Norge sjekket ikke om Zambia-bistanden når fram

«Det er grunn til å si at fattigdomsreduksjon mangler både som nasjonal og internasjonal prioritet i Zambia,» heter det i den første store landevalueringen av norsk utviklingshjelp.

Den tar for seg årene 1999 til 2005. Et underliggende spørsmål er hvorfor vanlige zambiere etter 40 år med utviklingsbistand fortsatt er like fattige som de var da landet fikk uavhengighet. Evalueringen forsøker å svare på spørsmålet ved å ta for seg maktforholdene innad i Zambia og mellom givere og zambiere.
- Det er ingen grunn til å tro at de generelle oppdagelsene i evalueringen er enestående for Zambia, sier lederen for Norads evalueringsavdeling, Asbjørn Eidhammer.
Oxford Policy Management, som har laget evalueringen på oppdrag fra Norads avdeling for evaluering, har også sett nærmere på norsk støtte til naturreservatet Luangwa, arbeidet for å styrke riksrevisjonen og prosjekter for jordbruksutvikling i Nordprovinsen.

I perioden 1990 til 2005 utgjorde norsk bistand til Zambia totalt 600 millioner dollar av totalt 12 627 millioner dollar i internasjonal bistand.

Maktnettverk. Evalueringen trekker fram betydningen av det sentraliserte, politiske systemet i Zambia under presidentene Kenneth Kaunda, Fredrick Chiluba og Levy Mwanawasa. Systemet preges av "store menn" som sitter på toppen av et nettverk av slekt og stammefrender som er avhengige av dem for å få tilgang til statens ressurser. Delvis med unntak av Kaunda, har den politiske makteliten ikke prioritert fattigdomsreduksjon. De har brukt offentlige midler for å holde seg ved makten, framgår det av rapporten.
Oxford-forskerne innrømmer at Zambias politiske system ikke kan ta hele skylden for at fattigdommen ikke er redusert og at demokratiet ikke er bedre forankret. Andre faktorer, som motstridende krav fra givere, internasjonale økonomiske forhold og regionale kriser, spiller inn.
- Likevel er det de nasjonale politiske systemer og strukturer som er avgjørende for hvordan ressurser blir fordelt, skriver forskerne. De påpeker at i mangel på et sterkt partisystem, et uavhengig parlament og sterke vaktbikkjeorganer, er det de frivillige organisasjonene, lokalsamfunnsgrupper og religiøse organisasjoner som er blitt den eneste reelle opposisjonen i landet. Mediene har også begynt å spille en aktiv rolle med å stille myndighetene til ansvar. Samtidig er det fortsatt slik at flertallet av befolkningen på landsbygda lever isolert, er fattige og uten utdanning. De har få som taler sin sak i rikspolitikken, der alle avgjørelser fattes.

Seriøs giver. Norge blir blant zambiske samarbeidspartnere ansett for å være en fleksibel og sjenerøs giver, og har vært flink til å tilpasse seg landets egne utviklingsplaner. De fleste norskfinansierte prosjekter og programmer er begrunnet med at de vil ha en positiv innvirkning på landets fattige, enten i form av bedre tilgang til tjenester eller bedre muligheter til å livnære seg. Evalueringen slår fast at "de umiddelbare resultatene av disse prosjektene er bare løst forbundet med fattigdomsreduksjon".
Den mener det er lite som tyder på at Norge sjekker at programmene de har satt i gang fortsatt er relevante for de fattige.

Noen suksesser. Evalueringen av tre bestemte prosjekter trekker ikke entydige konklusjoner:
* Støtte til nasjonalparken South Luangwa har bidratt til bedre viltforvaltning og etableringen av lokale strukturer for å håndtere inntekter fra økt turisme. Men i den senere tid har sentralforvaltningen overtatt mer avgjørelsesmyndighet og fordelingen av inntektene. Dette har svekket lokalbefolkningens inntektsgrunnlag og opplevelse av eierskap til prosjektet.

* Jordbruksstøtten i Nordprovinsen ble betraktet som mislykket allerede i 1997. Granskerne ser nå at jordbrukssektoren begynner å røre på seg - takket være bøndene selv og endrede økonomisk forhold, og ikke på grunn av myndighetenes tiltak.

* Norges bidrag til åpenhet i samfunnet ved å styrke kontoret til den zambiske riksrevisjonen virker på kort sikt å være positiv, mener forskerne.

Bør gjøre mer. Oxford Policy Management mener at Norge bør gjøre mer for å støtte utviklingen av en moderne demokratisk stat i Zambia:

* Oppmuntre intellektuell og offentlig debatt om politiske saker og fattigdomsreduksjon. Norge bør sparke liv i debatten om hvordan økte kobberinntekter skal komme vanlige folk til gode.
* Øke den direkte støtten til lokale ikke-statlige organisasjoner istedenfor å kanalisere hjelpen gjennom norske organisasjoner.
* Bidra til å styrke offentlig forvaltning slik at den blir mer desentralisert.
* Støtte videreutviklingen av de formelle kontrollfunksjonene i det politiske liv.
* Norge må skaffe seg mer kunnskap om den politiske konteksten man arbeider innenfor i Zambia.