Nødhjelp og klimaendring – to sider av samme sak?

Miljøorganisasjonene når ikke frem med sitt klimabudskap. Når ikke engang Norge, et av de mest velfødde land på kloden, klarer å innfri egne klimaforpliktelser i forhold til Kyotoprotokollen, hvordan kan vi da vente at andre gjør det? Humanitære organisasjoner som Røde Kors og andre store, tunge samfunnsinstitusjoner må inn på banen for å gi tyngde og legitimitet i debatten om nødvendigheten av å snu dagenes politikk til en mer aktiv linje for miljøet og fremtidige generasjoner. Disse organisasjonene har bedre allierte innad i det politiske establishment enn miljøorganisasjonene og ergo mer troverdighet.

DET ER fastslått at jorden er et varmere sted nå enn for 50 år siden, og at mye av dette skyldes menneskelig aktivitet. Ifølge det internasjonale klimapanelet (IPCC) har jordens gjennomsnittlige overflatetemperatur steget med 0,6 grader i det 20. århundret. Allerede nå ses større klimatiske ekstremsituasjoner, som en effekt av dette. Men dette kan være begynnelsen. Utslippet av karbondioksid (CO2) øker, og som et resultat estimeres en global temperaturøkning frem til 2100 på 1,4 til 5.8 grader.
Dette vil mest påvirke de som er minst i stand til å beskytte seg selv - de fattige og andre utsatte, marginaliserte grupper, inkludert barn. Vi kan da se for oss følgende scenarier:
Økt mulighet for kraftigere, større og oftere naturkatastrofer, inkludert oversvømmelser, tørke, voldsomme regnvær, isstormer og tornadoer
En økning i havnivå på 9 til 80 cm. innen 2100, på grunn av smelting av polisen, som vil føre til oversvømmelse i mange lavlandsområder og øystater
Økning i sykdomsmigrasjon og sykdomsutbrudd
En stans i mulighetene for forsikringsordninger for mange områder i verden som vil anses som ikke forsikringsbare
I tillegg hevdes det også at El Niño, et naturlig klimafenomen som frembringer både flom og tørke, vil dukke opp med langt jevnere mellomrom, som følge av trykk og temperaturendringer. Det vil øke helseproblemer i mange områder av verden, ikke minst ved økte vannrelaterte infeksjoner, som først og fremst er livstruende for barn.
Økt ørkenspredning er en annen effekt av klimaendringene, noe som forrykker allerede sårbare regnmønstre, jordkvalitet og dermed avlinger. Allerede i dag er 250 millioner mennesker direkte påvirket av forørkning og 1 milliard mennesker i mer enn 100 land er i risikosonen.

SOM FØLGE av menneskelig aktivitet sliter vi også med et tynnslitt ozonlag. Igjen får dette virkninger utover det vi tenker på her hjemme, som en økning i hudkreftforekomster. I fattige land fører dette til redusert immunforsvar, dårligere avlinger og mulig påvirkning av havøkosystem, med mindre fisk gjennom lavere mikroorganismeproduksjon.
De umiddelbare scenariekonsekvensene utover i dette århundret er åpenbare: Millionstrømmer av nødhjelpsflyktninger. I tillegg en strøm av mer permanente miljøflyktninger, og tusentalls av ødelagte barndommer.
Fagfolk og forskere er forsiktige mennesker. Det må de være. Deres resultater og påstander må tåle etterprøving. Vi som ikke er fagfolk, men engasjerte generalister i miljøet eller utviklingens tjeneste, har liten tid å miste. Det er vår plikt, sammen med politikerne, å tørre å sette forskningsrapporter inn i større sammenhenger og scenarier og planlegge og handle ut i fra dette.
Skulle ikke en så stor samfunnsaktør som Røde Kors eller Flyktningerådet ha tanker om og en linje på klimaendring? Skulle ikke disse organisasjonene være pådriverne i en «føre-var» politikk, på vegne av morgendagens klimaofre og flyktninger?
Organisasjonene er ellers ikke redd for å ta standpunkt. Flere av de store humanitære advarte mot amerikansk krigføring i Irak, ut i fra et overordnet humanitært perspektiv. Likeledes vil humanitære organisasjoner fra tid til annen argumentere for militær intervensjon, ut i fra et overordnet humanitært perspektiv.
Skal nødhjelpsorganisasjoner gjøre et stykke arbeide i tillegg til den gode jobben de allerede gjør, måtte det utvilsomt være dette:
Sette ned egne arbeidsgrupper, gjerne sammen med Utenriksdepartementet og relevante fagfolk, for å sette opp fremtidsscenarier i lys av den kunnskapen vi i dag har om klimaendringer.
Se på hvordan forebygge morgendagens klimakatastrofer. En ting er antall lastebiler her hjemme, nødhjelpsutstyr og næringsmidler på lager. Men hvordan utfordre norsk klimapolitikk, hvordan inngå allianser med andre land og organisasjoner, hvordan forebygge der ute, i dag?

SAMTIDIG KUNNE en annen arbeidsgruppe sette seg ned og se på paradoksene i dagens sultkatastrofer i Afrika, som er meningsløse og unødvendige. Som Ruth Haug fra NORAGRIC, Norges landbrukshøyskole, skrev i en kronikk i Dagbladet den 14. juli 2003: «Verdenssamfunnet har tilstrekkelig informasjon til å vite når, hvor og hvorfor sultkatastrofer oppstår.» Hun skriver videre at det eneste vi ikke vet er hvordan vi best kan bidra til varige løsninger slik at sultkatastrofer ikke gjentas ved neste korsvei.
Kunne Norge velge seg Etiopia som «hovedsamarbeidsland» på nødhjelp - for å sanke nødvendig erfaring i å tenke nytt? Kanskje Røde Kors og andre instanser kunne fremme en plan for alternativt nødhjelpsarbeid der alt er planlagt, før den neste katastrofen? Regnet kommer til å utebli, igjen, det vet vi allerede.
Det er mange måter å drive nødhjelp og humanitær bistand på. En ting har vi lært gjennom mer enn 50 år med norsk bistand: eksperter må ikke overlates alt ansvar. Vi må selv være utålmodige på endring. En defensiv norsk holdning på klimafronten er med på å fyre opp under fremtidige nødhjelpskatastrofer. Derfor har de store humanitære organisasjonen en forpliktelse til å være politiske aktører også på dette feltet. Det er ett år igjen til valg her i landet. Det kan kanskje være en fin anledning til å høyne temperaturen i klimadebatten, også for nødhjelpsorganisasjonene?

Andrew P. Kroglund er daglig leder for Blekkulfs Miljødetektiver og styreleder i Regnskogsfondet.