Norske diplomater beskyttet ”Den svarte Kristus”
”Takk for alt mellom 1962 og 1966”, skriver den sørafrikanske kunstneren Ronald Harrison til den norske ambassadøren. Førti år er gått og han har ikke glemt de norske hjelperne. Bistandsaktuelt kan nå fortelle om den hemmelige norske hjelpen til kunstneren bak et viktig maleri i kampen mot apartheid.
- Slik næringslivsordningene er organisert i dag, er det bare store eller svært nisjepregede bedrifter som har sjanse til å finne fram i systemjungelen, sa Rune Bjerke på konferansen «Mellom bistand og business», som Norges Eksportråd arrangerte i begynnelsen av januar.
Verken Bjerke eller resten av norsk næringsliv er fornøyd med den nye strategien for næringsutvikling i Sør. Hovedankepunktet er at det er satt av for lite penger i næringslivsordningene.
- En større andel av bistandsmidlene bør kanaliseres gjennom seriøse aktører i næringslivet for å skape et lokalt bærekraftig næringsliv. Det ville være et effektivt tiltak for å redusere fattigdom. I denne sammenhengen er det et stort behov for å samordne de ordningene som er tilgjengelige for næringslivet, sier Bjerke.
Ti steder. Scancem International har lang erfaring fra innsats i utviklingsland, fortrinnsvis afrikanske. I dag er bedriften inne i ti land, deriblant Nigeria, Tanzania, Angola og DR Kongo. Scancem er selv en ivrig bruker av de ulike næringslivsordningene.
- Problemet er at man må forholde seg til svært mange organisasjoner og institusjoner i de ulike prosjektfasene, fra innledende forundersøkelser til prosjektet er fullfinansiert. Derfor burde man redusere tallet på institusjoner, sier Bjerke.
En rask opptelling viser at ordningene i dag i hovedsak er administrert i over ti forskjellige institusjoner, bare i Norge. I tillegg kommer flere ulike felles-nordiske og multinasjonale institusjoner.
De norske ordningene er administrert gjennom NORAD, NORFUND, Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK), Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND), Utenriksdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet, Norges Eksportråd, Eksportfinans, samt ulike internasjonale finansierings- og prosjektinstitusjoner.
Høy risiko. Karakteristisk for innsatsen i utviklingsland er at investeringskostnadene gjerne er store, at samarbeidslandet ofte mangler en finansiell infrastruktur, at norske banker i liten grad er villige til å satse, og at prosjektrisikoen er høy, sier Bjerke.
- Lønnsomhet er et «must» om man skal lykkes. I alle de årene vi har drevet her nede har vi aldri gått med tap. Men investeringsgarantiene må ha et element av subsidiering i seg, fremholder han, og etterlyser et klarere samarbeid mellom bedrifter og myndighetene.
- Vi trenger en effektivisering av virkemidlene for å få norske bedrifter i å investere i utviklingsland, mener han.
