Kritikk, kaos og høye forventninger 

– Det er en dårlig idé at du fotograferer.

Svetteperlene renner nedover tinningen til den unge byggelederen, som har ansvaret for utgravningen av et kloakksystem nær sentrum av Belém i det nordøstlige Brasil.

Jeg prøver å forklare ham at jeg faktisk synes det er en glimrende idé å ta bilder, ettersom jeg nettopp har reist til Belém for å skrive om forberedelsene til COP30, som han jo holder på med. Men byggelederen lar seg ikke rokke og har heller ikke planer om å forklare hva problemet skal være. Jeg har flere teorier.

Brasils forberedelser til klimatoppmøtet – det viktigste på mange år – har vært innhyllet i polemikk. I internasjonale medier har debatten om hvorvidt Belém i det hele tatt egner seg som arena for forhandlingene, i stor grad overskygget diskusjonene om klimafinansiering og de avgjørende nasjonale klimamålene som i henhold til Parisavtalen nå skal oppdateres.

En strøm av artikler og reportasjer har blant annet fokusert på mangelen på sengeplasser til de rundt 50 000 som forventes å besøke den historiske byen i utkanten av Amazonas når møtet starter 10. november.

«Brazil Invited the World to the Amazon. It’s Become a Big Headache», skrev The New York Times i september, og avisen meldte at normalt billige rom koster opptil 600 dollar – eller 6000 kroner – per natt i Belém.

Andre medier har rapportert om rom til 15 000 dollar på Booking.com, og sjefsforhandlere fra flere utviklingsland har advart om at prisene kan true fattige lands deltakelse.

Medieomtalen har satt arrangørene under press, og sånn sett er det forståelig om den unge byggelederen helst ikke vil få ansiktet sitt på trykk i enda en kritisk artikkel.

Etter å ha vandret rundt i Belém i nesten en uke og snakket med både forskere, journalister, næringsdrivende og lokale innbyggere, kan jeg imidlertid ikke unngå å tenke at han er blitt et offer for en ensidig mediedekning – en dekning som kanskje har pekt på relevante bekymringer, men som knapt har gitt plass til de positive sidene ved å arrangere COP30 i Belém.

For få steder står klimakampens mange kompleksiteter, motsetninger og mulige løsninger så tydelig frem som i Belém.

Klimaurettferdighet

Belém ligger i deltaområdet øst i Amazonas, nær nok Atlanterhavet til at tidevannet får elvene som omgir byen til å renne baklengs. Det gjorde stedet til en ideell havn for portugiserne, som grunnla byen i 1616 som et fremskutt forsvar for adgangen til regnskogen.

Under gummiboomen nesten 300 år senere ble Belém, portugisisk for Betlehem, det finansielle og administrative sentrum for handelen med lateks. Akkurat som i søsterbyen Manaus, et stykke opp langs Amazonas, ble det anlagt parisiske avenyer, og både operastjerner og eksklusive prostituerte ble hentet inn fra hele verden.

I dag hvisker bygningene i sentrum fortsatt om en svunnen storhetstid – men de skriker samtidig om forfallet som kom etterpå.

– I Belém er fattigdommen ikke bare tydelig i periferien, men overalt i byen, sier Raylson Max da Silva Castro, en forsker i sosial og miljømessig utvikling i Amazonas, som er tilknyttet flere brasilianske føderale universiteter.

Belém er en av Brasils fattigste storbyer, med et BNP per innbygger på knapt 4 000 dollar, under halvparten av landsgjennomsnittet. Bare 60 prosent av byens 1,3 millioner innbyggere er koblet til kloakksystemet, en av de laveste ratene i landet, og kun to tredjedeler har innlagt vann.

For mange har klimaendringene gjort livet vanskeligere. De siste tiårene har oversvømmelser blitt mer omfattende, erosjonen langs kysten mer aggressiv, tørkeperiodene lengre og hetebølgene mer ekstreme.

Byen er i seg selv et eksempel på det paradoksale fenomenet at klimaendringene rammer hardest dem som historisk sett har bidratt minst til å skape krisen. Og det gjelder både mellom land og innad i land, konstaterer Castro.

