NGOer uten landkjenning

Strand leverte tidligere i år doktoravhandlingen «Who's helping who? NGO Coordination of humanitarian assistance». Her ser han på hjemvendte flyktningers forhold til NGOer i en landsby vest i Afghanistan, og forsøk på koordinering av NGOer i Afghanistan, Sri Lanka, Aceh-provinsen i Indonesia og Bosnia-Herzegovina. I en landsby nær Herat, som hadde 4400 innbyggerne og tre NGOer, undersøkte han hva hjemvendte flyktninger forsto av NGOer og hvordan de så på det de gjorde.
- Det viste seg at NGOene ikke hadde brukt noe tid på å gjøre seg kjent med lokale forhold. Befolkningen forsto lite av det de drev med og hadde ingen tro på dem. Men de var jo ikke dumme, og de sørget for å plassere medlemmer fra sitt tradisjonelle råd i de nye rådene som hver av NGOene opprettet, forteller Strand.
- En organisasjon drev minerydding, og jeg spurte hvordan de samarbeidet med lokalbefolkningen. Svaret jeg fikk var at befolkningen bare var til bry for dem i arbeidet.

Useriøst. - Men nettopp kontakt med «grasrota» trekkes ofte fram som NGOenes store fortrinn i bistandsarbeidet?
- Dessverre er det bare et lite mindretall av NGOene i Afghanistand som kan sies å ha slik god kontakt lokalt. Parallelt med de økende bistandsoverføringene har det skjedd en eksplosjon i antall NGOer i landet. I 1989 var det 10, etter at FN gikk inn med støtteordninger for å starte slike organisasjoner økte det raskt til 250 og i dag er det 2000 registrerte NGOer. Ekstremt mange er useriøse, også blant de utenlandske. En stor internasjonal NGO som setter folk i arbeid med å grave en grøft og betaler dem helt åpent i amerikanske dollar midt ute på landsbygda - det kaller jeg useriøst. Mye av NGO-arbeidet er «flagging» av blant annet amerikanske interesser ved hjelp av dollar.

Egen sfære.- Hva slags konsekvenser får NGOenes manglende bakkekontakt?
- Det blir liten sammenheng mellom NGOenes tilbud og folks behov. Lokalt har man kanskje behov for minerydding, mens NGOen driver jordbrukstiltak. Et eksempel er organisasjonen som hadde satt seg for å introdusere sol-kokere i landsby. Apparatene fungerte dårlig og var lite populære, men NGOen hadde også et kredittprogram knyttet til disse kokerne og det var bare slik man kunne få lån. Innbyggeren i landsbyen hadde aller mest behov for vann, og de hadde forhåpninger om at organisasjonene etter hvert skulle gi dem tilgang på vann. Derfor stilte de opp på solkoker-programmet, forteller Strand.
Han mener flertallet av NGOene lever i en egen sfære der det er deres egne, myndighetenes og giverlandenes interesser som får bestemme. De glemmer befolkningen.

Koordinering uønsket. Mens alle snakker om hvor viktig det er med koordinering av det store antallet organisasjoner for å effektivisere innsatsen, forteller Strand at dette er svært vanskelig å få til i praksis. I Afghanistan var det etablert hele fem ulike nasjonale koordineringsorganisasjoner for NGOer: En for de muslimske, en for de nasjonale, en åpen men dominert av utenlandske, og to regionale.
Men NGOer motsetter seg koordinering utenfra. De anser det som en begrensning av sin tradisjonelt fristilte rolle og av sine finansieringsmuligheter. De var redde for at konkurrerende NGOer skulle få tak i deres planer og prosjekter, og i den grad det i det hele tatt var noen utveksling av informasjon dreide det seg om prosjekter som allerede var gjennomført. Og problemene Strand fant i Afghanistan ble bekreftet i casene fra Sri Lanka, Aceh og Balkan, selv om forholdene NGOene opererte under - og deres forhold til staten - var svært ulike.

Noe må gjøres. - Du har kalt doktoravhandlingen din «Hvem hjelper hvem?» Betyr det at du mener det egentlig er lokalbefolkningen som hjelper NGOene?
- De gir dem i alle fall noe å holde på med, sier Strand, og legger fort til:
- Det høres kynisk ut, men skal vi fortsette er vi nødt til å bli kvitt disse negative sidene ved NGO-sektoren. Jeg har arbeidet lenge med NGOer og ser også det positive de gjør. Selv i Afghanistan finnes det unntak fra det generelle bildet av NGOer styrt av egne interesser. Det finnes NGOer som arbeider tett med lokalbefolkningen, bruker tid på å gjøre seg kjent med lokale forhold og befolkningens ønsker og behov. Men det er helt nødvendig å gjøre noe med måten flertallet av NGOene arbeider på, slår Strand fast.