Oljen smører folkets aggresjon

- Hvordan ville du likt å ha utlendinger som kom og stjal all rikdommen du bokstavelig talt sover på, hæ?
Robert Samuel tramper foten hardt i bakken.
- Under jorda vår her er det haugevis av penger, ikke sant, men tror du vi ser noe til det? Jeg har ikke ord for hvor møkk lei jeg er av at andre blir rike, mens vi sitter igjen her som fattigfolk uten arbeid.
Han er ikke alene om å være sint, ungdomslederen i landsbyen Itakabasi øst i Niger-deltaet. Frustrasjonen over folks manglende del i oljerikdommen har gjort deltaet til et konstant ulmende konfliktområde. Jevnlig skjer det sabotasje mot oljeinstallasjoner, kidnapping av oljearbeidere og blodige sammenstøt mellom lokalbefolkning og hardhendte militærstyrker. Nylig ble et Shell-anlegg angrepet av en militant gruppe fra Ijaw-folket, som ønsker at oljeselskapene skal pakke sammen og dra for godt. 13 regjeringssoldater ble drept, fire vestlige oljearbeidere kidnappet, 330 Shell-ansatte evakuert - og som en direkte konsekvens dalte Nigerias oljeproduksjon med 10 prosent. Ifølge Robert Samuel vil omverdenen se mer av dette framover.
- Hver dag tar oljeselskapene en del av framtiden vår, men min generasjon har ikke tålmodighet lenger. Vi blir bare sintere og sintere, sier han.

Fisken dør. 93 prosent av all oljen i Nigeria kommer fra Niger-deltaet, som strekker seg langs kysten sørøst i landet. Men folk flest i dette oljerike området har sett lite eller ingenting til inntektene fra oljevirksomheten. I den lille fiskebosetningen Okoritak var forventningene skyhøye på 1970-tallet da oljeselskapet Mobil (i dag ExxonMobil) bygde en oljebrønn der. Men den er enda ikke tatt i bruk, og står der midt mellom landsbyhusene som en stusselig påminnelse om mulighetene det ikke ble noe av.
- Det eneste oljen har gitt oss er forurenset luft og ødelagt fiskevann. Vi lever av fisk, men stadig vekk sprekker oljerørledninger og skaper masse oljesøl i vannet. At fiskenettene våre blir ødelagt er en ting, det verste er jo at fisken dør. Hva skal vi spise hver gang vannet blir så forurenset, spør landsbyhøvdingen Ukwoe Kpo.
- Folk blir syke og opp gjennom årene har flere her i landsbyen dødd som følge av dårlig fisk og urent drikkevann. Vi har verken medisiner eller annet å hjelpe oss med når vi blir syke.
Han peker på et av bølgeblikktakene. Det er hullete, rustent og i ferd med å falle sammen.
- Før holdt et sånt tak lenge, nå blir det tynt og ødelagt med en gang på grunn av den møkkete lufta her.

Urettferdig at noen får. Ukwoe hever røsten for å overdøve helikopteret som brummer over landsbyen. Helikopteret frakter oljearbeidere inn og ut av ExxonMobils anlegg på andre siden av elva. De ansatte bor på et inngjerdet og strengt bevoktet område noen få kilometer unna, men av sikkerhetshensyn slipper de å ta landeveien for å komme seg på jobb.
Innbyggerne i Okoritak er ikke fornøyde med det som skjer på den andre siden av elva, som bare er en kjapp båttur unna. Ikke bare fordi ExxonMobil holder til der - misnøyen er også rettet mot landsbyen som er oljeselskapets nærmeste nabo, som har fått både strøm, vann, skole og helsetjenester. Alt som en slags kompensasjon fra ExxonMobil. Alle større oljeselskap driver i dag ulike «landsbyutviklingsprosjekter» - og heldig er det lokalsamfunnet som trekker «vinnerloddet» og får støtte til infrastruktur, miljø, utdanning og helse.
- Om kvelden ser vi lys på den andre siden, mens vi selv sitter i bekmørket. De er jo våre naboer, men likevel føles det urettferdig at de får så mye, mens vi ikke får noe, sier fiskeren Oliver Friday.

Lite myndighetskritikk. I tillegg til krav om mer økonomisk støtte til landsbyene, er det et sterkt ønske at oljeselskapene skal ansette flere lokale. For selv om aggresjonen mot oljeselskapene er stor rundt om i Niger-deltaet, representerer de en vei ut av fattigdommen, og jobb i den forhatte oljebransjen står høyest på ønskelisten for svært mange.
Men hvorfor rettes alt sinne og alle krav mot oljeindustrien, og ikke mot landets egne myndigheter?
- Myndighetene har vært veldig lite tilgjengelige for folk, spesielt i Niger-deltaet. Vi blir en slags erstatter, og en skyteskive, fordi vi faktisk er til stede og er synlige der folk bor, sier Shells kommunikasjonssjef Don S. Boham.
Shell er det største internasjonale oljeselskapet i Nigeria, og ofte snakker folk om Shell selv om de mener et annet selskap. Shells rulleblad i Nigeria er ikke spesielt pent, med koblingen til henrettelsen av forfatteren og menneskerettighetsforkjemperen Ken Saro-Wiwa i 1995 som det symbolske bunnpunktet.

