’Norad/UD mangler kvinnefokus’

Men jeg innrømmer at vi kan ha problemer med bistandens operasjonalisering og praktisering av dette prinsippet. Selv om det står sentralt bl.a. i St. meld. nr. 19 (1995-96),
i påfølgende stortingsproposisjoner og UD-strategier, og er blitt en bærebjelke i NORADs nye strategi, mangler analyser av hva mottakerbegrepet egentlig innebærer og hvordan de gode intensjonene kan settes ut i livet.
NORADs praktisering av mottakeransvaret neglisjerer ofte politiske realiteter i våre samarbeidsland
i sør. Hos oss i Norge står lokal medbestemmelsesrett meget sterkt og mye makt er delegert til kommuner og fylker. Men i de fleste utviklingsland er oftest lokal medbestemmelsesrett og politisk innflytelse svært begrenset. Prioriteringer fremmes av finansdepartementer eller planleggingsdepartementer eller av kommisjoner som kan være direkte underlagt presidentembetet. Fattige mennesker på landsbygda og i utkantstrøk - som er norsk bistands viktigste målgruppe - deltar ikke ved forhandlingsbordene, og det er sjelden noen som taler deres sak. Utbredt korrupsjon i maktsjiktet gjør ikke saken bedre.

Selv om vi ønsker å arbeide for bedre kår for fattigfolk og mennesker som er ressurssvake - de som lider under vannmangel, sult, dårlig helse og mangel på kunnskap - må vi bare erkjenne at vi står overfor et tankekors: Når Norge møter i forhandlinger med utviklingslandene, er mottaker representert ved sentrale departementer og statsinstitusjoner. De prioriterer ofte prestisjetunge prosjekter til fortrengsel for mykere og mer diffuse tiltak som f.eks. menneskerettigheter og demokrati, sosial utvikling, matproduksjon og forsvarlig forvaltning av naturressurser. Fattigfolk blir taperne.
Vi skal heller ikke glemme at interessenter fra vår del av verden gjerne driver intens og målbevisst lobbyvirksomhet for å fremme sine egeninteresser. I land som har svak kompetanse og svake offentlige institusjoner gir lobbyvirksomheten spesielt gode resultater.
La meg illustrere dette ved et eksempel. Stortingsmelding nr. 19, påfølgende stortingsproposisjon, diverse budsjettproposisjoner, Utenriksdepartementets miljøstrategi og næringslivsstrategien vektlegger primærnæringenes betydning som motor i utviklingslandenes økonomiske og sosiale utvikling. Det foreligger mengder av faglitteratur og rapporter som bekrefter det samme, og UDs politiske ledelse har i en årrekke avgitt til dels sterke politiske uttalelser som støtter dette synet. Men til tross for alle gode politiske og strategiske intensjoner har bilateral bistand til landbruk og fiske gått jevnt og trutt tilbake over de siste 20 år, fra 50 prosent i 1970 til et lavmål på 6.6 prosent i 1998 (se Bistandsaktuelt nr. 6 1999; NORADs egne tall). Det er nærliggende å anta at mottaker prioriterer noe annet enn fattigfolks livsvilkår.

Det har vært satt søkelys på forholdene beskrevet over igjen og igjen - senest i to omfattende artikkelserier i Morgenbladet i begynnelsen av desember 1999. Praktiseringen av mottakeransvaret blir stadig uformelt diskutert i frivillige organisasjoner og i forskningsmiljøene. Men det blir med dette som med været: Alle snakker om det, men ingen gjør noe med det. @bk:Derfor vil jeg nå utfordre NORADs direktør Tove Strand.
I forbindelse med lanseringen av NORADs nye strategi har hun understreket at NORADs arbeid skal være tuftet på «...kunnskap og analyser». Jeg ser gjerne at institusjonen hennes tar henne på ordet. Det er på tide med målrettet debatt og analyser basert på erfaring og kunnskap. NORAD kan f.eks. arrangere en internasjonal konferanse om samarbeid og mottakeransvar. En slik konferanse kan legges opp etter samme mal som NORADs konferanse om vannkraftutbygging som ble arrangert i 1994, og som ble en stor suksess.
Minst halvparten av konferansedeltakerne bør komme fra ulike offentlige og private institusjoner fra samarbeidsland i sør. Men det må også være plass til deltakere fra vår del av verden. Representanter fra bistandsmyndigheter i andre vestlige land, frivillige organisasjoner, forskningsinstitusjoner m.m. bør inviteres. Konferansens mål må være å bidra til mer realisme og dermed bedre praktisering av mottakeransvaret i norsk bistand. Dermed kan bistanden i større grad også komme fattigfolk til gode.