Slacktivistene denger tilbake
De unge blir beskyldt for å være for lite opprørske; de er slacktivister og slabbedasker som ikke gidder å løse de store verdensproblemene. Det er førtiåringene som maser og synes ting var bedre før. Her gir ungdomsorganisasjonene svar på tiltale.
Ekern og Aakvaag er snorkivister; de som gjorde opprør da de var unge, men som nå støver bort i sine voksenjobber i et eller annet departement og romantiserer gamle dager da ungdommene var “virkelig engasjerte.”
Leder i Changemaker, Hanne Sofie Lindahl
Meningene om ungdom har ikke forandra seg stort de siste 2500 årene
Nicklas Poulsen Viki, leder SAIH
Dette er saken: Seminaret Ungdomsopprøret som forsvant på Munch- museet 13.august slo hardt mot 20- åringene. De ble beskyldt for å være slacktivister – de som sitter på nett, aktive bare med pekefingeren når de heftig og begeistret trykker like på en kampanje mot urettferdighet, for så å poste siste oppdatering fra ferieturen til Kreta. Lenke- gjengen har blitt en like- gjeng, ble det sagt.
– Ungdomsgenerasjonen i dag er den streiteste, kjedeligste, ordentligste og mest lydige generasjonen siden krigen. Generasjon Lydig gjør ikke opprør slik tidligere generasjoner har gjort. Det er den første generasjonen siden etterkrigstiden som ikke dytter samfunnet i en ny retning, sa sosiolig Gunnar Aakvaag og spurte:
– Hvor blir det av opprøret? Les resten av saken her.
Ungdomsorganisasjonene Press, Changemaker og Spire lot seg provosere, her er denger de tilbake mot anklagene.
– Ekern og Aakvaag er snorkivister
Hanne Sofie Lindahl er leder i Changemaker, Kirkens Nødhjelps ungdomsorganisasjon.
De som en gang var opprørere selv tar ofte for gitt at vi som ungdom skal være som dem. De påpeker hvordan vi som “generasjon lydig” mister engasjement og handlekraft. Men mens de voksne holder pekefingeren på oss, holder ungdom pekefingeren på løsningene på verdens urettferdighet.
Simen Ekern og Gunnar Aakvaag ser seg som representanter for de “ekte” aktivistene. Jeg vil heller kalle dem snorkivister; de som gjorde opprør da de var unge, men som nå støver bort i sine voksenjobber i Norges Bank eller et departement og romantiserer gamle dager da ungdommene var “virkelig engasjerte”. Hvor er dere nå? Det er ikke ungdom alene som skal redde verden - alle må med. Bankmenn, byråkrater, mammaer, besteforeldre – vi trengs alle sammen.
Verden er ikke så svart/hvitt som den en gang var. Å finne svar på verdens urettferdighet er mer komplekst enn å hjelpe “Afrika” eller bekjempe “kapitalismen”. Den globale verden har tvunget unge aktivister til å tenke nytt om politisk påvirkning.
Opprøret har blitt smartere. Smartivister? Sosiale medier har skapt en unik mulighet til å nå mange på kort tid. Stortingspolitikerne har som regel alltid en åpen dør. Vi trenger ikke lengre å skrike nei og lenke oss fast til trær for å få til forandring. Hvis vi vil få fram saken vår, må vi tenke kreativt og bruke LOL-faktoren. Hvis vi vil få norske selskaper til å betale skatt i fattige land, kaller vi finansministeren for “Siggy” (aka. Sigbjørn Johnsen) og lager fanclub på størrelse med Justin Biebers, så er loven på plass to år senere.
Facebook-likes er kanskje ikke det som til slutt redder verden, men det gir ungdom en måte å uttrykke seg på. I tillegg er det med på å så frø for videre engasjement. Og, ja, vi er enige i at vi trenger flere med. Men aldri før har frivillige organisasjoner hatt så stor vekst. Medlemskap i ungdomspartier er på et toppnivå på flere tiår, samtidig som de gamle melder seg ut av moderpartiene.
Den digitale pekefingeren som rettes mot liker-knappen på en facebook-post er et uttrykk for at rettferdighetssansen til dagens unge er i god form. Vi har ikke ett prosjekt, men mange: Vi skal stanse våpeneksporten til diktaturer, sikre at handelsavtaler ikke går på bekostning av utvikling, at verdens største pensjonsfond brukes til noe nyttig, at norske selskaper betaler skatt i utviklingsland - lista er lang. Hadde vi fått med oss snorkivistene også, tror jeg vi hadde kommet en lang vei.
– Dere er ikke lenger del av opprøret
Nicklas Poulsen Viki er leder i Studentenes og akademikernes hjelpefond (SAIH)
Voksengenerasjonen klager over at vi ikke engasjerer oss nok, men samtidig nekter de oss det spillerommet vi fortjener. Ungdom utgjør en fjerdedel av verdens befolkning, men likevel er kun to prosent av verdens parlamentarikere under 30 år. Fra alle kanter får vi høre at «ungdom er morgendagens ledere». Men ungdom er faktisk ikke fremtiden, vi er nåtiden.
Det har norsk ungdom vist gang på gang – kanskje ikke ved at vi har lenket oss fast og marsjert i gatene, men ved at vi har jobbet strategisk for å få politiske gjennomslag. Grunnen til at deltakerne på seminaret om Ungdomsopprøret som forsvant ikke føler at dagens ungdom er like aktive, er kanskje at de ikke lenger er en del av fellesskapsfølelsen i opprøret. Kanskje har de ikke tatt seg tid til å skjønne hva vi bryr oss om eller måten vi arbeider på.
Jeg vil også stille et spørsmål den andre veien. Hvor var egentlig aktivistene på 80-tallet da finansverdenen la grunnlaget for mange av de utfordringene vi unge i dag må løse? Ungdomsorganisasjonene i dag er opptatt av å gjøre oljefondets investeringer mer etiske, sette søkelys på skatteparadisene og med å få slutt på storskala ressurstyveri. Ja, fortell oss hva det var dere fikk til, som ikke vi får til i dag!
For nesten 2500 år siden sa Sokrates at ungdom elsket luksus, hadde dårlige manerer og at de kun pratet i stedet for å arbeide. Og det er visst hakk i plata. Mye har skjedd på 2500 år, men meningene om ungdom har ikke forandra seg stort.
