Bistand til utdanning – et løftebrudd

«Alle store utfordringer i verden i dag har sin basis i fattigdom og store inntektsforskjeller» sier den svenske forfatteren Henning Mankell til Bistandsaktuelt nr 8/2009. Han sier videre at folk må få redskaper til å forbedre sin tilværelse og at utdanning da er en grunnleggende forutsetning. 
Mankell får støtte av mange tenkere og praktikere som hevder at utviklingsprosesser må ta utgangspunkt i individet og lokalsamfunnet der det skal foregå. Utviklingsteori og strategi har de siste tiårene gått fra å legge mest vekt på økonomi og politikk til i økende grad å fokusere på sosiale forhold. 
FNs tusenårsmål og Dakar-erklæringen om «Utdanning for alle» fra år 2000 er direkte følger av denne tenkningen. Økte bevilgninger til utdanningsreformer og omfattende planer er satt i verk, med sentrale mål om grunnleggende utdanning for alle, med kvalitet og relevans, innen år 2015. Norge gikk svært aktivt inn i dette arbeidet med strategimeldinger om «Felles kamp mot fattigdom» og «Utdanning – Jobb nr. 1» fra 2003. Utdanning ble gjort til et hovedområde og vi avga forpliktende løfter om å bidra i et 15-årsperspektiv. Men dette skulle ikke vare. Fra 2006 kom de første signalene om en dreining av den norske bistanden. Jeg er bekymret over hva denne dreiningen kan føre til, og over hvilke motiv som ligger bak.

De siste fire-fem årene har Norge redusert den bilaterale bistanden og følgelig også den direkte utdanningsstøtten. Ambassadene har fjernet sine utdanningsrådgivere og involverer seg ikke lenger i spørsmål angående utdanning. Midlene til utdanning sies å være beholdt, men overføres i større grad gjennom UNICEF, Verdensbanken og andre globale tiltak. Det er vanskelig å beregne hvor mye av bistandsmidlene som faktisk går til utdanning, fordi mye ligger innbakt i andre budsjettposter og tiltak. Men beregninger, blant annet fra Norad, viser en klar nedgang. Målsettingen i strategiene fra 2003 var at vi skulle bruke 15 prosent av de totale bistandsmidlene på utdanning. Det var stigning hvert år fram til 2006 hvor man oppnådde 13,5 prosent. 
Deretter har det gått nedover år for år. For 2009 regner man med at utdanning fikk et omfang på ca 10 prosent av den totale bistanden. Hvordan harmonerer dette for eksempel med besøk av både utviklingsminister og kunnskapsminister til Madagaskar våren 2009, der de understreket betydningen av utdanning? I et bilag til Dagsavisen 12. mars 2009 vises det til hva man har oppnådd, hvor mye som gjenstår og hvor viktig det er å arbeide videre for å nå de målene som er satt. Likevel, Norge bidrar ikke nok til at løftene kan holdes. Internasjonalt ser vi at de samlede bevilgningene til bistand går ned, og med det også støtten til utdanning. Faren er alvorlig for at positive prosesser med det reverseres. 

Det er mange begrunnelser for omleggingen av den norske bistanden. En begrunnelse er at bistandsyterne bør harmonisere sine tiltak og dele ansvaret mellom seg. Vanlig nå er at flere givere samordner sin støtte i et felles bidrag til det nasjonale utdanningsprogrammet som myndighetene står for planlegging og gjennomføring av. Under denne ordningen var Norge med i diskusjonene og kunne bidra med synspunkter basert på egne erfaringer. De norske bidragene ble høyt verdsatt, både av nasjonale og lokale aktører og i giver-gruppen. En annen begrunnelse har vært at langvarig bistand kan føre til avhengighet av bistand, og at landet selv ikke prioriterer sine midler til dette formålet. Imidlertid viser dokumentasjon, blant annet presentert av Birger Fredriksen i foredrag på NUPI september 2009, at andelen til utdanning i nasjonale budsjetter har økt samtidig med økt bistand til utdanningssektoren.
 
