Om norske selvbilder

«Norge er i alle land. Alle land er i Norge.» Denne setningen oppsummerer norske intellektuelles holdning til resten av verden, hevder Terje Tvedt i boka Verdensbilder og selvbilder. Han går hardt ut mot mye av norsk tankegods - også den skrevne bistandshistorien.
Det er et ambisiøst prosjekt Tvedt gir seg ut på: Han forsøker å avdekke de «brillene» norske intellektuelle har sett og ser verden med. Selv om Norge har gått gjennom store forandringer etter at verden kom hit med de første innvandrerne på 70-tallet har noe vært konstant, hevder han: Norske intellektuelle ser på norske og vestlige verdier som universelle - som det resten av verden streber etter å oppnå.
Gjennom analyser av Dag Solstads og Jan Kjærstads romaner (og av deres anmeldelser), av lederartikler i VG og Bergens Tidende og av kronikker skrevet etter 11. september, mener Tvedt at han har kommet fram til et grunnleggende fellestrekk: Hvis samfunn utenfor Norge er interessante for norske intellektuelle, er det som skritt i en universell, historisk utvikling. Deres interesse for disse ligger i om de er mer eller mindre like oss selv - ikke i samfunnenes egen kultur, historie og geografi.
Dette er en tankegang Tvedt også mener han finner igjen i norsk bistandshistorie. I stedet for å se bistand som et maktpolitisk system med en egen dynamikk, hevder han at forfatterne av bistandshistorien står i fare for å betrakte bistand som et verdinøytralt virkemiddel som skal hjelpe resten av verden med å realisere noe de allerede ønsker - nemlig å bli mer like oss.