Nye, mer forsonlige toner i Kashmir-konflikten

Det nylige toppmøtet til South Asian Association of Regional Cooperation (SAARC) i Islamabad viste nye og gledelige toner fra India og Pakistan. På møtet forpliktet begge landene seg til å gjenoppta formelle fredssamtaler og til å etablere South Asian Free Trade Area (SAFTA), delvis sammenlignbart med EU, fra 2006.
Dette er foreløpig bare gode hensikter, og det gjenstår enorme hindre som skal forseres. Landene skal gjennom mange forhandlinger og intenst diplomati, og prosessen blir nødvendigvis lang, smertefull og skjør. Skulle de lykkes i skape fred, vil dette få store økonomiske og geopolitiske følger for hele Sør-Asia, spesielt hvis et frihandelsområde blir etablert.

Økonomiske fordeler. Prisene på essensielle varer som te, sukker, bomull og hvete vil bli redusert og holde seg mer stabile. Både India og Pakistan vil få inn mer skattepenger gjennom regulert handel, ettersom det «grå» markedet og den uoffisielle handelen mellom de to landene i dag utgjør over 13 milliarder kroner årlig. Får man etablert tilliten vil man på sikt kunne få til et felles sør-asiatisk energimarked, noe som i dag er et meget sensitivt spørsmål, og for eksempel transportere gass fra Bangladesh til India eller strøm fra Pakistan til India. Dette vil ha en synergieffekt på transport, helse. utdanning, turisme og andre sektorer.

«Alle» vinner. Alt dette vil selvsagt ta tid å oppnå, men til og med et delvis suksessrikt SAFTA vil dempe mistilliten og både konsumenter og industrien vil være vinnere. I dag kjøper Pakistan te fra Afrika, sukker fra Cuba og industrimaskiner fra Europa, men ikke fra India, hvor alt dette er tilgjengelige til en langt billigere pris. Samtidig kjøper India bomull fra Egypt, men ikke fra Pakistan. Regionen skriker etter en injeksjon med sunn økonomisk fornuft og kostnadskutt, og hvis SAFTA tar av, kan effekten innen 2015 være en 2 prosents økning i bruttonasjonalproduktet for alle landene i regionen.

Enorme militærutgifter. Uansett; den største muligheten for kostnadsreduksjon ligger i de store militærbudsjettene. I mange år, frem til midten av åttitallet, utgjorde Indias forsvarsbudsjett 2,5 prosent av nasjonalproduktet, og har nå gradvis steget til 3 prosent. Prosentvis er dette på linje med mange nasjoner, og faktisk mye lavere enn Pakistan, som bruker 6 prosent av bruttonasjonalproduktet til militære formål. Men omgjort til reelle penger, snakker vi om store beløp; India bruker rundt 86 milliarder kroner på forsvar i året, penger som landet heller kunne brukt på sine enorme fattigdomsproblemer. Sagt på en annen måte, forsvarsutgiftene i begge land er høyere enn alle statlige og regionale utgifter til helse og utdanning.

Umulig pengebruk. Hvis ikke bruttonasjonalproduktet i India øker med 10 prosent over en vedvarende periode, noe som er høyst usannsynlig, kan ikke disse utgiftene til forsvar vedvare. I alle fall ikke hvis landet vil utrydde fattigdom den neste generasjonens levetid, noe som er et uttalt statlig mål. Ikke bare flyr pengene ut i et for stort tempo. Situasjonen er enda verre i Pakistan. Uavhengig av ideologi og politisk tilhørighet, er det i ferd med å bli umulig for velutdannede og liberale mennesker i begge landene å ignorere disse fakta. Enorme ressurser kunne lett blitt omdisponert fra krigsformål til samfunnsnyttige formål. Dette gjelder spesielt i India, hvor man er mer aggressive på å få til modernisering og utvikling enn i nabolandet. Men også i Pakistan er det mange som forstår at landets støtte til jihad i Afghanistan og Kashmir har gått ut over utviklingen.

Subhash Agrawal er redaktør i India Focus, med base i New Dehli.