– Det man ser i Belém, er den klassiske definisjonen på klimaurettferdighet og miljømessig rasisme. De fattigste, som ikke har bidratt til den globale klimakrisen, betaler den høyeste prisen – de merker konsekvensene hver dag på kroppen, sier han.

Belém har blitt sminket

For å understreke poenget, tar Castro meg med til Vila Barca, en stor favela i utkanten av sentrum, der kloakken fra rikere nabolag renner gjennom. Rundt 80 prosent av beboerne bor i palafitas – de skrøpelige trehusene på påler over vannet som omkranser byen.

Vi balanserer på smale gangbroer mellom hjemmesnekrede hus, der noen selger øl eller ispinner fra vinduet for å tjene en ekstra slant. På restene av et sammenrast hus ligger noen katter og slikker sol før nattevakten mot rottene begynner.

Offentlige tjenester har alltid haltet her, forteller Janaína Gonçalves Freitas, en 53 år gammel førtidspensjonist med et smittende smil. Etter at Brasils største mediehus O Globo satte søkelys på forholdene i favelaen, har hun fått nytt vannrør innlagt i huset med «helt klart vann».

– Tidligere kunne vannet være gult. Man kunne knapt bruke det til å vaske seg, sier hun.

Prosjektet i Vila Barca er finansiert med deler av de fire milliarder reais (omtrent 7,5 milliarder kroner) som er satt av til forberedelsene til COP30. Ifølge Americas Quarterly går en fjerdedel av midlene til forbedring av kloakksystemer, 30 prosent til mobilitet, og nær 10 prosent til losji, blant annet leie av to cruiseskip.

Resten brukes på infrastruktur og bygging, oppgradering av flyplassen, modernisering av en sentral promenade langs en elv i den velstående delen av byen og utvidelse av selve konferansefasilitetene.

– Når COP30 er over, drar utlendingene hjem, men byen blir igjen. Prosjektene som nå bygges, skal forbedre livskvaliteten for Beléms befolkning, sa president Luiz Inácio Lula da Silva da han åpnet promenaden i oktober.

Men flere av dem som sjelden setter sine ben i sentrum og enda sjeldnere opplever investeringer i egne nabolag, er skeptiske. To eldre båtbyggere jeg møter i utkanten av Vila Barca, kaller hele COP30 «et narrespill for de rike» og «et gigantisk hvitvaskingsprosjekt». Flere gateselgere, taxisjåfører og andre lokale beskriver sarkastisk prosjektene som at «Belém har blitt sminket».

Anklagene deres er i bunn og grunn en frustrert klassekritikk: Belém har fått over én milliard dollar for å arrangere et møte om hvordan man skal løse problemene som de rikes pengejakt har skapt, og så bruker man alle pengene på de rike. For hvem andre bruker flyplassen, hotellene, promenaden og de dyre restaurantene ved havna?

Kritikken er forståelig, selv om den overser noen av de positive sidene ved investeringene. Samtidig peker anklagene på et kjerneproblem i klimakampen i utviklingsland: at lokalbefolkningens behov for kortsiktig økonomisk gevinst veier ofte tyngre enn visjoner om grønn omstilling.

For mange i Belém er hovedfokuset rundt COP ikke på forhandlingene, men på investeringene. Det er denne balansen Lula har forsøkt å navigere ved å velge Belém som vertsby.

Klima eller utvikling

Internasjonale kritikere mener det hadde vært bedre å diskutere planetens framtid i Rio de Janeiro. Utover vakrere strender har Rio allerede infrastrukturen og erfaringen fra det suksessfulle klimamøtet i 1992, som la grunnlaget for den første COP-en i 1995.

Men Rio er også en av Brasils rikeste byer, og Lula er kjent som «de fattiges president». Mange av stemmene til Arbeiderpartiet hans kommer fra det fattige nordøst, som har en høyere andel urfolk og etterkommere av slaver.

I tillegg til lokal kritikk av hvordan investeringene i Belém prioriteres – forsterket av ytre høyre og korrupsjonsanklager mot lokalpolitikere – møter Lula også motstand fra miljøbevegelsen og internasjonal skepsis til regnskogsbyen som vertskap.