Norge skal etter sigende prioritere å bistå der hvor vi har mest å bidra med, og det er tydeligvis ikke på utdanningsfeltet. Dette representerer etter mitt skjønn en helomvending i forhold til bistanden for bare 5 år siden. Det kan høres bra ut at Norge skal bidra der vi har spesielt mye kompetanse og ekspertise. Behovet for kompetanse er også stort innenfor disse områdene og opplæring er sentrale komponenter i mange av tiltakene. Men opplæringstiltakene støter ofte på problemer fordi grunnleggende skolegang som fagopplæringen må bygge på mangler. Et eksempel er Øst-Timor, som har fått støtte gjennom programmet «Olje for utvikling». For å læres opp til forvaltning av oljesektoren skulle studenter få opplæring i Norge. 
Det viste seg vanskelig å finne nok representanter med tilstrekkelige grunnkunnskaper til å fylle programmet. Å styrke matproduksjonen og gjøre den mer produktiv er et annet viktig område. I sektor etter sektor melder behovet seg for opplæring og fagkunnskap. Men da må grunnkunnskapen finnes og opplæringstilbudene være tilstede. Dette viser hvor omfattende og viktig utdanningsområdet er. Og da har jeg ikke nevnt utdanningens egenverdi og betydningen for demokratiutvikling, forskning og nyutvikling. 

Det er ikke et poeng for meg å hevde at utdanning er det eneste som nytter. Snarere tvert i mot, utdanning må virke sammen med en rekke andre tiltak i samfunnet. Jeg har all respekt for at det er viktig å utvikle økonomiske muligheter og teknologi som kan føre til arbeidsplasser og inntekter både til staten og til folk. Mange av tiltakene som bistanden nå vil satse på er viktige og riktige. 
Retorikken sier at man skal trekke bistanden mer inn i vår generelle utenrikspolitikk og gjøre den mer basert på partnerskap, med investeringer og økonomisk samarbeid innenfor områder der Norge har særlig kompetanse. Mitt spørsmål er om dette ikke er mer generell norsk politikk som bør benytte midler fra egne budsjetter og ikke bistands­midler? «Olje for utvikling» er et felt hvor Norge har mye å gi på bistandsfeltet. Samtidig har vi sterke egeninteresser og det må skilles klart mellom disse i bruk av budsjetter og gjennomføring av tiltak. 
Korrupsjon er et annet prioritert område. Det burde være generell norsk politikk å bekjempe korrupsjon i alle sammenhenger, globalt og bilateralt. Fred og menneskerettigheter er et tredje område hvor også Norge bør arbeide i alle fora. For alle de prioriterte områdene kan man finne tiltak som har bistandskarakter. Men det kan bli vanskeligere å skille mellom bistandstiltakene og generell norsk politikk, hvor Norge har egne mål å forsvare som ikke alltid henger sammen med bistandsmålene, og heller ikke alltid er de samme som utviklingslandenes mål. 
«Et løfte er et løfte» minnet norske skolebarn statsminister Jens Stoltenberg om da de fikk møte han i forbindelse med internasjonal uke høsten 2007. De tenkte på løftene som lå i tusenårsmålene. Jeg tror det er svært uheldig at løfter brytes av beslutningstakerne. Det utvikler politikerforakt og aggresjon i forholdet mellom den rike og fattige verden, og sår tvil om hva som til enhver tid er våre egentlige motiver. 
Internasjonalt samarbeid skal bidra til å bedre levekårene for de fattigste. Hvordan når man best fram til dem det gjelder? Og hvorfor kan vi ikke stå ved våre forpliktelser? Norge ga store og tydelige løfter som vi har fulgt opp i bare ca. fem av de femten årene som forpliktelsene omfattet. Det er vanskelig å finne holdbare bistandsfaglige argumenter for å redusere prioritet, engasjement og støtte til utdanning slik det er gjort i den norske bistanden de siste årene. Det er både ulogisk og etter min mening svært uheldig.