Opphetet valgkamp i Nicaraguas «demokrati light»

- Og vinneren får gratis lunsj for to på restaurant «La Plancha, numero 2», lyder det over høyttaleranlegget.
Det er regjeringspartiet Partido Liberal Constituyente (PLC) som holder valgkampmøte, og den jublende vinneren av sekkeløpet er nettopp kåret. Nå er det klart for høy musikk og eggende salsa - i regi av partiets håpefulle - unge jenter i åletrange jeans og gutter med røde parti-pannebånd og blå trøyer med påskriften «Contras».
Med unntak av krasse utfall mot hovedopposisjonen - «terroristene fra 80-tallet»: sandinistpartiet - er arrangementet kjemisk fritt for politisk innhold. Her er det ingen som snakker om at underernæring og sult er et alvorlig problem i store deler av landet, at arbeidsledigheten er dramatisk høy, at halvparten av befolkningen lever i fattigdom, at de offentlige helse- og utdanningssystemene opererer med et minimum av ressurser eller at forskjellene mellom rike og fattige i landet har økt betydelig på 1990-tallet.
Opprømte kvinner, menn og ungdommer fra byens bedre middelklasse er samlet. Støynivået er nicaraguansk, og valgkampen amerikansk. Titalls millioner av dollar er brukt på flagg, plakater, brosjyrer, radio- og tv-reklame. «En godbit» fra de liberale - lansert i ukene etter 11. september - er en tv-reklame med gamle bilder av «terroristen» Daniel Ortega, fra 1980-tallet, i selskap med gamle venner som Saddam Hussein og Moammar Khadaffi.

«Favoritismo». For de liberale gjelder det å bruke alle midler i kampen om å holde posisjonene ved valget 4. november - i nasjonalforsamlingen og presidentboligen. En årsak kan være den som landets mest kjente journalist, redaktøren og tv-journalisten, Carlos Fernando Chamorro, framhever:
- Partido Liberal Constituyente er i virkeligheten intet liberalt parti. Det kan virke som et doktrinært parti i forhold til markedsøkonomi, men uten noen egentlig ideologi. Først og fremst er det et gammelt parti basert på «favoritismo», det vil si å gi fordeler til sine egne støttespillere. I likhet med sandinistpartiet er det ledet av en sterk mann og hans lojale støttespillere, sier Chamorro.
Hovedproblemet for de liberale i denne valgkampen er at partiets sterke mann, den sittende presidenten - Arnoldo Alemán Lacayo - har gjort seg mektig upopulær i vide kretser på grunn av udemokratisk lederstil og påstått innblanding i omfattende korrupsjon.
Aleman er selv forhindret fra å stille til valg på grunn av regler om at en president bare kan sitte i én femårsperiode. Nå skal den hvithårede gamle mannen Enrique Bolaños (73) - «hedersmannen» som har ledet regjeringens anti-korrupsjonsgruppe (uten å ha oppdaget et snev av korrupsjon i den sittende regjering) - overbevise folket om at han er en leder av et helt annen støpning. Hovedbudskapet til de brede masser er at det liberale parti er et tryggere alternativ for fred og økonomisk vekst enn sandinistenes valgfront ledet av tidligere president Daniel Ortega (56).


Individets rettigheter. - En hovedforskjell mellom oss og sandinistene er at vi på en helt annen måte kan garantere individets rettigheter. Sandinistene har ingen troverdighet på dette området. Deres styre på 80-tallet var preget av en overdreven sterk statsmakt og overgrep mot sivile rettigheter, ytringsfrihet og eiendomsrett. I vår periode har vi på en helt annet måte tatt vare på enkeltmenneskets frihet, sier de liberales visepresident-kandidat José Rizo når vi møter ham noen dager senere i det liberale partiets valgkamp-hovedkvarter.
Rizo, som selv gikk i eksil under sandinistenes styre på 1980-tallet, understreker samtidig at det er stor forskjell på deres økonomiske politikk.
- Landets økonomi er svak, og vår handlefrihet er begrenset av de krav det internasjonale samfunn stiller. I denne situasjonen er det viktig for alle å ha troverdighet i den økonomiske politikken. En fortsettelse av dagens økonomisk kurs, med stor vekt på personlig initiativ og markedsfrihet, er det som kan få landet på fote igjen. Det sandinistiske perspektiv ville derimot kunne bli en katastrofe for økonomien, slik det var på 80-tallet, sier visepresident-kandidaten.
Han minner om at sandinistene største «bragd» var en inflasjonsrekord som kunne vært innskrevet i Guiness rekordbok - opp imot 36.000 prosent.

Frykt blant investorer. Rizos dommedagsprofetier for et sandinistisk styre underbygges ytterligere av økonomen Mario Arana i regjeringens økonomiske sekretariat.
- Skulle sandinistene komme til makten, er jeg svært bekymret for de økonomiske effektene - ihvertfall på kort sikt. Jeg tenker da på både utenlandsinvesteringer og innenlandsk sparing, sier Arana.
Den unge sjeføkonomen - som bekjenner at han var sandinist i enda yngre år - viser til at en rekke mennesker i landet har varslet at de vil ta ut sparepengene sine fra nicaraguanske banker dersom sandinistene overtar.
- Det eneste håp for sandinistene er at de handler svært raskt - og gjør en rekke grep - for å vinne tillit i markedet. Jeg tror kanskje de kan overbevise noen nicaraguanere om ikke å ta ut alt av bankinnskudd, men jeg tror det blir langt vanskeligere å lokke skeptiske utenlandske investorer inn, sier Arana.

