Statssekretær og ekspert på opprør

Oslo 2002. Et trehodet troll ruver over folkemassene på Jernbanetorget. Verdensbanken holder forskningskonferanse i Holmenkollen, og den folkelige motstanden mot den internasjonale utviklingsbanken når et foreløpig norsk høydepunkt. Sosialistisk Ungdom har laget et pappmasjétroll som symboliserer alle erkefiendene: Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon.
«Flosshattene på hodene symboliserer kapitalismen,» sier SU-leder Ingrid Fiskaa til Aftenposten.
Syv år etter blir banken en viktig samarbeidspartner, enten hun vil eller ikke.
– Hvordan blir det å samarbeide med Verdensbanken om utviklingsspørsmål?
– Det er klart det er en utfordring. Norge har imidlertid på flere felt tatt en lederrolle i å være kritisk til Verdensbankens rolle. Vi kommer nok fremdeles til å gi penger via banken. Men regjeringen forutsetter at det ikke stilles krav om privatisering og liberalisering, og at banken gjennomfører reformer, sier 32-åringen som opprinnelig er fra Bryne.
På spørsmål om hva som gjør henne til en god kandidat til jobben, peker hun på nettopp bakgrunnskunnskapen.
– Jeg har jobbet med utviklingspolitikk i mange år gjennom frivillige organisasjoner. Jeg har deltatt i de siste ti årenes oppblomstring av folkelig engasjement om disse spørsmålene – fra gjeldsslette og Verdensbankens rolle til nyere emner som skatteparadis og kapitalflukt, sier Fiskaa.

Om «milde gåver» og krig

Den nyutnevnte statssekretæren har fått med seg flere demonstrasjoner enn de aller fleste de siste årene. Hun har vært offisiell talsperson og senere leder for Fredsinitativet, som demonstrerte mot invasjonen i Irak og norsk krigføring i Afghanistan. I tillegg har hun vært styremedlem i Attac. Siden 2005 har hun vært medlem av sentralstyret i SV.
I sin spalte i Klassekampen har Fiskaa skrevet om G8-landenes «Afrika-triks», for å ta oppmerksomheten vekk fra andre upopulære vedtak:
«Svolt og sjukdommar i Afrika skal avhjelpast med milde gåver. Så kan dei kle seg i sine finaste smil på det avsluttande gruppebiletet, og håpa at det er dette verda hugsar: At dei stiller opp for dei aller fattigaste, sjukaste og svoltnaste. […]Ved å bruka bistandspengar på medisinar kan dei rike landa sjå ut som dei hjelper Afrika, medan dei eigentleg både subsidierer og vernar patentrettane til sine eigne storselskap.»
– Hvilken rolle mener du bistanden har i å skape utvikling?
– Jeg vil gjerne vente til jeg kommer i gang med å mene veldig mye om dette og andre spørsmål. Men jeg er glad for at utviklingspolitikken er blitt mer politisert, og at man setter utvikling inn i en større sammenheng som blant annet handler om globale maktforhold. Dette er en riktig utvikling, i stedet for det til dels skarpe skillet mellom bistand og politikk som man tidligere hadde.

Erfaring fra 1700-tallet

Når Fiskaa nå går inn som statssekretær for utviklingssaker setter hun siste innspurt i lektorutdanningen på vent. Men masteroppgaven i historie rakk hun å levere fredagen før hun gikk inn i regjeringen. Den handlet om Lofthusreisinga, et bondeopprør på 1700-tallet.
– Dette var den største folkelige bevegelsen under eneveldet. Jeg så spesielt på statsmaktens håndtering av dette opprøret, sier Fiskaa.
– Er det noen lærdommer du kan ta med deg inn i jobben du nå går inn i?
– Det finnes ting å lære. Den gangen lente man seg på militærmakt, og var ikke veldig engstelig for å bruke den. Men det var også mer sofistikerte virkemidler. De førte etter hvert den folkelige uroen inn i en juridisk prosess. Grunnen til at bevegelsen klarte å mobilisere så mange var at bøndene hadde kunnet samle seg om noen enkle og begripelige krav. Alle tingene som da måtte dokumenteres, gjorde at styrken og fellesskapet smuldret opp.
– Og parallellen til i dag er?
– At politikken blir mer og mer rettsliggjort. For eksempel stilles det veldig høye krav til detaljkunnskap, dokumentasjon og bevisføring dersom man vil utfordre sterke interesser. Dette kan være veldig tøft for grupper med knappe ressurser.