– Statsråder stiller ikke norske selskaper til ansvar

– Norsk statsråder lever på et omdømme som ikke lenger svarer til virkeligheten, sier Mark Curtis, forfatter og konsulent. Han har tidligere vært direktør for World Development Movement, leder for politisk avdeling i både Christian Aid og ActionAid. Hans bok Web of Deceit: Britain’s Real Role in the World, har fått mye oppmerksomhet.

Forum for utvikling og miljø har bedt ham se på Norges “virkelige” rolle i verden. Resultatet er blitt rapporten ”Doublethink: The Two Faces of Norway’s Foreign and Development Policy”. Dobbeltenkning er et begrep hentet fra George Orwells roman 1984. Det er evnen til å akseptere to motstridende tanker samtidig.

Rapporten presenteres i Oslo torsdag. Statsrådene Støre og Giske er blitt invitert til å debattere rapporten, men har valgt å ikke stille. Mange av dilemmaene i norsk utenrikspolitikk som han trekker fram har tidligere vært omtalt i Utenriksdepartementets Refleks-prosjekt.

Curtis tar for seg norske myndigheters og publikums selvbilde som et lite land med høye etiske standarder som gjør godt i verden. Norge er en stor bistandsgiver, en sterk støttespiller av FNs fredsarbeid og har en internasjonal miljøprofil.

– Det er lettere å si retorisk at man er etisk, enn å faktisk være etisk. Norge har rykte på seg for å være etisk. Det virker på meg som at norske statsråder har mistet dette i praksis, og at de overlever på et godt renomme som egentlig ikke lenger eksisterer.Det er ikke lenger mulig å si at landet har en overordnet etisk utenrikspolitikk, sier Curtis.

På flere punkter mener Curtis at det moralske selvbildet ikke samsvarer med virkeligheten, og at verdens oppfatning av Norge vil endre seg i negativ retning framover. Har tar for seg flere forhold:

* Investeringer.

Selv om Statens pensjonsfond – utland har etablerte etiske kriterier for investeringer, og har ekskludert over 28 selskaper fra porteføljen, fortsetter fondet å investere i selskaper som bryter menneskerettigheter og skader miljøet. Han trekker fra selskaper som Monsanto, Coca Cola, AngloGold Ashanti, Chevron og en rekke israelske selskaper som skal være delaktige i okkupasjonen av palestinske områder.

– Fondet, med en kapital på over 2000 milliarder kroner, er ikke mer etisk enn andre investeringsfond, mener Curtis.

* Oljeindustrien

Norsk oljeindustri er i økende grad aktiv i stater som bryter menneskerettigheter. Han nevner Aserbajdsjan, Angola, Irak og Iran.

– Norske statsråder liker å vise til at norske oljeselskaper fremmer åpenhet og innsyn. Men det er bare det første steget. Statoil har vært i Angola i 17 år. Det er berettiget å spørre om folk i Angola har fått det noe bedre av den grunn. Jeg tror ikke det hadde vært så ille om Statoil trakk seg ut av Angola eller andre land som ikke sørger for at oljeinntektene kommer befolkningen til gode, sier Curtis. Han mener norske myndigheter må stille strengere og bindende krav til norsk næringslivsvirksomhet i utlandet.

* Klimautslipp.

Norsk oljeindustris utslipp av klimagasser blir ikke oppveid av den norske miljøbistanden.

* Norsk våpensalg.

– Det virker som om at den norske våpenindustrien er en ikke-sak i norsk offentlighet. Det er mange spesifikke deler av våpeneksporten som er uetisk – som for eksempel salget av sambandsutstyr til Saudi Arabia. Og det å selge våpen til Storbritannia og USA når de er engasjert i offensive operasjoner i Irak. Slik saker hadde vært lett å undersøke. Myndighetene ønsker ikke å ta denne debatten, mener Curtis.

*Privatisering

Norge har bidratt til å presse Verdensbanken til å slutte med å stille betingelser om privatisering og liberalisering på utviklingsland, men støtter fortsatt opp om bankens utviklingsmodell for privatsektor. Han mistenker norske energiselskaper for å nyte godt av privatiseringsprosesser som Norge fremmer i utviklingsland.

Curtis tror at det blir økt fokus på norsk oljeengasjement i utlandet og våpensalg i årene som kommer. Han tror at Norge ligner mer og mer på USA, Storbritannia og Frankrike når det gjelder å fremme interessene til eget næringsliv.

– Norge skiller seg ikke ut fra andre rike land når det gjelder å utnytte planeten til eget beste, sier Curtis.

– Norske regjeringsmedlemmer ser ut til å tro at de kan ha en stor oljeindustri og samtidig lede an i kampen mot klimaendringer. De tror de kan arbeide i korrupte og undertrykkende regimer og fortsatt kjempe for menneskerettigheter; fremme norske næringslivsinteresser og samtidig være pionerer på sosialt ansvar; og at de kan snakke om en omfordeling av rikdommen i verden samtidig som oljefondet fortsetter å investere i skatteparadiser, sier Curtis.