Ny handlingsplan for landbruk i Sør
Regjeringen svarer nå på mangeårig kritikk mot for liten satsing på landbruksbistand. Denne måneden lanseres en egen handlingsplan for feltet.
• Regjeringen vil velge ut to-tre pilotland for å styrke Norges landbrukssatsing i sør.
• Norsk matvarehjelp skal avbindes innen 2006.
• Kvinner på landsbygda skal sikres tilgang til jord og lokalt næringsliv skal styrkes.
Dette er noen av 50 tiltak i regjeringens nye handlingsplan for landbruksutvikling i utviklingspolitikken.
Handlingsplanen, som er den første i sitt slag, rommer 50 tiltak på syv satsingsområder. For å sikre gjennomføring av planen vil regjeringen «vinne praktisk erfaring ved å utpeke to eller tre pilotland». Aktuelle land er Malawi, Zambia, Etiopia, Tanzania, Uganda, Mosambik og Madagaskar.
Afrika sør for Sahara er den eneste regionen hvor matproduksjonen per innbygger ikke har økt de siste årene. For å effektivisere ressursbruken og støtte lokal og regional matproduksjon, vil regjeringen derfor avbinde all norsk matvarehjelp innen 2006. Den restriktive holdningen til genmodifiserte organismer og mat skal opprettholdes.
God plan. - Sannelig på tide med en avbinding, sier direktør Ruth Haug ved Senter for internasjonale miljø og utviklingsstudier (Noragric).
Hun er positiv til handlingsplanen.
- Først og fremst er jeg glad for at landbruk nå for alvor er tilbake som et satsingsområde i norsk utviklingspolitikk. Det er umulig å redusere fattigdom uten at man satser på landbruket. Deler av handlingsplanen er en bekreftelse av det regjeringen har stått for tidligere, men samtidig ser vi at «landbruk ikke bare er landbruk». Regjeringen har tatt inn over seg at landbruk ikke bare handler om produksjon, men også andre forhold som internasjonale rammebetingelser, konflikt, korrupsjon, hiv/aids og likestilling. Jeg synes dette er en god handlingsplan fordi den klarer å gjenspeile debatten der den står i fagmiljøet og internasjonalt i dag, sier Haug.
Ingen konkrete tall. Selv om regjeringen sier den «har som mål å øke ressursene til landbruksutvikling vesentlig de kommende årene», kommer den ikke med konkrete tall. I 2002 gikk 3,9 prosent av Norges bilaterale bistand til landbruksutvikling. «Det er ikke mulig eller ønskelig å tallfeste hvor stor denne andelen skal eller bør være», skriver regjeringen og viser til at dette blant annet avhenger av hvordan samarbeidslandene prioriterer og klarer å skape grunnlag for økt satsing. Regjeringen påpeker også at Norge i noen tilfeller kan støtte tiltak som indirekte gir bedre vilkår for landbruksutvikling, men som ikke vil fremstå som dette i statistikken. Blant eksemplene som nevnes er sosiale tiltak og institusjonell kapasitetsbygging.
Skuffende. Ruth Haug skulle gjerne sett at regjeringen hadde vært mer konkret på økningen. Hun satt selv i det såkalte Bie-utvalget, som for et drøyt år siden fremla en rapport der de anbefalte å øke støtten til 15 prosent av den bilaterale bistanden.
- Det er synd og skuffende at det ikke skjer. Begrepet «vesentlig økning» er vanskelig å forholde seg til. Hvis regjeringen virkelig hadde ment dette, burde de kunne klart å tallfeste dette, på samme måte som økningen til utdanning ble det. Men jeg tror regjeringen kvier seg for å binde seg fordi det kan bli vanskelig å rapportere ordentlig på området. For øvrig kjenner jeg igjen flere anbefalinger Bie-utvalget kom med, om enn i en litt mer politisert form i handlingsplanen, sier Haug.
Styrker kvinner. Kvinner produserer 60-80 prosent av mat i utviklingsland. Regjeringen vil derfor satse på en rekke tiltak for å styrke kvinners rettigheter og interesser. Blant annet skal innsatsen med å få samarbeidsland til å gjennomføre reformer som formaliserer kvinners eiendomsrett intensiveres. Regjeringen peker på at dette kan skje gjennom endring av arvelov.
«Utviklingslandene har behov for å diversifisere sin produksjon og å utvikle videreforedling av produkter fra landbruket», fastslår regjeringen. Blant flere andre tiltak som retter seg mot utdanning, vil regjeringen derfor «bidra til å styrke nasjonal landbruksrettet forskningskapasitet som er relevant for småbrukerne, og tiltak som bidrar til økt videreforedling og kvalitetsheving av landbruksprodukter i utviklingsland.»