Tvilsomme bekjentskaper. Han innrømmer samtidig at det ikke bare er sandinistene som har problemer med å skape tillit i finansmarkedet. Den påståtte korrupsjonskulturen rundt presidenten Arnoldo Aleman har heller ikke bidratt til å skape stor tillit blant investorene. I parlamentet har opposisjonspolitikere sogar hevdet at presidentens formue, som følge av private økonomiske transaksjoner, har økt voldsomt - i løpet av hans regjeringstid. Det hevdes at den tidligere nærmest ubemidlede politikeren er god for omlag 600 millioner kroner. Flere av hans nære venner har også vært innblandet i tvilsomme økonomiske forhold, blant annet bankskandaler.
- Presidenten har dessverre beveget seg i et miljø der ikke alle er like renhårige. Det er høyst beklagelig, sier presidentens egen økonomiske rådgiver Mario Arana.

Marxist i ny drakt. Nettopp kampen mot korrupsjonen har blitt et av sandinistopposisjonens trumfkort i valgkampen - paradoksalt nok for et parti som selv grafset til seg av statens eiendom i de siste månedene før man forlot regjeringskontorene i 1990. For å dempe stanken fra «La Piñata» (grafseperioden i 1990), 80-tallets fadeser innen økonomisk politikk og utukts-beskyldninger (fra stedatteren) har den ukarismatiske sandinist-lederen gått i allianse med småpartier i en bred valgfront, blant annet det kristeligdemokratiske parti. Samtidig framstår den tidligere marxisten nå som en tilhenger av privat næringsliv og markedsøkonomi, og han er en varm talsmann for forsoning og fred. Samtidig er de gamle røde og sorte gevanter skiftet ut med rosa skjorte og halssmykke med krusifiks.
Denne evnen til omstilling, kombinert med taktisk kløkt og fortsatt støtte i de fattigere deler av befolkningen (særlig i byene), har bragt Ortega side om side med Bolaños i opinionssmålinger. Ingen kan i dag med sikkerhet fastslå hvem av de to som til slutt kaprer presidentembetet ved valget 4. november, selv om en gallup første uke i oktober ga Bolaños en knapp ledelse over Ortega. Tidligere i valgkampen har resultatet vært det omvendte.

Taktisk gevinst. En av sandinistlederens store taktiske gevinster i valgkampen er at han har fått landets tidligere riksrevisor, kristeligdemokraten Agustin Jarquin, til å stille som sin visepresident-kandidat. Jarquin, som ble utsatt for kraftig kritikk og ble fengslet, under den sittende regjeringens konfrontasjon med riksrevisorembetet, er i dag trolig den person som har størst troverdighet i korrupsjonsspørsmålet. Samtidig er han også et symbol på forsoningen som har skjedd i landet siden sandinistrevolusjonen i 1979 og krigen mot contras. Den frittalende samfunnskritikeren satt også fengslet seks ganger under sandinistperioden og en gang under Somoza-diktaturet.
Jarquin vektlegger at han går til valg på valgfronten «Convergencia Nacional» sitt manifest, og han føler seg ikke som sandinist selv om han nå står side ved side med Ortega.
- Selve ordet «Convergencia» betyr «tilnærming». Det er valgt fordi vi har kommet fram til et felles manifest, som innebærer en politisk utvikling og en politisk tilnærming mellom oss og dem. Vi er opptatt av for eksempel markedsøkonomi, menneskerettigheter og enkeltmenneskets frihet, som nå er poengtert som en sterk del av vårt felles program med sandinistene. Å gi prioritet til kampen mot fattigdom har alltid vært det flagget sandinistene har marsjert under, og som vi nå sluttet oss til, sier Jarquin.

Desentralisering av makt. Han mener samtidig å kunne påvise at kampen mot fattigdom ikke er vektlagt av regjeringspartiet.
- Fattigdom synes ikke å være relevant for dem. Når Bolaños er ute på kampanjereise er det arbeidsgiverne, ikke arbeiderne han møter. Vi derimot føler et fellesskap med arbeiderne, og vi har tro på viktigheten av folkelig deltakelse. Et viktig element i vår kampanje er desentralisering av makt og økte budsjetter for kommunestyrene, sier Jarquin.
Han viser til at Convergencia har lovet å overføre 6 prosent av statsbudsjettet til kommunesektoren, mens regjeringspartiet PLC synes at 1-2 prosent er nok.

Pakt mellom erkefiender. Når de sentrale kandidatene i valgkampen gjør sitt beste for å betone forskjellene mellom de to politiske alternativene er det blant annet for å prøve å overskygge at de samme to politiske erkefiendene for under to år siden inngikk en oppsiktsvekkende pakt om å dele makten seg imellom, blant annet for å hindre andre partier i å kunne utfordre topartidominansen.
Gjennom «El Pacto» ble de sentrale posisjoner i demokratiets uavhengige institusjoner - høyesterett, det øverste valgrådet og riksrevisjonen - fordelt mellom regjeringspartiet og sandinistene.
Samtidig ble valgloven endret til fordel for «topartissystemet». Et viktig element i lovendringen var at de to partiers sterke menn, den utukts-beskyldte sandinist-lederen Daniel Ortega og den korrupsjons-befengte president Arnoldo Aleman, både ble sikret plasser i nasjonalforsamlingen og immunitet mot straffeforfølgelse.