Olje og globaletikk

LIKEVEL, flere enn noen stortingsrepresentanter fra SV og Senterpartiet burde ha blitt opprørt da statsminister Jens Stoltenberg i Stortingets spørretime 21. mars avviste et forslag fra SVs Øystein Djupedal om at oljefondet umiddelbart skulle trekke sine investeringer ut av en bedrift i Singapore som produserer landminer! Stoltenbergs begrunnelse kan stå som et skoleeksempel på hykleri i kategorien «etikk og butikk»: at det å trekke oljefondet ut av mineproduksjon vil «innebære en dramatisk omlegging av petroleumsfondet, som har et opplegg for å sikre best mulig avkastning til lavest mulig risiko».
Forhåpentligvis har statsministeren snudd i denne saken innen denne kronikken kommer på trykk, men dette bekrefter uansett inntrykket av at Storting og Regjering gjennom sine prinsipper for forvaltning av oljefondet går i bresjen for en ubehagelig, nasjonal og statlig grådighetskultur.
Det er derfor all grunn til å minne Storting, Regjering og andre om hva Stortingets utenrikskomité skrev i sin innstilling til den daværende arbeiderpartiregjeringens stortingsmelding om norsk sør-politikk (St.meld.nr.19, 1995-96) for noen år tilbake: «I en verden med ulik fordeling av ressurser og makt er det umulig å overse de interessekonflikter og interesseavveininger som vil måtte finne sted. Dette flertallet (alle unntatt Høyre og Fremskrittspartiet) mener at dersom det i vår sør-politikk oppstår tilfelle av konflikt mellom egeninteresse og fellesinteresse, så må vi som nasjon være villige til å gi slipp på egne kortsiktige interesser, til fordel for løsninger som gir størst mulig utviklingseffekt for utviklingslandene.»

DET FINNES TROLIG IKKE noe annet tilfelle der det er større konflikt mellom våre egeninteresser og globale fellesinteresser enn i forvaltningen av oljeformuen. Likevel er det knapt mulig å registrere at det finner sted noen interesseavveining, slik stortingsflertallet gikk inn for. Utover at det er opprettet et lite miljøfond som en del av oljefondet er de norske egeninteressene enerådende.
Det er langt på vei de fattige utviklingslandenes kamp for kontroll over egne råvarer i 1970-årene - etter at de fleste av dem hadde oppnådd uavhengighet fra tidligere kolonimakter - vi kan takke for at vi i dag har et oljefond. OPEC-landenes nasjonaliseringer og oljekrisen i 1973 førte til betydelige økte oljepriser og det TIME-Magazine i 1974 kalte «den raskeste pengeoverføringen i historien» fra rike til fattige land. Utviklingslandenes bestrebelser på å etablere lignende karteller på andre råvareområder lyktes imidlertid ikke. De utviklingslandene som ikke produserte olje ble dermed sittende med dobbelt «svarteper»: prisene på egen råvarer fortsatte å synke, mens prisen på nødvendig olje økte og rammet deres økonomier hardt. I forbindelse med oppfølgingen av FNs sosiale toppmøte i sist sommer erkjente statsminister Jens Stoltenberg litt av denne problemstillingen: «Jeg og mange andre har opp i gjennom årene skrytt av at vi har bidratt til å øke oljeprisene. Men flertallet av de fattige landene har tapt voldsomt på økte oljepriser». Senest sist høst viste Det internasjonale valutafondet (IMF) i en rapport (World Economic Outlook 2000) hvordan de fattige landenes økonomier hadde blitt betydelig svekket de siste årene som følge av høye oljepriser parallelt med reduserte priser på mange av de råvarene som de fattige landene eksporterer (sukker, bomull, kaffe, kakao m.v.).

NYLIG BLE ÅRSRAPPORTEN for oljefondet lagt fram av Norges Bank. Den viste - takket være høye oljepriser - at oljefondet hadde økt fra 222,4 til 386,4 milliarder kroner. Det er mye penger det! Innestående på oljefondet ved utgangen av 2000 var for eksempel mer enn 6 ganger så stort som BNP i Uganda (21 millioner innbyggere), et av Norges samarbeidsland som det siste året har fått forverret sin økonomi betydelig som følge av at oljeprisen har økt, samtidig som prisen på Ugandas viktigste eksportprodukt, bomull, har gått betydelig ned.
Nå har utenriksminister Thorbjørn Jagland varslet at han vil ha en global velferdsstat. Det betyr vel at de rike skal dele litt med fattige? Når det gjelder oljen kan Jagland i den forbindelse for eksempel vurdere å:

1 arbeide internasjonalt for å etablere en ordning som sikrer billig olje til utviklingsformål i fattige land,
2 foreslå at 25 prosent av avkastningen på oljefondet overføres til FN (og kanskje få med OPEC-landene for å svekke FNs økonomiske avhengighet av USA?),
3 investere deler av oljefondet i de minst utviklede landene (MUL),
4 etablere miljø- og etiske retningslinjer for forvaltningen av oljefondet og
5 avsette betydelige midler fra oljefondet til utvikling av nye, miljøvennlig energikilder.

Alt dette er det fullt mulig å gjøre og likevel ha nok igjen til oss selv - enten vi velger å prioritere pensjonssparing, opprustning av helsesektoren, investering i forskning og utdanning eller annet. Det er bare egeninteresser og grådighetskulturen som stanser oss.

Arnfinn Nygaard er koordinator for ulike frivillige organisasjoner som mottar infostøtte fra NORAD.