Brutalt politi. Likevel mener Boham at mer av kritikken i dag bør rettes mot myndighetene:
- Det er jo myndighetene som har hovedansvaret for infrastruktur og den sosial utviklingen, vi er bare et tillegg. Store oljeinntekter fyller statskassa, og folk bør stille myndighetene mer til ansvar for disse pengene.
At folk retter kritikken mot oljeselskapene skyldes ikke bare at de er mest synlige - misnøye og protester mot staten har vanligvis blitt slått hardt ned på av politi og militærstyrker, som ikke akkurat er kjent for å behandle folk med silkehansker. «Klager du til myndighetene, risikerer du å bli skutt - klager du til oljeselskapet, risikerer du å få et nytt skolebygg», lyder en forklaring. Andre mener tvert imot at politiet er oljeselskapenes beste venn, og peker på at mange liv er gått tapt nettopp når oljeselskapene har bedt om politibeskyttelse.

«Dream Team» vil ha reformer. De politiske myndighetene i hovedstaden Abuja er ikke helt avsondret fra det som skjer i deltaet. Ifølge loven fra 1999 skal 13 prosent av oljeinntektene føres tilbake til de oljerike delstatene i Niger-deltaet der oljen hentes ut. I et land som stadig havner nær jumboplass på lister over de mest korrupte land i verden, er imidlertid tilliten liten til at pengene kommer dit de skal. Og store deler forsvinner på veien - i store og små lommer i Abuja, til sveitsiske bankkonti, til «småkonger» på regionalt og lokalt myndighetsnivå.
Som et av flere tiltak for å bekjempe korrupsjon har myndighetene begynt å offentliggjøre de månedlige pengeoverføringene til delstatene, blant annet i landets aviser. For rundt president Olusegun Obasanjo sitter en gjeng hardt arbeidende kvinner og menn, det såkalte «Dream Team», som forlanger å bli trodd på at de gjør alt de kan for å bekjempe den giftige korrupsjonsslangen.
- Jeg har forpliktet meg til en evig kamp mot korrupsjon, sier en av dem, Nuhu Ribadu. Han er landets fremste korrupsjonsjeger og sjef for Nigerias «Økokrim», Economic and Financial Crimes Commission, som ble startet i 2003.
- Nigeria har lidd under dårlig styre og misbruk av makt. Vårt rykte internasjonalt er ødelagt. Men i løpet av de siste to-tre årene har vi slått fast at ingen er over loven; vi har 350 korrupsjonssaker gående, 12-13 delstatsguvernører er under etterforskning, og vi har blant annet dømt den øverste politisjefen for å ha holdt unna flere titalls millioner amerikanske dollar, sier den stillfarende korrupsjonsjegeren, som alltid omgir seg med seks-sju livvakter.

Illegal tapping av olje. Kriminelle utslag av oljeproduksjonen i Nigeria er ikke bare knyttet til korrupsjon. Tyveri av olje, såkalt «bunkring», er utbredt. Anslagsvis stjeles det et sted mellom 20 og 36 millioner fat olje i året i Nigeria. Ifølge Shell er det dobbelt så mye penger i den illegale oljetappingen i Nigeria som i den samlede narkotikatrafikken i Sør-Amerika.
Fra helikopter er vi vitne til hvordan «bunkringen» foregår i Niger-deltaet. Etter å ha fløyet over en vakker vev av små og store elver, omkranset av mangroveskog, små bosetninger og en gedigen gassinstallasjon som tilhører Shell, peiler piloten inn på et område der båter tapper olje fra Shells oljerørledninger. Halvveis gjemt under store trær ligger båtene i ro mens noen titalls tanker fylles opp. Deretter settes kursen mot havet utenfor Nigeria, der oljen selges til større tankskip, som blant annet drar til Europa. Ryktene går om illegale raffinerier, men oljen i Nigeria er av det lette slaget som ikke trenger mye raffinering - og som dermed er lettere å få solgt på det svarte markedet.
På Shells oljeterminal Bonny, der den stjålne oljen skulle ha kommet inn og blitt eksportert videre, har terminalsjef Osasona Sazy følgende forklaring på hvorfor «bunkring» kan skje i så stort omfang:
- Deltaet er et svært vanskelig tilgjengelig terreng. Det er umulig for oss å sikre alle rørledningene våre i hele dette komplekse sumpområdet mot tyveri. Dessuten er det kystvakten, ikke vi, som har myndighet til å arrestere tyvene, sier han, og mer enn antyder at det kanskje ikke alltid er i myndighetenes interesse å ta tyvene. Han tror det er lokalkjente som tapper oljen, men at det er «større fisker der ute» som virkelig tjener de svarte pengene. Men helt sikker er han ikke:
- Mye av det som skjer med oljen her i Niger-deltaet er litt uoversiktlig og ullent.