Selv om han har lovet å stanse ulovlig avskoging innen 2030 og fører en klart grønnere politikk enn sin høyreekstreme forgjenger Jair Bolsonaro, har han også godkjent nye oljeboringer i Amazonas og akseptert deler av en miljølov med potensielt ødeleggende konsekvenser.

Den tidligere fagforeningslederen forsvarer det med behovet for energisikkerhet, men mange forstår at det først og fremst handler om penger i statskassa. Lulas politikk er med andre ord mer rød enn grønn – et klassisk dilemma for venstresidens klimapolitikk.

Likevel støtter selv noen av de mest innbitte kritikerne av miljøpolitikken hans beslutningen om å legge toppmøtet til Belém.

– Man kan ikke snakke om klima uten å snakke om Amazonas, sier Mary Tupiassu, miljøjournalist og redaktør fra Belém, som står bak en rekke kritiske undersøkelser av regjeringens mørke energiprosjekter.

Over en fisk med açaí – en lokal spesialitet fra Beléms Unesco-anerkjente gastronomi – argumenterer hun for at løsningen på planetens utfordringer ikke kan komme fra de samme som skapte problemene. Med det mener hun at vi må bort fra det eurosentriske perspektivet som i århundrer har betraktet naturen som en økonomisk ressurs.

Sett fra det perspektivet er Belém en ideell arena. Regnskogens lokalbefolkning – selve frontlinjen i klimakampen – skal nemlig stå bak en lang rekke arrangementer parallelt med klimakonferansen. Samtidig vil et bredt spekter av sosiale organisasjoner være massivt til stede, og Lulas regjering har dessuten koordinert at rundt 1000 urfolk skal delta i de offisielle forhandlingene.

– I fraværet av verdens største klimautslipper, USA, er det de arrangementene som virkelig vil utgjøre en forskjell, sier Mary Tupiassu.

Hotel COP 30

Det ligger en tragikomisk ironi i at nettopp losji har fått så mye oppmerksomhet i debatten om det første klimatoppmøtet i Amazonas. Belém er nemlig full av såkalte sem-tetos – mennesker uten tak over hodet. Hver kveld ser jeg dem bre ut papp og legge seg tett i tett under halvtakene ved det historiske Teatro da Paz. Men det er ikke deres senger som blir diskutert.

Spørsmålet om hotellsenger har fått «absurd og uforholdsmessig mye oppmerksomhet» i årets klimadebatt, mener Marcio Astrini, direktør for Observatório do Clima, en paraplyorganisasjon for brasilianske klima-NGOer. Likevel er temaet ikke helt irrelevant.

– Jeg mener ikke at det er noe problem at Brasil har valgt Belém. Problemet er hvordan spørsmålet om losji ble håndtert, sier Astrini.

En bedre styring fra myndighetenes side kunne ha sikret rimelige priser fra starten av. Det har kostet dyrebar tid, som burde vært brukt på å forhandle hovedpunktene på klimadagsordenen, konstaterer han, og peker på at mange land ikke har levert sine oppdaterte klimamål i tide.

Ironisk nok har prisene på overnatting nå falt markant, fordi mange utleiere ikke har fått leid ut boligene sine.

– En stor del av skylda for det skjeve fokuset i debatten ligger hos mediene, sier Fabio Ferreira, en hotelleier med en myk stemme og et vennlig blikk som driver det nyrenoverte Hotel COP 30. 

Flere medier har brukt hotellet hans som eksempel på Beléms utfordringer med overnatting, ettersom det tidligere var et motell hvor man kunne leie rom på timebasis til intime aktiviteter.

– Men prisene våre har hele tiden ligget på 150 dollar natten per person, og vi er fortsatt ikke fullbooket, sier Fabio Ferreira og slår ut med armene.

Han legger til at ingen medier har nevnt at han ikke var eier av motellet, men overtok det og valgte det nye navnet fordi han er stolt av at Belém skal være vertskap for klimatoppmøtet. Debatten om COP er «totalt politisert», sier Ferreira, som mener mange har kritisert Belém uten å ha gjort hjemmeleksen sin ordentlig. Man kan jo alltid finne absurde priser på Booking.com hvis man bare sorterer etter høyeste pris, sier han og konstaterer:

– Det de skriver, stemmer ikke. Belém er klar for COP.