Nettverk som brister

Jeg er fantastisk glad og beæret over å ha fått så mange positive tilbakemeldinger på min forrige
sak. Jeg har fått brev og e-poster med positive kommentarer. Norske lesere har åpenbart fått noen nye oppfatninger av forholdet mellom fattige og rike land, mens afrikanere i Norge har støttet min beskrivelse, og forklart at de har følt det på samme måten. Artikkelen har også blitt solgt til flere aviser i Skandinavia, og jeg har fått jobbtilbud som jeg høflig har takket nei til. Jeg er svært fornøyd med det journalistnettverket til Sørvis har gitt meg, og jeg føler at de ivaretar mine interesser på den beste måte. Men, takk for omtanken.

Temaet for min sak forrige gang var en sammenlikning av livet mitt i Blantyre i Malawi og en stor europeisk by, der jeg nylig bodde og studerte. Mitt poeng var å få fram de kvaliteter jeg hadde i livet mitt i Blantyre, som jeg mistet da jeg flyttet til Europa og havnet nederst på alle rangstiger, sammen med andre utlendinger fra utviklingsland. Mens jeg hjemme i Afrika kunne la lysten bestemme om jeg ville ha ett eller to egg til frokost og kjøtt eller fisk til middag, har jeg i Europa måttet presse både frokost, lunsj og middag ut av en pakke cornflakes.
Min historie er veldig typisk for andre unge afrikanere på studie- og arbeidsopphold i Europa. Noen få har rike foreldre og noen har fete stipender, men de fleste reiser med en enveisbillett og stor tro på at ting vil ordne seg. Erfaringen er at ting ikke ordner seg. I alle fall ikke på samme måten som hjemme i Afrika. Det har lært meg å sette pris på de formelle og uformelle nettverk vi afrikanere er omgitt av i våre hjemland, men som blir borte når vi flytter langt hjemmefra. Jeg har tatt disse nettverkene som selvsagte, men ser at de kan briste og gå i oppløsning raskt og smertefullt.

La meg fortelle litt om hvordan de sosiale nettverkene fungerer i Afrika. Da jeg for eksempel vurderte å reise hjemmefra til Europa for å studere, fikk jeg en telefon fra en ung kvinne som kjente noen som kjente meg. Hun lurte på om hun kunne overta huset mitt. Jeg ble overrasket, for jeg mente at jeg ikke hatt sagt til noen at jeg skulle flytte fra huset. Jeg hadde kanskje sagt til noen av mine nærmeste venner at jeg hadde litt lyst til å studere i utlandet, men jeg hadde aldri sagt sikkert at det skulle skje. Det som altså foregår er at vi snakker sammen, snakker om hverandre og forholder oss, i større eller mindre grad, til et stort nettverk av mennesker. Mange i nettverket vil forholde seg rent forretningsmessig til hverandre, av og til utnyttende. Andre ganger kan nettverket være preget av langvarig vennskap, kjærlighet og nære familiebånd. Nettverkene er full av håp og muligheter. Det er alltid noen som kjenner noen som kjenner noen.

Forutsetningene for at nettverkene fungerer er at folk har tid sammen og har anledning til å sitte ned og prate. Moderne land fylt med tause busspassasjerer og ensomme tv-seere tar livet av slike nettverk, rett og slett fordi folk ikke utveksler informasjon eller tar seg tid til å lære hverandre å kjenne.
En typisk funksjon for de gode afrikanske nettverkene er omsorg ved sykdom og alvorlige problemer. Det føles godt og trygt å få besøk av kolleger og venner når man er syk. Følelsen av at noen har medfølelse med en, gir trøst og styrke. Besøkene er ikke så langvarige, men det er nok til noen trøstende ord. Denne omsorgen ser ut til å være nesten borte i europeiske storbyer. Folk er syke, og til og med dør, i ensomhet. Jeg er redd for at det samme kan skje i storbyer i Afrika. For det første fordi bysamfunnene blir mer effektive, folk jobber mer og får stadig dårligere tid. for det andre fordi afrikanske storbyer vokser raskt, transportårene pakker seg sammen og det kan ta et par timer å reise fra den ene enden av byen til den andre. Noen ville kanskje si at aids-epidemien i Afrika i ferd med å føre med seg så mye alvorlig sykdom at det rett og slett er vanskelig å rekke over alle sykebesøk i et stort nettverk. Jeg oppfatter det ikke slik foreløpig, men verre tider kan komme.
Jeg håper våre sosiale nettverk fortsatt kan være verdifulle for oss afrikanere, men jeg er spent på hvor levedyktige de blir. Kanskje forsvinner de i modernisering og urbanisering, eller kanskje finner nettverkene nye former tilpasset en ny tid.

Lizzie Nyirenda er frilansjournalist i Blantyre, Malawi. Hun er en del av det internasjonale journalistnettverket til Sørvis Presse & Informasjon.