– Norge har lært å holde kjeft

UD og utviklingsministeren fortjener skryt for å ha laget det første strategiske rammeverk for fredsbygging noen gang. Det illustrerer hvor viktig arbeidet for fred er blitt i norsk utenrikspolitikk de siste 15 årene. I denne kronikken vil jeg ta utgangspunkt i tre forhold som forblir ubesvart i strategien:
Konflikten mellom rollen som «tilrettelegger» og ønsket om å gjøre noe med strukturelle «årsaker til krig», behovet for å forene «fredsaktivistene» med UDs tradisjonelle oppfatning av norske interesser, og problemet med grensene for den norske fredsaktivismen.

Strategien refererer utførlig ulike FN-dokumenter om fredsspørsmål (s.13). Her sies det at «innsatsen for fred forutsetter (…) besluttsom tilnærming (…) mot de grunnleggende årsakene til konflikter, inkludert deres økonomiske og sosiale dimensjoner».
Også en fersk evaluering av Utsteingruppens fredsarbeid konkluderer med behovet for å ta i et tak mot de grunnleggende årsakene til krig og konflikt.
Årsakene omfatter økonomiske prosesser som ekskluderer og skaper fattigdom. De omfatter ulike former for diskriminering. Og de omfatter muligheter for økonomisk fortjeneste på varer som diamanter og kokain som er etterspurte internasjonalt.
Men det strategiske rammeverket er ikke «besluttsomt» når det gjelder analyse av årsaker til krig. Strategien tar for seg en rekke konkrete aktiviteter eller tjenester som Norge kan tilby - som støtte til utdanning, minetiltak, oppbygging av sikkerhetsstyrker, styrking av stat og støtte til det sivile samfunn. Tilbud av slike tjenester er utvilsomt viktig for etniske minoriteter og andre som er ofre for «grunnleggende årsaker» som for eksempel diskriminering. Men tjenesteyting kan ikke erstatte «besluttsom» handling mot strukturelle prosesser som skaper fattigdom og diskriminering. Slik «besluttsom» handling krever ofte kritikk av regimer som diskriminerer for eksempel etniske grupper.
Den norske «suksessen» som fredsbygger har ikke kommet som resultat av systematisk kritikk av undertrykkende regimer, men heller fordi Norge systematisk har bygget relasjoner til alle parter i ulike kriger. Norge har lært verdien av å holde kjeft - slik som vi gang på gang har avstått fra å stemme i FN når Israel har blitt kritisert. Det fins flere eksempler på at «tilretteleggeren» helst bør ligge lavt:
Tidlig i fredsprosessen i Guatemala kom det til små gnisninger mellom norske og svenske «tilretteleggere». I norske analyser het det at hardhendt svensk kritikk av guatemalanske brudd på menneskerettighetene var «counterproductive», og kunne skade mulighetene for videre forhandlinger.
På Sri Lanka har norske fredsmeglere stadig blitt angrepet når de har vist stor forståelse for tamilske argumenter om diskriminering. I slike forhandlingssituasjoner er det vanskelig å snakke om «diskriminering» og «urettferdighet». «Tilretteleggeren» må legge bånd på seg.
Det er åpenbart en spenning mellom den norske rollen som «tilrettelegger» slik vi har sett den bli utformet de siste 15 årene, og ønsket om å gjøre noe med de grunnleggende årsakene til krig. Freden i Guatemala illustrerer paradokset. De som innledet det norske engasjementet mente at det var nødvendig å finne en fredsløsning før noe kunne gjøres med den knugende fattigdommen som et stort flertall av urbefolkningen lider under. Men åtte år etter fredsavtalen fortsetter rasisme, etnisk diskriminering, gamle eiendomsstrukturer og markedsøkonomi å produsere nye generasjoner fattige. Det er flere sultne mennesker i Guatemala i dag enn for fem år siden.

Det andre spørsmålet som forblir ubesvart, er «hvorfor skal Norge engasjere seg i fredsbygging i Sør?» Mange eksempler på norsk «fredsbygging» er blitt satt i sving av idealister fra det sivile samfunn. Idealistene har gjerne hevdet at fred er et gode i seg selv, og at det er helt naturlig at Norge og nordmenn har et moralsk ansvar for medmenneskers lidelse andre steder i verden. Men før 1990 var det ikke selvsagt at Utenriksdepartementet ville dele et slikt standpunkt. Historisk har UD først og fremst hatt ansvar for å fremme tradisjonelle norske interesser internasjonalt. Nærområdene i nord og Baltikum står naturligvis sentralt. Det samme gjør forholdet til USA og Storbritannia. Guatemala, Sri Lanka, Sudan og Colombia tilhører ikke de tradisjonelle norske interesseområdene.
Når Norge begynte å engasjere seg i fredsbygging internasjonalt, var det altså nødvendig å forsone disse ulike standpunktene. «Image» og «myk makt» ble nyttige begreper. Norsk innsats for fred ga Norge et godt image. Norge fikk anerkjennelse og «myk makt» som kunne brukes i andre saker der tradisjonelle norske interesser sto på spill. Det var et slags «minste felles multiplum» som gjorde fredsbygging tiltrekkende for begge retningene. Samtidig understreket det behovet for å vise fram den norske innsatsen. Norge måtte være synlig. Rollen som «tilrettelegger» passet perfekt, men krevde altså at Norge unngikk åpen kritikk av en av partene. Det forklarer kanskje hvorfor avsnittet om «forsoning» er det mest tafatte i det strategiske rammeverket. «Forsoning» er viktig, heter det, men strategien for «forsoning» strekker seg ikke særlig lenger enn til et generelt ønske om dialog mellom flest mulig av de involverte.
(Innlegget er forkortet. Red.)

Roy Krøvel er historiker og er nå stipendiat ved Historisk Institutt i Trondheim. Han har tidligere arbeidet for Latin-Amerikagruppen i Norge (LAG) og for Studentenes og Akdemikernes Internasjonale Hjelpfond (SAIH).