolegang, selv om det stenger for muligheten til de fleste jobber i offentlig sektor. Enakshi Ganguly Thukral, leder for barnerettsorganisasjonen HAQ, mener det voksende tilbudet innen uformell utdanning trenerer utbyggingen av det offentlige skolesystemet.
- Det uformelle skolesystemet er blitt en sovepute for staten, og det er derfor den går så langt i å anerkjenne dette tilbudet. Det er en lettvint løsning for hjelpeorganisasjoner å innta holdningen at uformell utdanning er bedre enn ingenting, slik at de kan få statsmidler til å drive disse skolene. Men i den store sammenhengen er skoleplassene de tilbyr, bare en dråpe i havet, poengterer Thukral.

Rapport: Liten effekt. En rapport som kom ut i fjor hevder at den samfunnsmessige verdien av uformell utdanning er liten. Ifølge rapporten, utgitt av den indiske riksrevisjonen, har mer enn 20 års investeringer og satsing på uformell utdanning ikke generert noen varige positive effekter på landsbasis. Lite effektiv drift og dårlig ledelse har undergravd potensialet i utdanningssystemet, heter det i rapporten.
Det anslås at bare 12-13 prosent av barn som ikke er opptatt i det offentlige skolesystemet, får uformell skolegang. Av disse igjen er det en mindre andel som gjennomfører utdanningen, i enkelte delstater nede i 12 prosent.

Mål om overtakelse. Tove Nagel, utdanningsrådgiver i Redd Barna, har forståelse for kritikken mot uformelle utdanningsopplegg dersom de bidrar til å undergrave det offentlige systemet.
- Men det finnes en rekke gode eksempler, blant annet fra våre prosjekter, på at slike skoler kan tilby bedre undervisning og demonstrere alternativer som det offentlige systemet kan lære av. Hvis alternativet er ingen skolegang, eller en dårlig, overfylt offentlig skole, er det vanskelig å ta prinsipiell avstand, mener hun.
Nagel understreker at de uformelle skolene må drives i nært samarbeid med myndighetene, og at målet må være at de etter hvert blir overtatt og integrert i det offentlige utdanningssystemet.